Det har skjedd noe grusomt, noe helt forferdelig. Det værst tenkelige har hendt, det som aldri hender, ikke engang med alle andre. Jeg er ikke død, jeg lever. Men jeg er sliten. Jeg er forferdelig sliten

Hva har hendt? Det kan jeg ikke si. Det vil jeg ikke fortelle. Jeg har ikke kjærlighetssorg. Jeg har ikke økonomiske vansker. Jeg lever, og jeg får ikke varige mén. Kanskje blir jeg ikke den samme på innsiden, jeg har en erfaring jeg så sårt gjerne skulle vært foruten. Men det kommer aldri til å synes på utsiden, annet enn sorte ringer under øynene og tårevåte kinn.

Jeg har vært på en runddans i krisehjelp, hos lege, hos psykolog.

Jeg har vært full som faen, jeg har kjeftet, jeg har vært søvnløs. Jeg har nesten besvimt av utmattelse.

Kanskje har jeg vært sykmeldt fra bloggen, fra sosiale medier den siste tiden. Det føles som jeg har vært sykmeldt fra livet i noen uker.

Men jeg har det greit. Jeg lever. Og jeg har mye å fortelle dere! (Det blir gøy, jeg lover!)

Sykmeldt blogger