Svensken…

Posted by on jul 3, 2014 in Artige, På ville veier, Uncategorized | 8 comments

Svensken. Har jeg fortalt dere om svensken? Nei, jeg har ikke det! Gudhjelpes.

Jeg har prøvd meg på Svensken siden februar (med et lite opphold nå som jeg hadde en sommerromanse). Det er ikke en partysvenske, snarere en doktorgradsvenske. Denne kategorien er litt annerledes enn partysvenskene, men visse likheter finnes jo. Som partysvensker er doktorgradsvensker ofte kjekke, snakker svensk og er hyggelige mennesker. Og, du vet. Det der med å være høy, kjekk, veltrent, blond og ha digg rumpe. Litt som Alexander Skarsgård.

Men, i motsetning til partysvensker, og muligens litt som Alexander Skarsgård, er doktorgradsvensker vanskelige å få til sengs!

Jeg regner jo med at han har en penis, og at denne noen ganger brukes. Jeg vet at iallfall partysvensker har peniser, som ofte er flittig brukt. Jeg regner med dette også er av de likhetene som finnes mellom partysvensker og doktorgradsvensker. At de har en penis, altså, som de liker å bruke.

Doktorgradsvensken har forøvrig følgende ting å utsette på meg som kvinne: Jeg veier et par kilo for mye, ikke er flink nok med mascara og at jeg burde vasket leiligheten min.  Det er åpenbart at jeg ikke er en spesielt kvinnelig kvinne. Jeg er en mascaraløs, tjukk slask, altså.

Neida, jeg er ikke det. Men kresne doktorgradsvensker er kresne dyr.

Men bare vent, jeg gir ikke opp så lett! Jeg skal nok oppdatere dere når doktorgradsvensken innser jeg er en kul, vakker, åsåm kvinne!

Read More

Sommerromansen som fløy forbi

Posted by on jun 30, 2014 in På ville veier | 2 comments

Han vil ikke omblogges. Det er vel det man sier, når han ikke ville blogges om. Om ikke, har jeg funnet på et nytt ord. Men det er ikke så nøye. Det som er viktig er at det er ikke ham jeg blogger om, det er meg. Mine opplevelser, mine følelser. At han var en del av dem, det må han nesten tåle. At jeg følte noe, og de følelsene var for ham, det må han tåle.

Eller, egentlig trenger han ikke tåle noenting, han vil ikke ha mer med meg å gjøre. Han aner sikkert ikke at han blir omblogget engang, selv om han vet om denne lille hemmeligheten her, som er denne lille rosa gråbloggen.

Forrige uke var jeg rosa. Jeg har vært klissete rosa i flere uker nå. Kvalmt klissete forelsket. I dag er jeg ganske grå. Eller blå da, siden det er blåmandag. Det er skikkelig blåmandag å være på jobb og være nydumpa. Det er latterlig kjipt, faktisk. Så latterlig kjipt at jeg bekymrer meg for å bli en latterlig crazy old cat lady. Bortsett fra at jeg ikke liker katter, så det blir jeg ikke, uansett. Da blir jeg bare crazy old lady, noe som muligens er verre.

Jeg vet ikke om det var selve mannen jeg ble stresset av å miste, eller om det var følelsene, planene, suget i magen. Vissheten om at jeg ikke skulle bli en ensom crazy old cat lady. Det var fint, men han var fin han også. Han var varm og god. Han hadde samme humor som meg. Vi liker Batman, hunder og apekatter. Myk og hard på de riktige stedene. Snill og mild, men sylskarp der det gjaldt. En mannestemme som ikke er pipestemme, bare mild på en måte.

En jeg la meg inntil første kvelden, og det var så ulidelig spennende at jeg holdt på å sprekke. Samtidig var det så trygt og godt at jeg sovnet der. Det var klamt og varmt og egentlig litt ubehagelig, men det var fint og godt og vidunderlig. Hvile hodet på brystkassen hans, følelsen av hjerteslag, kroppsvarme, myk hud og fjærlette fingre over ryggen. Fnise og le sammen som drittunger.  Prate om fremtidsdrømmer og innse at de er helt like. Bare passe sammen, som legoklosser.

