Månedlige arkiver: oktober 2011

På ville veier

Blind date. Faen. Del 3.

Hmm. Ja. Jeg skulle jo fortelle hvordan fortsettelsen på denne daten gikk. Det passer egentlig litt fint, nå som jeg er irritert på en kar, å mimre tilbake på dårlige dater jeg bare kan le av.

Blind date. Faen. Del 1. // Blind date. Faen. Del 2. Sånn, om du lurte på hvordan jeg rotet meg borti dette her. For det er litt av et rot! Bevare meg vel, som min bestemor alltid sier.

Men der satt vi altså, rundt et bord, jeg og daten. Sammen med en gjeng mennesker som for lengst hadde avslørt oss for det vi var, mennesker på en blind date som ikke gikk så bra. Og daten fortsatte å late som om vi var sammen. Det var ærlig talt litt flaut. Dessuten var det fortsatt litt flaut at han hadde grilldress på, selv om det bare var jakken. Det hele var ærlig talt helt forferdelig kleint, selv om han gjorde sitt ytterste for å passe på at jeg alltid hadde vin i glasset.

Jeg mener, du VET det er en dårlig date når du har det mest gøy hver gang daten er på do og du kan le sammen med de som tilfeldigvis satt seg ved samme bord.

“Skal vi ut å røyke?” spurte en av jentene fra gjengen som hadde satt seg med oss. Ja, vist faen skulle vi det, selv om jeg ikke var spesielt sugen på røyk. Jeg var sugen på å komme meg derifra! Så jeg og denne jenta som jeg ikke aner hva heter holdt hender og spaserte bort fra bordet og ut. For en befrielse! Vi satt oss i en bakgate der hun tok seg en røyk og jeg pustet lettet ut.

“Dere er på blind date, ikke sant?” spurte hun.
“Joda,” sa jeg. Det var kanskje ikke noe poeng å nekte på det lenger, var det?
“JEG VISSTE DET!” sa hun. “Jeg sa det når vi kom, de er på  blind date, og vi måtte redde deg. Du er jo mye penere enn han!”
“Ehh, takk?” Jeg mener. Skal man tro på slike utsagn?

Så hun røykte en sigarett, og en til. “Jeg har piercing i den ene brystvorten,” sa hun plutselig. Ja, okei. Jeg forstod ikke helt hvor det kom ifra, men det passet kanskje inn i samtalen? Jeg husker ærlig talt ikke. La oss skylde på vinen. “Og nå står den mer ut enn den uten piercing,” fortsatte hun.
“Ja, det er vel sånn det er?” sa jeg. Ingen anelse.
“Skal du se?” spurte hun. Og så brettet hun ned både genser og skjorte og BH.

Så der satt jeg da, i en bakgate, og kikket på puppene til en jente jeg ikke kjente. “Jo, det er litt forskjell,” sa jeg. Herregud, jeg skulle jo egentlig bare ut og ta et glass vin med en mann som liksom skulle være kjekk! Ting fulgte ikke akkurat planen, kan man vel si.
“Kan jeg få se puppene dine?” spurte hun. Og jeg bare… HVA! Jeg hadde ikke tenkt å sitte med puppene ute i en bakgate bak en pub!
“Skal vi gå inn? Jeg må på do!” sa jeg.

Denne daten var virkelig ikke som planlagt eller forventet!

På do traff jeg en jente med sløyfer på skoene. Elsk! Klart jeg måtte konversere litt med henne, om sko og sløyfer og alt som er fint. Jeg var liksom ikke så ivrig på å komme meg tilbake. Men anstendighet tilsa at jeg måtte jo det til slutt, så jeg gjorde jo det. Til slutt.

“Hvor har du vært?” spurte daten.
“Ich habe keine anung!” sa jeg. Tysk blir liksom litt gøy når man er full. Ich habe keine anung hvorfor. Ikke kan jeg tysk, heller.
“Hvorfor var du så lenge da?” spurte han.
“Keine anung!” Herregud!  Men så var det mer vin i glasset, uten at jeg vet hvor det kom fra.

Og vet dere hva? Alt dette er faktisk helt sant. Og vet dere hva som er verre? Fortsettelse følger! Det var en begivenhetsrik aften, må vite.

Uncategorized

Joda, menn ER boomeranger!

