Jeg skulle jo hente det jeg har hos deg. Men så har du kastet det, når jeg sender melding og spør? Hvorfor har du det? Har du så stor aversjon mot å se meg igjen at du ikke orker se meg ett minutt, engang, for at jeg skal få tilbake de tingene jeg sa jeg ville ha?
Men jeg sa det var greit. På filmer sier de alltid at man er “the bigger person” om man sier slike ting. Ikke at jeg følte meg så stor av det. Jeg sa det var greit at du hadde kastet det, jeg ville bare ikke at det skulle bli liggende, at du skulle ha det. Kanskje teit av meg, men det virket jo som du hadde forståelse for det.
For jeg var jo kanskje lovlig sent ute, med å melde fra om at jeg ville hente tingene. Jeg var jo det.
Og så ble jeg bare enda større, selv om jeg følte meg som akkurat samme størrelse som alltid. Jeg sa jeg håper du ikke har noen dårlig samvittighet mer, det trenger du ikke. Jeg hadde det iallfall gøy, for meg var det ikke noe å skjemmes over. Og det er helt sant, jeg hadde det gøy så lenge det varte. Jeg hadde det utrolig gøy, og du ga meg et sug av elleville sommerfugler i magen hver gang. Selv om jeg aldri tenkte noe videre eller noe mer, ble jeg alltid like glad hver gang det kom en melding, hver gang du dukket opp igjen etter at jeg ikke hadde sett deg på lenge. Selv om jeg aldri tenkte på å bli din, så tenkte jeg på varmen din, hendene dine, alt det hemmelige som er finest beskrevet om det er usagt.
Du var et tilbakevendende eventyr som handlet om ingenting, men det var så utrolig fint fortalt!
Du kan tenke hva du vil om meg. Du kan like meg så lite du bare vil. Men jeg vet det var fint. Jeg vet vi hadde fine øyeblikk og minner jeg kommer til å ta vare på. Så kan jeg være litt irritert fordi du ikke vil ha meg, og ha litt såret stolthet og alt det der. Men jeg vet at jeg har iallfall ikke vært stygg med deg, jeg har vært ærlig, og jeg har krevd ekstremt lite tilbake. Kanskje har jeg krevd for lite, selv om det innimellom har føltes som altfor mye.
Jeg ga deg akkurat syndsforlatelse. Samvittigheten din burde være ren nå.