Å finne noen som har min teite humor, som blir like irritert av skrivefeil som meg. Herregud, han rettet på gramatikken min, det var fantastisk! Det var Hor i Hjertet, sommerfugler langt, langt nede i magen og ro i hodet.

Men, etter så kort tid, er det teoretisk sett ikke lov å bli så lei seg. Det er ikke lov å bli like lei seg som man ble etter at et samboerskap på over et år gikk i vasken. Det er ikke lov å sippe som ei kjerring over en man ikke visste fantes for en måned siden. Men jeg ble så lei meg, jeg sippet så mye helgen. Men det går over. Jeg angrer ikke.

Brent barn skyr ilden. Eller, egentlig ikke. Jeg liker å brenne meg. Det er bare brannsår som er så jævlig.

Read More

Only a ginger…

Posted by on jun 16, 2014 in Artige | 6 comments

Jeg var helt sikker på at jeg hadde fortalt dere om gingeren, men jeg finner ikke innlegget igjen. (Jada, jeg vat at only a ginger can call another ginger ginger.) Han rødhårede var forsåvidt ganske pen, og jeg har ingenting imot gingers. (Noen er til og med være sexy som faen. (Jeg tenker selvsagt på Mr. Bingley og Dr. Owen Hunt) Men, uansett. Poenget med denne gingeren, og det morsomme her, er at de ofte har særdeles lys hud. 

Så. Ta et alkoholpåvirket sukkerspinn, en noenlunde lydig ginger, og en selvbruningskrem. 

Ser dere hvor jeg vil hen?

Vi hadde nach. Bare vi to, alene sammen på soverommet. Det gikk jo som det måtte gå, selvsagt. Jeg fant frem selvbruningskrem.

Det sier seg selv at når man har et helt hvitt lerret, at man får lyst å male på det! Jeg får iallfall det. Og lydige gingere er fine hvite lerreter, bleike som de er. Derfor faller det seg helt naturlig å sette seg skrevs over en ginger, med en selvbruningskrem i neven, og male supermannlogoen på brystkassen hans. (At han muligens hadde sett for seg andre aktiviteter denne natten da han absolutt ville være med meg hjem, sier historien ingenting om.)

Greia med bleike gingere og selvbruningskrem, er at det blir gående rundt med supermannlogo på brystet i ukesvis. Ikke så gøy for gingeren. Veldig gøy for meg.

Bortsett fra dette, pleier jeg ikke markere meg på kjekke unge menn. Jeg er ikke en hund, heller.

Read More

Faens fitte!

Posted by on jun 3, 2014 in Engasjert, Observasjoner | 11 comments

Om man ikke vil banne, men likevel vil uttrykke frustrasjon eller sinne, bruker man gjerne andre og mer aksepterte ord. Som å si FITTE når man slår tåen borti en dørkarm eller noen er eksepsjonelt irriterende. Faens fitte, sier man om noen som oppfører seg stygt og upassende. Eller, jævla luremus, når noe eller noen ikke gir deg akkurat det du hadde tenkt deg.

Bollemus. Rull inn puppen. Slarkefitte. Klapp igjen glufsa.  Muffinmage. Flaggermus.

Hvorfor er det greit og sosialt akseptabelt å skamkalle kvinnekroppen og kvinneseksualiteten på den måten? Jeg har aldri hørt noen si jævla lurekuk eller faens baller. Nei, det å ha baller er faktisk noe positivt. Da er man tøff, oppriktig og flink. En mann fortalte meg en gang at jeg hadde baller, og han mente det som et fantastisk kompliment! Og ja, jeg vet hva han mente. Ja, jeg vet at det betyr han mente jeg var tøff, og ikke at han så for seg at jeg hadde et mannlig kjønnsorgan mellom beina. Men det er så utrolig irriterende at navn og beskrivelser på det kvinnelige kjønnsorgan er skjellsord, samtidig som beskrivelser på det mannlige nærmest er en hedersbetegnelse.

Jeg har da vel faen ikke baller, jeg har fitte! Og den er like tøff som ballene dine.

Det som også er irriterende, er at den mannlige seksualiteten er noe man skal være stolt over, og den kvinnelige er litt tabubelagt. På ungdomsskolen kunne guttene skryte av at de hadde runka fire ganger i går, men jentene hadde aldri fingra seg. Bortsett fra hun ene som alle sa hadde det, og som ble mobba for det resten av året. Om en mann har hatt mange partnere, har han vært tøff. Om ei dame har hatt mange partnere, har hun vært løs. Det er så uendelig mange slike skeivheter, som samfunnet virkelig burde ha vokst av seg i forrige århundre en gang.