Jeg tror kanskje jeg er enig i Slike Jenters teori om menn som er boomeranger. For de er jo det. Sms-inboxen på telefonen min har akkurat bekreftet teorien.

Til og med menn som selv tar initiativ til å forsvinne ut av livet mitt, de dukker opp igjen. Når man venter det aller minst.

Georg, vet dere. Selvsagt han. Hadde det vært noen andre hadde jeg sikkert ikke brydd meg. Men så var det ham, og hjertet hamrer i brystet så det nesten synes på utsiden. Akkurat når jeg tror jeg er over ham, når en annen har invitert meg med på noe gøy, så sender han en melding. En intetsigende melding som betyr ingenting, men som bringer tilbake alt. Jeg vet jo hva han vil, sånn om jeg tenker litt kynisk. Samtidig har jeg ingen anelse.

Så jeg spør. Jeg spør hvorfor i allverden han sender melding til meg og spør hvordan det står til. Og så blir teorien om det mannlige ego bekreftet akkurat like mye som teorien om mannlige boomeranger. Joda, egoet finnes også, for han blir riktig så fornærmet.

Men så kommer det frem hva han vil. Han vil det, selvsagt. Selvsagt vil han det. Jeg svarer ikke på det, men kjenner at hjertet dunker. Jeg vet ikke om jeg er sint eller om jeg er nervøs. Kanskje jeg faktisk er lei meg. Jeg vet ikke, jeg er ikke så veldig flink med følelser. Dessuten kjennes det ut som hjertet forsøker å banke alle følelser ut av kroppen uansett.

Han vil så gjerne ha en MMS. Og jeg kjenner faktisk at jeg blir litt skuffet.

Og så sier jeg at nei, selvsagt kan du ikke det om du ikke det, du som ikke vil ha noe med meg å gjøre ellers. Og så kommer den meldingen som roer ned hjertets løpske banking, og heller får alt til å kjennes litt sårt. “Nei, jeg forstår det.”

Den mannen jeg har verdens fineste minner med, som jeg har vært nærmest av alle, vil ikke ha noe med meg å gjøre. Han vil bare ha et suspekt bilde på mms. Så jeg føler meg litt dum. Og jeg blir litt lei meg. Ikke fordi det er over, men fordi det betydde så uendelig mye mer for meg enn for ham. Og jeg blir litt sint, fordi han tror det er greit å spørre om slike ting. Jeg blir litt forvirret, når det virker som han tror jeg har villet bli sammen, og fortsatt vil ha ham, i det hele tatt. Mest av alt blir jeg sint på meg selv som faktisk har brydd meg så mye om denne mannen, for jeg er litt usikker på om han vet at jeg er en hel person akkurat nå.

Jævla boomerang!

Fast spalte

Favorittfredag #7

Beklager mangelen på denne forrige fredag, men jeg var rett og slett døddssyk (det føltes iallfall sånn) nesten hele uken. Så.. Jeg klarte virkelig ikke konsentrere meg nok til å vite hva mine favoritter var! Så da hoppet vi over den. Men her er en ny for denne uken!

Favoritt..
..blogginnlegg:
Det er det indre som teller – Ærlig og fint om et for mange sårt tema.  Jeg synes hun er tøff!
Åpent brev til Audun Lysbakken – Litt fordi Audun faktisk har svart! Go Magnhild!
Hvorfor har du ikke kjæreste du som er så vakker? – Jeg har hørt ordene før, fått spørsmålet. Og da vet man ikke om man skal le eller gråte. Vargas har kanskje en litt annen synsvinkel en meg. Det er fint.

..godis:
SURE FØTTER! (På lørdager også som drink…)

..frisyre:
Mleeeh. Bustete! Med masse saltvannsspray og en liten sløyfe! Ja!

..klipp:
Surgery Sylvia – Det er Halloween, er det ikke?

..fun fact:
Giraffer kan ikke hoste! (Har de for lang hals?)

Engasjert

The Playboy Club

Jeg digger TVserier. Mer enn jeg liker filmer, egentlig. Derfor blir jeg alltid like glad hver gang jeg oppdager en ny serie jeg liker. Jeg likte The Playboy Club! Det var noen lovende episoder, som fikk meg til å tro at her var det et virkelig bra plot på gang.

Og det var det helt sikkert. Vi får bare aldri vite det!

