I over et år har du vært der, på en eller annen merkelig måte. Uforpliktende. Enkelt. Gøy. Fint. Forvirrende. Av og på. Borte. Tilbakevendende når jeg venter det minst.

Hver gang vi har vært sammen har jeg følt noe ingen andre noensinne har fått meg til å føle. Vet du hva den følelsen er? Ting jeg ikke kan beskrive uten å høres enten pompøs eller vulgær ut, så det er kanskje best at jeg lar det være. Ikke en venn, ikke en kjæreste. Bare en mann, som jeg noen ganger har danset med, noen ganger ligget inntil, noen ganger lekt med, noen ganger snakket med om de tingen man egentlig holder for seg selv.

Jeg har ligget ved siden av deg, etterpå, en gang det var en stund siden sist jeg hadde sett deg, og bråvåknet av sjokket. Sjokket av hvor kjent du har vært. Kroppen din, lukten din, kyssene dine over hele meg. Men så har det likevel vært så spennende, alt sammen. Det har vært en god følelse, en trang, et behov, for å oppnå den følelsen igjen.

Som en rus. Du vet du ikke bør, vet det ikke kommer noe godt utav det, men du bare må. Du vil. Jeg ville. Selv om jeg visste det bare kom til å føre til frustrasjon, bakrus, abstinens. Jeg ville, fordi jeg trengte. Fordi det føltes godt. Stimulering av belønningsenteret i hjernen. Litt som narkotika, litt som heroin. Klart jeg ville, klart jeg måtte, hver gang muligheten var der. Det var så altfor enkelt å si ja, selv om jeg egentlig burde ha sagt nei. Det gikk ikke an å si nei. Stimulering av belønningsenteret i hjernen. Nervesystemet mitt fortalte meg at det var godt.

Enkel nevrovitenskap, og så videre.

Du var kanskje min rus, men det var en rus som føltes trygg. Samtidig så var det virkelig et ellevilt sug i magen og helt ned i tærne, sommerfugler på speed innvendig. Bare dine hender kunne lage slike fantastiske fyrverkerier. Du var mitt litt illegale, sentralnervestimulerende stoff. Sånn rent teknisk. Følelsemessig var det noe helt annet, noe jeg ikke har noen forutsetninger for å definere eller sette ord på. Jeg har alltid taklet tekniske spesifikasjoner så mye bedre.

De som vet bedre sier jeg var kjempeforelsket. Jeg vet ikke, det er ikke viktig. Jeg vet jeg hadde det gøy.

Men det at du ikke akkurat har vært noen gentleman nå i avslutningsfasen er litt som metadon, avrusing. I dag kunne jeg til og med smugtitte på bilder av deg i newsfeeden på facebook uten å kjenne suget i magen. Mulig jeg er rusfri.