Hore. Heks. Faens fitte.

Vi kaller kvinner mye rart.  Som regel når vi ikke er fornøyde med akkurat den kvinnen. Disse uttrykkene går ofte på kropp og seksualitet. Menn vi ikke er fornøyde med kaller vi gjerne mer kjønnsnøytrale ord som idiot, drittsekk, dust, pappskalle. Eller en sjelden gang for en kuk, men herregud, da skal vi være illsinte! Og det er ingen som som skriker ut forbanna kukk fordi de slår seg eller blir irriterte. Nei, den æren er det fitta som har.

Både menn og kvinner har både kropp og seksualitet. Det er bare synet på dem som er annerledes. Kvinnens er skjellsord, og mannens er hedersbetegnelser. Hvorfor synes vi egentlig dette er greit?

Har vi ikke baller til å si ifra, jenter?

Read More

Barnearbeid

Posted by on mai 20, 2014 in Artige, På ville veier | 6 comments

Dere vet tinder og sånt. Så klikker man ja eller nei, og det der. Noen ganger går det litt fort i svingene. Så fort at man ikke legger merke til alderen, før man klikker ja. Det kan føre til ugunstige situasjoner.

Jeg og en kamerat satt i hver vår ende av en sofa, med hver vår mobil, og prøvde ut sukker sin nye tinder-ripoff. Vi var skikkelig fjortiser og svarte nei over en lav sko, og fniste vilt. Det var dødsgøy!

«Her var faktisk en litt fin en!» sa jeg, og klikket raskt ja. «MEN HERREGUD HAN ER ET BARN!» skrek jeg og kastet mobilen ned i sofaen. Kompisen bare lo. Fordi a) han er vant med meg, og b) han var sikkert glad for at han ikke var den som trykket ja på en ungdom. «Jaja, han sier jo aldri i verden ja på meg også. Whatever,» sa jeg, rolig, før jeg plukket opp mobilen igjen.

Problemet var bare at han hadde sagt ja på meg allerede. Her hadde vi en potensiell match!

Faen.

Det har seg faktisk slik at studiner født på åttitallet ikke er spesielt gira på tyve år gamle gutter. Da føler man seg som en eldgammel cougar. Eller noe. Man føler seg iallfall ikke ung og sprek, for å si det sånn.

Det viste seg at unggutten gjerne ville møtes. Han ville faktisk absolutt møtes, ganske umiddelbart. Selv om jeg var opptatt med maling av en vegg og montering av noen hyller, og absolutt ikke hadde tid. Tyveåringer er iherdige og ivrige, det skal de ha. Så til slutt sa jeg at «jaja, du får komme hit og montere en hylle, da».

Jeg tror han ble litt satt ut da jeg faktisk drev og monterte hyller, og han faktisk måtte montere en hylle.

Selv om tyveåringer er ivrige og iherdige, så er de ikke nødvendigvis veldig gode på å montere ting. Denne tyveåringen var iallfall ikke det. Men han gjorde så godt han kunne. Han monterte en hylle.

Etter han var gått sendte jeg melding til kompisen. «Herregud, nå har jeg drevet med barnearbeid!» For det føltes litt sånn. Det føltes som om jeg hadde plukket opp et barn på gata, for å få ham til å jobbe. Selv om det ikke var helt slik det var.

(Tyveåringen er forøvrig forelsket i meg, bare så dere vet det!)

Read More

En epoke er over.

Posted by on mar 31, 2014 in Uncategorized | 5 comments

Det er egentlig ikke så skummelt å være singel. Det er skremmende uskummelt, egentlig. Det er fint og befriende og ensomt og rart og fantastisk på en gang.

For jeg savner ham ikke. Jeg er helt forundret over hvor lite jeg savner ham. Kanskje han bare var blitt en vane, en trygghet. Jeg vet ikke. Jeg tror nok det var en trygghet i det å være to, men paradoksalt nok føler jeg meg tryggere nå som jeg er én. Det er fint å være én. Det er fint å være meg.