Serien ble nemlig kansellert etter bare tre episoder. Parent Television Council i USA jubler, og jeg lurer på ..hva faen? For det første, hva er PTC? Det høres bare merkelig ut. For det andre, i løpet av de tre episodene jeg fikk sett, så jeg ikke en eneste pupp eller andre syndige kroppsdeler. Det var noe vold i serien, men langt mindre enn i mange andre serier jeg har sett.

Jeg las om dette på et amerikansk forum, og der virket det som de fleste var glade for at serien var kansellert. Grunn? Jo, en av hovedrolleinnehaverene, Eddie Cibrian, er vist en drittsekk som gikk fra kone og barn for en ny dame. Da kan man jo ikke se på serier han spiller i! Det blir for dumt. Dessuten rådet det stor enighet om at serien var veldig kvinneundertrykkende og et dårlig forbilde for unge kvinner.

Ja, okai.

Hva Eddie angår, så tenker jeg at han er kjekk, han passet inn i rollen, jeg synes han gjorde en god jobb i serien. Hvem han er gift med bryr jeg meg egentlig ikke så mye om. Jeg synes bare det er kult at han er på TV  iført dress.

The Playboy Club hadde kjekke menn, pene damer i skinnende bunny outfits og karakterer jeg ble nysgjerrig på, det er ganske god underholdning, det! Det var mafia, homofile som kjempet for sine rettigheter, damer som gjorde det beste utav situasjonen, damer som følte seg frigjort, damer med drømmer og ambisjoner. Min type feminisme, helt uten røde strømper (jeg foretrekker jo som kjent rosa, uansett). Men det der med feminisme kontra kvinneundertrykkelse og seksualisering av kvinnen og Playboy Magazine er vel en helt annen diskusjon.

Personlig mener jeg at feminisme handler veldig lite om hva man har på seg, bunnyører eller ei. For meg handler det om muligheter, rettigheter, valgfrihet og holdninger. Kanskje jeg har misforståttl?

Jeg ble iallfall ikke fornærmet av de tre episodene jeg fikk sett. Men så er jeg kanskje ikke feministisk nok? Som en ung kvinne med høye faglige ambisjoner, som mener det er en selvfølge at kvinner og menn har akkurat de samme muligheter og rettigheter, har jeg ikke sett på meg selv som spesielt ufeministisk. Mulig jeg tok feil, for jeg så ikke problemet med denne TVserien.

Så du på The Playboy Club? Syntes du den var kvinneundertrykkende? Hva er feminsme for deg? 

På ville veier

Blind date. Faen. Del 2.

Jeg skulle jo fortelle hvordan den videre utviklingen ble på blind date med mannen i grilldress. Kun jakken, men dog. For møter mannen opp i grilldressjakke, så har man litt lyst å bare ikke vedkjenne seg noen relasjon, og bare gå hjem og se TV istedet. Men, siden han ringte til meg, og annonserte at JEG SER DEG (faen), så måtte jeg date daten.

Joda.

Han kjøpte en flaske vin, og helte rikelig opp i glasset mitt. Vinen var god. Samtalen var mindre bra. Jeg husker ikke hva vi snakket om, men det var ikke mye. Han pusset opp stua si, tror jeg. Han hadde kjøpt noen skruer på Clas Ohlson. Jeg kan både skru og handle på slike artige butikker som har alt mulig, men det er ikke akkurat spennende å konversere om til enhver tid. Så satt vi der. Jeg drakk og drakk, og tenkte at når vinen er tom kunne jeg kanskje gå hjem. Og så følte jeg meg litt ond eller egoistisk, kanskje, men noen ganger kan jeg ikke noe for det.

Det ble fult i lokalet, og grilldressjakkemannen hadde jo valgt det mørkeste og mest bortgjemte bordet han kunne finne. Det var dessuten et ganske stort bord, så etter litt kom det en gjeng og spurte om de kunne sitte med oss. Herregud, selvsagt kunne de det! Jeg bare… JA! Klart vi skal dele bordet vårt!

Hurra!

Av en eller annen grunn mente grilldressjakkemannen det var en god idé å late som om vi var gift og/eller samboere når han skulle presentere oss. For VI drev og pusset opp stua. VI hadde veldig lyst på blomsterkasser på altanen, og VI var vist veldig glad i trehvite møbler.

Ja, okai.

