Oslodager

Posted by on okt 11, 2014 in Artige, Observasjoner | 5 comments

Oslo er travelt, altså! Jeg har stresset med overflytting fra UiB til UiO, som gikk skeis på grunn av papirer og frister og udugelighet. Så nå går jeg her på vent da, til januar. Og da begynte jobbjakten. Jobbjakt er tidkrevende greier. Spesielt om man er som meg, og det ikke frister å søke på jobber som telefonselger. Eller avisbud med bil.

Ærlig talt.

Men jeg fikk meg jo jobb da. En god en, til og med. Bedre betalt enn avisbud med bil og telefonselger tilsammen, regner jeg med.

Så nå, som alt dette er i boks, og jeg har lært meg hvordan jeg navigerer meg til og fra (retningssans, hallo?), hvordan Oslo funker og litt sånn, så har jeg det faktisk ganske bra!

Jeg har dog gjort meg noen observasjoner her i storbyen:

 

Barn i Oslo er tydeligvis aldri på skolen – de er på t-banen. Spesielt når jeg tar den hjem etter en slitsom nattevakt. De er bråkete og livlige, slik barn ofte er. Det vil si, irriterende, når man har jobbet i 13 timer. Veldig, veldig irriterende.

Seriøse jurister fra respektable departmenter puler som faen.

Kommer man 10 sekunder for sent til siste t-banen hjem, må man betale 250 kroner til taximannen. Taximenn med gebrokken norsk synes jeg virker særs eksotisk, siden jeg ikke snakker oslodialekt.

Det er ikke slik at det alltid regner på Vestlandet, og alltid er sol i Oslo. Det regner faktisk overraskende mye i Oslo. Det har iallfall regner hver gang jeg har sjekket yr for opplett, vasket klær og hengt ut klesvasken. Det er åpenbart at jeg har en klesvaskforbannelse hvilende over meg.

Man kaller eneboliger for villaer. Der jeg kommer fra, kaller vi det hus.

Jeg tiltrekker meg jomfrugutter som venter på den rette. Disse setter ikke pris på forslag om å pule i buskene.

Pronomen og detarminativ er vanskelig. Hvem bil, hvem butikk, dems hus, henne er glad. Jeg antar at dette har en sammenheng med at skolebarn i Oslo er på t-banen og bråker i skoletiden.

Read More

Oschlo, baby!

Posted by on aug 5, 2014 in Uncategorized | 13 comments

Oslo, her er jeg!

Og så har jeg flyttet til Oslo. Jeg kom i hus i helgen, og har brukt dagene på å flytte inn, gå på en hagefest hos naboen og høre på lyn og torden. Nå gjenstår alt det andre. Og jeg må innrømme det, jeg kan virkelig ikke Oslo.

Hvor ER egentlig Blindern? Hvordan får man seg en deltidsjobb, som ikke er telefonsalg? Hvor er de hyggelige pubene med billig øl? Hvor spiser man god og rimelig sushi? Hvor spiser man dyr og ekstravagant sushi? Hvordan blir man kjent med de innfødte? Hvor er alle de kule butikkene? Herregud, hvordan finner jeg frem uten å gå meg vill? Hvor er det fint å gå tur? Hvor går man for å kikke på pene menn, eller hvor drikker man øl for å flørte? Hvilken frisører er flinke? Går t-banen om natten når jeg skal hjem fra byen, er det nattakst?

Jeg aner ikke.

Det er helt åpenbart at jeg trenger Oslotips!

Read More

Svensken ii

Posted by on aug 1, 2014 in På ville veier | 4 comments

Svensken synes forrige innlegg var ganske artig. Og han vil informere om at han faktisk har en penis. En stor og flott en. Jeg kan ikke bekrefte om dette stemmer eller ikke. Men jeg har hørt rykter om at penisen har vært i bruk.

Og jeg ble ikke sjalu.

Noe som bekrefta det jeg egentlig har mistenkt en stund. Svensken har sneket seg inn i friendzona. Så langt inn i friendzona at ingenting er flaut, jeg kan spøke med hva som helst, og han bare himler med øynene når jeg er teit. Det er litt fint, egentlig. Og jeg synes det er stas når han går på date. Når han går på date med jenter som ikke er meg, altså.

Men Svensken er fin. Han er ærlig, uansett. Vi kan prate om realfag, likestilling og fjas. Han tar meg med på motorsykkeltur når jeg har det kjipt. Han sier at det går bra. Det er fint det. Det er det venner gjør.

Og hvorfor kan ikke gutter og jenter være venner? Altså, jeg ser jo at han er kjekk, jeg hadde til og med lyst på ham en stund. (Ok, veldig lyst, veldig lenge.) Men nå er det mer kameratslig. Og det er greit. Det er faktisk veldig greit. Venner er ofte finere enn flørter. Og selv om jeg hadde lyst på ham, var jeg aldri forelsket.