Meg.

Det er eventyrlig trygt å kunne være meg selv, helt på ordentlig, akkurat sånn som jeg er.

Hvem skulle tro at jeg var en sånn jente som var i et forhold der jeg rett og slett utslettet meg selv? Jeg var jo superkvinnen, supersterk, superselvstendig, super, super, super. Helt til jeg ikke var det lenger. Helt til jeg var den jenta som gjemte meg på badet for å gråte, som hulket når Mannen hadde sovnet. Jeg var jo den jenta som sa akkurat hva jeg mente, helt uten filter, helt til jeg gikk rundt på eggeskall og ikke turte si noen ting.  Jeg var superfornøyd og skulle erobre verden på strak arm, helt til jeg måtte gjøre alt i min makt for å være god nok.

Jeg hadde aldri trodd jeg skulle være den jenta. Men jeg var det. Det tok litt tid før jeg forstod det, jeg trengte at familie, venner, kolleger og legen min fortalte meg at dette hadde ikke vært sunt. Nå vet jeg.

Mannen var nok aldri slem mot meg. Ikke som han visste om, iallefall. Han gjorde nok aldri noe med den intensjon om å såre meg. Han har nok ikke psykopatisk eller personlighetsforstyrret ben i kroppen. Men han tok ikke min side, han beskyttet meg ikke, ha sa ikke at jeg var god nok. Han sa ikke «hør her, jeg er glad i henne, hun er god nok«, når det var viktigst. Han lot angrep på meg gå upåaktet hen, som om det var sannhet i falske og konstruerte beskyldninger. Han oppførte seg som om nedrakking og baksnakking av meg var greit.

Når noen du er glad i gjør det, begynner man å tro det er greit. Og om det er greit, så er det kanskje sant?

Jeg ønsker ham alt godt videre i livet. Jeg håper han tar bedre vare på sin neste kjæreste. Jeg håper han holder rundt henne, og sier hun er god nok. Jeg håper han beskytter henne. Mest av alt håper jeg han forstår at det ikke er greit å rakke ned på andre mennesker på en sånn mate som jeg ble rakket ned på.

Når vi hadde det bra, var det bra. Det var fint. Men så hadde vi det ikke bra lenger. Og nå er det over. Jeg er ikke bitter. Jeg var sint en periode, men nå er jeg ikke det. Jeg var ikke sint på at det ble slutt, jeg var sint på så mye annet. Men sinne går over, og så sitter man igjen og er en erfaring rikere.

Man vet så mye bedre hva man ønsker seg. Og hva man ikke kan aksepetere. Jeg vet at jeg aldri kan eller vil akseptere noen som ikke vil prioritere meg, være glad i meg som jeg er, eller ta min side om noen er slemme mot meg.

Lykke til videre i livet, eks-kjæresten. Jeg håper du har det bra. Det har jeg. Jeg håper du har kommet over meg like greit som jeg har kommet over deg. Jeg vet ikke om jeg håper du har like ren samvittighet som meg, for det er et par ting du burde skamme deg over. Men jeg håper ikke samvittigheten gnager i deg altfor lenge. Kanskje frem til sommeren. Jeg tenker vi er skuls da.

Jeg var virkelig glad i deg. Men det gikk over en gang i høst, helt uten at jeg merket det.

Read More

Et øyeblikk i en studines liv, xvi

Posted by on feb 14, 2014 in Øyeblikk | 4 comments

Det er ikke så farlig at regnet plasker ned ute. Jeg er inne, og livet er langt fra hustrig og surt.

Inntil meg sitter en kjekk ung man, han stryker meg over håret. Ølglassene er halvfulle, de fjerde eller femte den kvelden. Musikken er akkurat passe høy. Lokalet er akkurat passe tomt. Armene hans er akkurat passe ivrige på å holde rundt meg. Leppene hans er myke, og han smaker av hveteøl og varme.  Jeg smiler mot kinnet hans, og kjenner en sterk hånd i langt hår, en ørlett finger over kjevebenet.

At det er kaldt ute, er ikke så veldig farlig.

En dristig mannehånd ligger plutselig på innsiden av et uskyldig pikelår. Han hvisker mot øret mitt.

«Så har du noe å tenke på på bussen hjem.»

Faen ta bussen hjem.

Read More