Så gikk grilldressjakkemannen på do. Og en av dem som satt seg på bordet vårt spurte «Er dere på blind date?» Og jeg bare … Og han bare «Vi så det på dere! Vi tenkte vi skulle redde deg!». Og jeg bare …

Tro det eller ei, fortsettelse følger!

På ville veier

Blind date. Faen.

Blind-date. Herregud, trenger jeg si mer? Det ligger liksom litt i ordet. Blind date. Det er helt funksjonshemmet. Det har ingen funksjon!

(Vel, det har en funksjon. Det piner meg og gir meg et stivt smil og sinnarynke mellom øynene.)

For det første. Grilldress! Bare jakken, riktignok, men du ser sikkert problemet. Grilldress, utgåtte joggesko og en helt vanlig olabukse. Han fremstod jo rett og slett som litt uflidd. Jeg, derimot, var selvsagt veldig fin, etter en time på badet. Jeg var iallfall finere, tror jeg. Men noen ganger skal det kanskje ikke så veldig mye til.

Jeg kjente ham jo igjen når jeg så han kom, jeg hadde jo sett et bilde. Men jeg ville helst ikke vedkjenne meg det. Jeg ville helst gå hjem!

Nevnte jeg at han hadde grilldressjakke?

Så stod jeg der da, og ville ikke helt innrømme at han litt merkelige karen i grilldress i hjørnet var han jeg skulle møte. Helt til han ringte og bare «JEG SER DEG!». Faen. Så ja, da måtte jeg… date daten min. Eller noe. Klem ville han ha til og med. Før vi i det hele tatt hadde fått satt oss, på det mørkeste mest bortgjemte bordet han klarte å finne.

Hva skjedde så, med denne daten jeg på ingen måte hadde ønske om å vedkjenne meg? Mer enn du skulle tro! Fortsettelse følger…

Uncategorized

Laserhårfjerning, oppdatering!

Ok, så ser jeg kanskje ikke helt behovet for ting som silikonpupper, men hårfjerning derimot… Ja, det poenget ser jeg! Det er jo egentlig bare tidsbesparende, og i lengden kanskje til og med økonomisk, å gjøre det permanent. Praktisk, altså, og på ingen måte snakk om kirurgi eller fremmedlegemer operert inn i kroppen.

Istedet for å løpe rundt med pinsett i hånden, og bruke penger på voks og barberhøvler, kan man fjerne det en gang for alle. Praktisk!

Så jeg tok turen tilbake til Total Body Laser, for andre behandling av mine superfeminine hakehår.

TBL er på Bønes, så jeg måtte ta buss. Bussrutene gjennomgikk jo tydeligvis en revolusjon på mandag, så nå kunne jeg ikke ta buss nummer 5 fra Bystasjonen. Neida, jeg måtte ta buss nummer 15 fra Industrihuset på Møhlenpris. Men buss nummer 15 brukte betydelig kortere tid enn buss nummer 5, tror jeg, så jeg var fremme lenge før jeg skulle.

Venterom. Yey!

Egentlig var venterommet ganske ok. Det gikk en ung kjekk mann og spankulerte frem og tilbake ved skranken der. Var han en ung kjekk lege? Var han singel? Liker han studiner? Jeg vet ikke! Jeg burde strengt tatt ha spurt, men det hadde kanskje ikke vært så veldig passende. Dessuten er aldri sånne kjekke unge menn ledige, spesielt ikke om de har respektable yrker med utdanning innenfor anatomi. Så jeg smugtittet bare litt på ham. Noe som sikkert var like greit, siden jeg så ut som en drukna, sminkeløs katt. (Jeg tenkte jeg burde kanskje spurt Rebecca om flere detaljer om denne kjekke unge mannen, men så gjorde jeg ikke det.)

Dessuten satt det en litt eldre herre på venterommet og nynnet med til melodien på radioen. Det var jo helt sikkert veldig koselig.

Selve behandlingen gikk raskt og smertefritt. Jeg kan si at det har allerede hatt god effekt, selv om jeg bare har hatt én behandling tidligere. Jeg har klippet hårene ned med saks, og gjort det sjeldnere en jeg nappet med pinsett før. Jeg regner med det blir så godt som helt borte etter ferdig behandling! Når jeg blir voksen og arbeidstaker i et respektabelt (og forhåpentligvis velbetalt) yrke, skal jeg gjøre dette på hele kroppen! Iallefall på leggene. For det fungerer tydeligvis så bra som reklamen sier, noe som er en hyggelig overraskelse!