Dessuten, vennskap varer lenger enn en flørt. Jeg liker det slik.

Read More

Svensken…

Posted by on jul 3, 2014 in Artige, På ville veier, Uncategorized | 9 comments

Svensken. Har jeg fortalt dere om svensken? Nei, jeg har ikke det! Gudhjelpes.

Jeg har prøvd meg på Svensken siden februar (med et lite opphold nå som jeg hadde en sommerromanse). Det er ikke en partysvenske, snarere en doktorgradsvenske. Denne kategorien er litt annerledes enn partysvenskene, men visse likheter finnes jo. Som partysvensker er doktorgradsvensker ofte kjekke, snakker svensk og er hyggelige mennesker. Og, du vet. Det der med å være høy, kjekk, veltrent, blond og ha digg rumpe. Litt som Alexander Skarsgård.

Men, i motsetning til partysvensker, og muligens litt som Alexander Skarsgård, er doktorgradsvensker vanskelige å få til sengs!

Jeg regner jo med at han har en penis, og at denne noen ganger brukes. Jeg vet at iallfall partysvensker har peniser, som ofte er flittig brukt. Jeg regner med dette også er av de likhetene som finnes mellom partysvensker og doktorgradsvensker. At de har en penis, altså, som de liker å bruke.

Doktorgradsvensken har forøvrig følgende ting å utsette på meg som kvinne: Jeg veier et par kilo for mye, ikke er flink nok med mascara og at jeg burde vasket leiligheten min.  Det er åpenbart at jeg ikke er en spesielt kvinnelig kvinne. Jeg er en mascaraløs, tjukk slask, altså.

Neida, jeg er ikke det. Men kresne doktorgradsvensker er kresne dyr.

Men bare vent, jeg gir ikke opp så lett! Jeg skal nok oppdatere dere når doktorgradsvensken innser jeg er en kul, vakker, åsåm kvinne!

Read More

Sommerromansen som fløy forbi

Posted by on jun 30, 2014 in På ville veier | 4 comments

Han vil ikke omblogges. Det er vel det man sier, når han ikke ville blogges om. Om ikke, har jeg funnet på et nytt ord. Men det er ikke så nøye. Det som er viktig er at det er ikke ham jeg blogger om, det er meg. Mine opplevelser, mine følelser. At han var en del av dem, det må han nesten tåle. At jeg følte noe, og de følelsene var for ham, det må han tåle.

Eller, egentlig trenger han ikke tåle noenting, han vil ikke ha mer med meg å gjøre. Han aner sikkert ikke at han blir omblogget engang, selv om han vet om denne lille hemmeligheten her, som er denne lille rosa gråbloggen.

Forrige uke var jeg rosa. Jeg har vært klissete rosa i flere uker nå. Kvalmt klissete forelsket. I dag er jeg ganske grå. Eller blå da, siden det er blåmandag. Det er skikkelig blåmandag å være på jobb og være nydumpa. Det er latterlig kjipt, faktisk. Så latterlig kjipt at jeg bekymrer meg for å bli en latterlig crazy old cat lady. Bortsett fra at jeg ikke liker katter, så det blir jeg ikke, uansett. Da blir jeg bare crazy old lady, noe som muligens er verre.

Jeg vet ikke om det var selve mannen jeg ble stresset av å miste, eller om det var følelsene, planene, suget i magen. Vissheten om at jeg ikke skulle bli en ensom crazy old cat lady. Det var fint, men han var fin han også. Han var varm og god. Han hadde samme humor som meg. Vi liker Batman, hunder og apekatter. Myk og hard på de riktige stedene. Snill og mild, men sylskarp der det gjaldt. En mannestemme som ikke er pipestemme, bare mild på en måte.

En jeg la meg inntil første kvelden, og det var så ulidelig spennende at jeg holdt på å sprekke. Samtidig var det så trygt og godt at jeg sovnet der. Det var klamt og varmt og egentlig litt ubehagelig, men det var fint og godt og vidunderlig. Hvile hodet på brystkassen hans, følelsen av hjerteslag, kroppsvarme, myk hud og fjærlette fingre over ryggen. Fnise og le sammen som drittunger.  Prate om fremtidsdrømmer og innse at de er helt like. Bare passe sammen, som legoklosser.

Å finne noen som har min teite humor, som blir like irritert av skrivefeil som meg. Herregud, han rettet på gramatikken min, det var fantastisk! Det var Hor i Hjertet, sommerfugler langt, langt nede i magen og ro i hodet.

Men, etter så kort tid, er det teoretisk sett ikke lov å bli så lei seg. Det er ikke lov å bli like lei seg som man ble etter at et samboerskap på over et år gikk i vasken. Det er ikke lov å sippe som ei kjerring over en man ikke visste fantes for en måned siden. Men jeg ble så lei meg, jeg sippet så mye helgen. Men det går over. Jeg angrer ikke.

