Kategoriarkiv: Observasjoner

Artige, Observasjoner

Oslodager

Oslo er travelt, altså! Jeg har stresset med overflytting fra UiB til UiO, som gikk skeis på grunn av papirer og frister og udugelighet. Så nå går jeg her på vent da, til januar. Og da begynte jobbjakten. Jobbjakt er tidkrevende greier. Spesielt om man er som meg, og det ikke frister å søke på jobber som telefonselger. Eller avisbud med bil.

Ærlig talt.

Men jeg fikk meg jo jobb da. En god en, til og med. Bedre betalt enn avisbud med bil og telefonselger tilsammen, regner jeg med.

Så nå, som alt dette er i boks, og jeg har lært meg hvordan jeg navigerer meg til og fra (retningssans, hallo?), hvordan Oslo funker og litt sånn, så har jeg det faktisk ganske bra!

Jeg har dog gjort meg noen observasjoner her i storbyen:

Barn i Oslo er tydeligvis aldri på skolen – de er på t-banen. Spesielt når jeg tar den hjem etter en slitsom nattevakt. De er bråkete og livlige, slik barn ofte er. Det vil si, irriterende, når man har jobbet i 13 timer. Veldig, veldig irriterende.

Seriøse jurister fra respektable departmenter puler som faen.

Kommer man 10 sekunder for sent til siste t-banen hjem, må man betale 250 kroner til taximannen. Taximenn med gebrokken norsk synes jeg virker særs eksotisk, siden jeg ikke snakker oslodialekt.

Det er ikke slik at det alltid regner på Vestlandet, og alltid er sol i Oslo. Det regner faktisk overraskende mye i Oslo. Det har iallfall regner hver gang jeg har sjekket yr for opplett, vasket klær og hengt ut klesvasken. Det er åpenbart at jeg har en klesvaskforbannelse hvilende over meg.

Man kaller eneboliger for villaer. Der jeg kommer fra, kaller vi det hus.

Jeg tiltrekker meg jomfrugutter som venter på den rette. Disse setter ikke pris på forslag om å pule i buskene.

Pronomen og detarminativ er vanskelig. Hvem bil, hvem butikk, dems hus, henne er glad. Jeg antar at dette har en sammenheng med at skolebarn i Oslo er på t-banen og bråker i skoletiden.

Engasjert, Observasjoner

Faens fitte!

Om man ikke vil banne, men likevel vil uttrykke frustrasjon eller sinne, bruker man gjerne andre og mer aksepterte ord. Som å si FITTE når man slår tåen borti en dørkarm eller noen er eksepsjonelt irriterende. Faens fitte, sier man om noen som oppfører seg stygt og upassende. Eller, jævla luremus, når noe eller noen ikke gir deg akkurat det du hadde tenkt deg.

Bollemus. Rull inn puppen. Slarkefitte. Klapp igjen glufsa.  Muffinmage. Flaggermus.

Hvorfor er det greit og sosialt akseptabelt å skamkalle kvinnekroppen og kvinneseksualiteten på den måten? Jeg har aldri hørt noen si jævla lurekuk eller faens baller. Nei, det å ha baller er faktisk noe positivt. Da er man tøff, oppriktig og flink. En mann fortalte meg en gang at jeg hadde baller, og han mente det som et fantastisk kompliment! Og ja, jeg vet hva han mente. Ja, jeg vet at det betyr han mente jeg var tøff, og ikke at han så for seg at jeg hadde et mannlig kjønnsorgan mellom beina. Men det er så utrolig irriterende at navn og beskrivelser på det kvinnelige kjønnsorgan er skjellsord, samtidig som beskrivelser på det mannlige nærmest er en hedersbetegnelse.

Jeg har da vel faen ikke baller, jeg har fitte! Og den er like tøff som ballene dine.

Det som også er irriterende, er at den mannlige seksualiteten er noe man skal være stolt over, og den kvinnelige er litt tabubelagt. På ungdomsskolen kunne guttene skryte av at de hadde runka fire ganger i går, men jentene hadde aldri fingra seg. Bortsett fra hun ene som alle sa hadde det, og som ble mobba for det resten av året. Om en mann har hatt mange partnere, har han vært tøff. Om ei dame har hatt mange partnere, har hun vært løs. Det er så uendelig mange slike skeivheter, som samfunnet virkelig burde ha vokst av seg i forrige århundre en gang.

Hore. Heks. Faens fitte.

Vi kaller kvinner mye rart.  Som regel når vi ikke er fornøyde med akkurat den kvinnen. Disse uttrykkene går ofte på kropp og seksualitet. Menn vi ikke er fornøyde med kaller vi gjerne mer kjønnsnøytrale ord som idiot, drittsekk, dust, pappskalle. Eller en sjelden gang for en kuk, men herregud, da skal vi være illsinte! Og det er ingen som som skriker ut forbanna kukk fordi de slår seg eller blir irriterte. Nei, den æren er det fitta som har.