(Jeg får dette av TBL mot å skrive om det her på bloggen. Men prisliste finnes på her, om du lurte på priser. Jeg er faktisk postivt overrasket over hvor godt det ser ut til å virke. Og jeg kommer nok til å benytte meg av laser på kroppen når jeg ikke lenger er student men i betalt arbeid. Jeg har dessuten anbefalt behandlingen til min mor, som ikke har noen anelse om at jeg har en blogg, og som lurer på hvordan jeg har finansiert det hele. Noe som har ført til et ørlite forklaringsproblem.

Jeg mottar ingen penger for å skrive om det..)

Georg

Til Georg, v5.0

Jeg skulle jo hente det jeg har hos deg. Men så har du kastet det, når jeg sender melding og spør? Hvorfor har du det? Har du så stor aversjon mot å se meg igjen at du ikke orker se meg ett minutt, engang, for at jeg skal få tilbake de tingene jeg sa jeg ville ha?

Men jeg sa det var greit. På filmer sier de alltid at man er “the bigger person” om man sier slike ting. Ikke at jeg følte meg så stor av det. Jeg sa det var greit at du hadde kastet det, jeg ville bare ikke at det skulle bli liggende, at du skulle ha det. Kanskje teit av meg, men det virket jo som du hadde forståelse for det.

For jeg var jo kanskje lovlig sent ute, med å melde fra om at jeg ville hente tingene. Jeg var jo det.

Og så ble jeg bare enda større, selv om jeg følte meg som akkurat samme størrelse som alltid. Jeg sa jeg håper du ikke har noen dårlig samvittighet mer, det trenger du ikke. Jeg hadde det iallfall gøy, for meg var det ikke noe å skjemmes over. Og det er helt sant, jeg hadde det gøy så lenge det varte. Jeg hadde det utrolig gøy, og du ga meg et sug av elleville sommerfugler i magen hver gang. Selv om jeg aldri tenkte noe videre eller noe mer, ble jeg alltid like glad hver gang det kom en melding, hver gang du dukket opp igjen etter at jeg ikke hadde sett deg på lenge. Selv om jeg aldri tenkte på å bli din, så tenkte jeg på varmen din, hendene dine, alt det hemmelige som er finest beskrevet om det er usagt.

Du var et tilbakevendende eventyr som handlet om ingenting, men det var så utrolig fint fortalt!

Du kan tenke hva du vil om meg. Du kan like meg så lite du bare vil. Men jeg vet det var fint. Jeg vet vi hadde fine øyeblikk og minner jeg kommer til å ta vare på. Så kan jeg være litt irritert fordi du ikke vil ha meg, og ha litt såret stolthet og alt det der. Men jeg vet at jeg har iallfall ikke vært stygg med deg, jeg har vært ærlig, og jeg har krevd ekstremt lite tilbake. Kanskje har jeg krevd for lite, selv om det innimellom har føltes som altfor mye.

Jeg ga deg akkurat syndsforlatelse. Samvittigheten din burde være ren nå.

Georg

Til Georg, v6.0

I over et år har du vært der, på en eller annen merkelig måte. Uforpliktende. Enkelt. Gøy. Fint. Forvirrende. Av og på. Borte. Tilbakevendende når jeg venter det minst.

Hver gang vi har vært sammen har jeg følt noe ingen andre noensinne har fått meg til å føle. Vet du hva den følelsen er? Ting jeg ikke kan beskrive uten å høres enten pompøs eller vulgær ut, så det er kanskje best at jeg lar det være. Ikke en venn, ikke en kjæreste. Bare en mann, som jeg noen ganger har danset med, noen ganger ligget inntil, noen ganger lekt med, noen ganger snakket med om de tingen man egentlig holder for seg selv.

Jeg har ligget ved siden av deg, etterpå, en gang det var en stund siden sist jeg hadde sett deg, og bråvåknet av sjokket. Sjokket av hvor kjent du har vært. Kroppen din, lukten din, kyssene dine over hele meg. Men så har det likevel vært så spennende, alt sammen. Det har vært en god følelse, en trang, et behov, for å oppnå den følelsen igjen.