Brent barn skyr ilden. Eller, egentlig ikke. Jeg liker å brenne meg. Det er bare brannsår som er så jævlig.

Read More

Only a ginger…

Posted by on jun 16, 2014 in Artige | 6 comments

Jeg var helt sikker på at jeg hadde fortalt dere om gingeren, men jeg finner ikke innlegget igjen. (Jada, jeg vat at only a ginger can call another ginger ginger.) Han rødhårede var forsåvidt ganske pen, og jeg har ingenting imot gingers. (Noen er til og med være sexy som faen. (Jeg tenker selvsagt på Mr. Bingley og Dr. Owen Hunt) Men, uansett. Poenget med denne gingeren, og det morsomme her, er at de ofte har særdeles lys hud. 

Så. Ta et alkoholpåvirket sukkerspinn, en noenlunde lydig ginger, og en selvbruningskrem. 

Ser dere hvor jeg vil hen?

Vi hadde nach. Bare vi to, alene sammen på soverommet. Det gikk jo som det måtte gå, selvsagt. Jeg fant frem selvbruningskrem.

Det sier seg selv at når man har et helt hvitt lerret, at man får lyst å male på det! Jeg får iallfall det. Og lydige gingere er fine hvite lerreter, bleike som de er. Derfor faller det seg helt naturlig å sette seg skrevs over en ginger, med en selvbruningskrem i neven, og male supermannlogoen på brystkassen hans. (At han muligens hadde sett for seg andre aktiviteter denne natten da han absolutt ville være med meg hjem, sier historien ingenting om.)

Greia med bleike gingere og selvbruningskrem, er at det blir gående rundt med supermannlogo på brystet i ukesvis. Ikke så gøy for gingeren. Veldig gøy for meg.

Bortsett fra dette, pleier jeg ikke markere meg på kjekke unge menn. Jeg er ikke en hund, heller.

Read More

Faens fitte!

Posted by on jun 3, 2014 in Engasjert, Observasjoner | 11 comments

Om man ikke vil banne, men likevel vil uttrykke frustrasjon eller sinne, bruker man gjerne andre og mer aksepterte ord. Som å si FITTE når man slår tåen borti en dørkarm eller noen er eksepsjonelt irriterende. Faens fitte, sier man om noen som oppfører seg stygt og upassende. Eller, jævla luremus, når noe eller noen ikke gir deg akkurat det du hadde tenkt deg.

Bollemus. Rull inn puppen. Slarkefitte. Klapp igjen glufsa.  Muffinmage. Flaggermus.

Hvorfor er det greit og sosialt akseptabelt å skamkalle kvinnekroppen og kvinneseksualiteten på den måten? Jeg har aldri hørt noen si jævla lurekuk eller faens baller. Nei, det å ha baller er faktisk noe positivt. Da er man tøff, oppriktig og flink. En mann fortalte meg en gang at jeg hadde baller, og han mente det som et fantastisk kompliment! Og ja, jeg vet hva han mente. Ja, jeg vet at det betyr han mente jeg var tøff, og ikke at han så for seg at jeg hadde et mannlig kjønnsorgan mellom beina. Men det er så utrolig irriterende at navn og beskrivelser på det kvinnelige kjønnsorgan er skjellsord, samtidig som beskrivelser på det mannlige nærmest er en hedersbetegnelse.

Jeg har da vel faen ikke baller, jeg har fitte! Og den er like tøff som ballene dine.

Det som også er irriterende, er at den mannlige seksualiteten er noe man skal være stolt over, og den kvinnelige er litt tabubelagt. På ungdomsskolen kunne guttene skryte av at de hadde runka fire ganger i går, men jentene hadde aldri fingra seg. Bortsett fra hun ene som alle sa hadde det, og som ble mobba for det resten av året. Om en mann har hatt mange partnere, har han vært tøff. Om ei dame har hatt mange partnere, har hun vært løs. Det er så uendelig mange slike skeivheter, som samfunnet virkelig burde ha vokst av seg i forrige århundre en gang.

Hore. Heks. Faens fitte.

Vi kaller kvinner mye rart.  Som regel når vi ikke er fornøyde med akkurat den kvinnen. Disse uttrykkene går ofte på kropp og seksualitet. Menn vi ikke er fornøyde med kaller vi gjerne mer kjønnsnøytrale ord som idiot, drittsekk, dust, pappskalle. Eller en sjelden gang for en kuk, men herregud, da skal vi være illsinte! Og det er ingen som som skriker ut forbanna kukk fordi de slår seg eller blir irriterte. Nei, den æren er det fitta som har.

Både menn og kvinner har både kropp og seksualitet. Det er bare synet på dem som er annerledes. Kvinnens er skjellsord, og mannens er hedersbetegnelser. Hvorfor synes vi egentlig dette er greit?

Har vi ikke baller til å si ifra, jenter?

Read More