Både menn og kvinner har både kropp og seksualitet. Det er bare synet på dem som er annerledes. Kvinnens er skjellsord, og mannens er hedersbetegnelser. Hvorfor synes vi egentlig dette er greit?

Har vi ikke baller til å si ifra, jenter?

Observasjoner

O jul med din… Nei, vent nå litt!

Jeg må innrømme noe. Det her høres kanskje litt pussig ut, og noen blir kanskje til og med fornærmet. Det har seg altså slik at jeg er ikke spesielt glad i julen. Eller, jeg var ikke det, det har kommet seg litt nå etter jeg ble (relativt) voksen.

Det har ikke noe med ensomhet eller alkoholisert familie å gjøre. Selv om jeg ser på dette som et stort samfunnsproblem, som man virkelig bør ta tak i! 

Mine problemer med julen er rett og slett at jeg blir så forbanna syk hver jul! Så da var jeg det eneste barnet på barneskolen som ikke gledet seg til jul. Nå vet jeg jo at grunnen til at jeg hovnet opp i svelg og hals, og var hoven, tungpusten og dårlig hele jul, romjul og nyttår skyldes allergier. Det visste vi dessverre ikke da. Vi trodde det var kraftig halsbetennelse kombinert med influensa og ørebetennelse og annet snusk. Det trodde forsåvidt legen, også. Selv om det var pussig at dette skulle oppstå hver jul!

Det har seg altså slik at jeg er forferdelig allergisk mot granbar, juletrær, julestjerner og svibler. Spesielt granbar. Halsen hovner opp og snurper seg sammen. Jeg blir litt tungpusten, og jeg kan iallfall glemme å svelge noe. Faktisk har jeg juleminner om en lege på hjemmebesøk som står over meg med et glass brus, og sier at om jeg ikke klarer drikke det, blir det julaften på sykehus med intravenøs væske og næring!

O, jul med din glede!

Er jeg på et sted som har en juledekorasjon med julestjerner og granbar, kjennes det ut som jeg har alvorlig halsbetennelse etter kort tid. Det hovner opp bak i halsen, og det blir vanskelig å svelge. Dessuten får jeg sånn halsbetennelsestemme, som gjør at jeg høres dødssyk ut! Skal jeg på julebesøk til noen som har juletre, og det har jo det fleste, hiver jeg innpå med allergitabletter i forveien, og passer på å gå hjem med én gang jeg kjenner jeg begynner å hovne opp i halsen.

Hele adventstiden, med granbar som pynt i alle butikker og andre offentlige steder er forferdelig ukoselig!

Heldigvis har vi plasttre hjemme. Det fungerer fint. Og heldigvis har de tanter og onkler jeg faktisk besøker også plasttre, slik at jeg skal kunne komme på julebesøk. Det synes jeg er fint!

I år forsøker jeg å glede meg til jul. Det forsøker jeg hvert år. Men barndommens juleminner med helt tett hals sitter forferdelig godt i! Derfor heier jeg på plasttrær. Plasttrær til alle mann! Jeg er nemlig ikke noe glad problemer med svelg og luftveier.

Artige, Observasjoner

Om spooning og kroppen.

Dette med spooning. Jeg elsker spooning. Jeg er alltid innerskje, og så ligger jeg der og koser meg. Jeg ruller meg inn i mannen som en åme er rullet inn i… greia si.

Sterke armer rundt meg, pust i nakken, brystkasse mot ryggen, hjerteslag mot skulderbladet… Og rumpa mi mot tissen hans. Da er det visst ikke lov å fise.

Alltid når jeg spooner, må jeg fise!

Det skjer ikke umiddelbart. Neida, det hadde vært for enkelt. Det skjer når jeg ligger sånn kjempegodt, i en helt perfekt stilling der hele kroppen er avslappet og behagelig. Og når jeg slapper av og har begynt å bli døsig. Da! Da må jeg fise. Prompe. Fjerte. Du vet. Slippe ut lufta. Det er så irriterende det. Jeg kan jo ikke fise mannen på tissen. Det sier seg selv.  Jeg kan liksom ikke avbryte spooningen for å fise, heller. Det blir for dumt. Altså må jeg ligge der og konsentrere meg om fisen i rumpa, og at den ikke skal slippe ut.

Herregud, rumpa mi er en fangevokter! Og luft er en flyktig fange.

Heldigvis er det ingen hemmelighet at jeg noen ganger fiser. Men enda mer heldigvis, så har jeg aldri prumpet noen på tissen.

Takkgudskjelov.