Som en rus. Du vet du ikke bør, vet det ikke kommer noe godt utav det, men du bare må. Du vil. Jeg ville. Selv om jeg visste det bare kom til å føre til frustrasjon, bakrus, abstinens. Jeg ville, fordi jeg trengte. Fordi det føltes godt. Stimulering av belønningsenteret i hjernen. Litt som narkotika, litt som heroin. Klart jeg ville, klart jeg måtte, hver gang muligheten var der. Det var så altfor enkelt å si ja, selv om jeg egentlig burde ha sagt nei. Det gikk ikke an å si nei. Stimulering av belønningsenteret i hjernen. Nervesystemet mitt fortalte meg at det var godt.

Enkel nevrovitenskap, og så videre.

Du var kanskje min rus, men det var en rus som føltes trygg. Samtidig så var det virkelig et ellevilt sug i magen og helt ned i tærne, sommerfugler på speed innvendig. Bare dine hender kunne lage slike fantastiske fyrverkerier. Du var mitt litt illegale, sentralnervestimulerende stoff. Sånn rent teknisk. Følelsemessig var det noe helt annet, noe jeg ikke har noen forutsetninger for å definere eller sette ord på. Jeg har alltid taklet tekniske spesifikasjoner så mye bedre.

De som vet bedre sier jeg var kjempeforelsket. Jeg vet ikke, det er ikke viktig. Jeg vet jeg hadde det gøy.

Men det at du ikke akkurat har vært noen gentleman nå i avslutningsfasen er litt som metadon, avrusing. I dag kunne jeg til og med smugtitte på bilder av deg i newsfeeden på facebook uten å kjenne suget i magen. Mulig jeg er rusfri.

Engasjert

Pupper!

Jepp! Jeg har to. Av noe beskjeden størrelse, men dog. I all sin ekte, uglamorøse prakt, har de en tendens til å vekke vill begeistring hos menn om de skulle få tilgang. Jeg liker vill begeistring, så akkurat det faktum at jeg ikke akkurat har pornopupper lar jeg ikke stoppe meg (eller stoppe mannen, heter det vel).

Jeg har hørt mange jenter diskutere at de må ta silkon før de kan vise seg uten fyll i BHen, eller at de ikke har faste nok pupper til å vise seg naken. Og jeg tenker at da må jeg ha et litt spesielt forhold til kroppen min, for jeg bryr meg fint lite. Selv om jeg egentlig er ganske blyg med tanke på å vise meg i bikini, for eksempel. Men noen ganger har man noe på gang med en mann, som innebærer aktiviteter der klærne gjerne kommer av.

Helt ærlig talt tror jeg ikke menn bryr seg om at man ikke er helt perfekt, har et strekkmerke eller pupper som ikke ser ut som hos en undertøysmodell. Om de bryr seg, har de iallfall aldri sagt noe om det til meg, for jeg har aldri observert noe annet enn vill begeistring og store mengder entusiasme i en slik situasjon. Jeg tror ikke de tenker “ååånei, uperfekte pupper” men mer sånn “YES!”. Men, hva vet jeg?

(Synspunkt fra menn mottas med takk!)

Så kanskje vi jenter skal slutte å fokusere så mye på å ha perfekte struttende pupper, og slutte å bruke så mye tid på å bekymre oss over hvordan de ser ut. Jeg hørte en gang en mann som sa at de mest perfekte puppene i verden, ville til enhver tid være de som jenta han var glad i hadde. Det er helt sikkert sant!

Istedet for å tenke så mye på de glamorøse, struttende brystene vi ser på film, og sammenligne oss med dem, kan vi kanskje tenke mer på Rosa Sløyfe, og hvordan sjekke seg for brystkreft? (Du kan se video på siden der.) Husk, menn kan også få brystkreft! Og man kan få brystkreft samme hvor store eller små bryst man har.

Jeg, som har kreftfobi eller noe sånt, skal iallfall begynne med det. Skal du?

For, jeg vil jo gjerne beholde de uglamorøse puppene mine, så de kan fortsette å vekke vill begeistring og stor entusiasme i uoverskuelig fremtid! Dessuten har jeg en mer eller mindre irrasjonell frykt for kreft, så en påminnelse om hvordan man sjekker seg selv synes jeg var fint. Selv om jeg ennå ikke har nådd aldersgruppen som blir oppfordret til det. Bedre føre var og sånt.