Jeg vil at du skal komme og holde rundt meg, og stryke meg på håret, nå i natt.
Jeg vil at du skal være varm rundt meg.
Jeg vil du skal være sterk, så hard, så uovervinnelig, nesten brutal. Men så myk, så øm, så forsiktig, så god.
Jeg vil ha hånden din over hjertet mitt når jeg sover, nå i natt. Jeg vil kjenne pusten din i nakken min, nå i natt.
Og så elsker du meg sakte, før solen våkner, mens det ennå er natt.
Jeg vil ha deg hos meg, nå i natt, før morgendagen og virkeligheten gryr.
Jeg var så heldig at jeg fikk være med roadmagazine på festival på Garage. Jeg skulle være presse, må vite. (Neida, jeg skulle fjase og drikke billig øl. Det var dét jeg skulle. Vi vet jo at jeg ikke klarer skrive noe seriøst og/eller objektivt. Eller fotografere. Så jeg skulle drikke øl. Det er jeg faktisk ganske flink til! Jeg skulle kikke på kjekke menn, og de andre skulle fotografere. Jeg likte denne ordningen)
Egentlig skulle jeg få et bilde jeg kunne legge ut her også, sånn til dere alles beskuelse, men det har jeg ikke fått. Skitt au!
Det begynte på onsdag, men da gadd ikke jeg begynne. Jeg var opptatt med å lære en gammel hund nye triks. (Dette er helt sant, og ikke et ordtak. Hunden er forresten ikke så gammel, bare litt sjarmerende dum. Elsker hunden!) Men, uansett. Jeg begynte på torsdagen. Og jeg hadde blitt lovet bra musikk, kjekke menn og god stemning.
Hørte jeg noen sa “LURTE DEG”?
Musikken var jo, ja.. Vi sier ikke mer om det. (Noen var flinke. Noen var søte. De fleste var små.) Og jeg så ikke en eneste kjekk mann! Det var ikke så mange mennesker der, da. Og de fleste var vel langt fra det vanlige klientellet på Garage. Jeg mener, var det barn? Eller dverger? Pygmeer?
Uansett. Jeg gikk hjem.
Fredagen ble alt så meget bedre. Mennesker! Med normal størrelse! Musikk som var bra! Det var gøy. Men ikke så mange kjekke menn. Eller, det var det sikkert, men de fleste hadde medbragt dame. Og jeg hadde store planer for lørdagen.
Bare så dere vet det, så tok roadmagazine noen kjempekule bilder!
På lørdagen stakk jeg av for å kikke på sjøkrigsskolegutta på fest hos en venninne. Dette finnes det ikke bilder av. Heldigvis. Og så gikk vi på byen. Det finnes ikke noen bilder av det heller. Heldigvis. Og så ble jeg med en kamerat på nach, og takk gud og lov for at det ikke finnes bilder av at jeg våknet der neste morgen.
Vi skulle møtes klokken ti. Altså klokken 22:00, på en mandagskveld. Vi skulle ta en øl og kose oss. Én øl, fordi vi ville treffes, men det var bare det vi hadde tid til. Eller noe.
Presis og flink og fantastisk som jeg er, møtte jeg opp på avtalt sted klokken 22:00, og satte meg i baren. Jeg bestilte meg en øl og kikket i en avis som lå der. Så fikk jeg melding. “Er fem minutter forsinket.” Ok. Etter fem minutter kom det en melding til. “Bussen kom sent, kommer straks!” Ok. Ikke noe stress. Jeg hadde øl og avis, og klarte late som jeg ikke følte jeg så ut som Viggo Venneløs, sittende alene i baren.
Faen, jeg hater å komme først, da føler jeg folk ser på meg og tror jeg ikke har venner. Og det er jo helt irrasjonelt, eller hva?
Det kom en melding til. Han var på bussen, så var der om noen få minutter. Ok, ok. Bortsett fra at jeg følte alle trodde jeg var ensom og alene, hadde jeg det ganske utmerket med en spennende medisinsk artikkel i en avis og en øl og greier.
Han kom 22:30, da. Det skal han ha. Han kom løpende, ga meg en klem og beklaget veldig. Mhm. Så bestilte han seg en øl. Bartenderen tok seg overraskende god tid med å gi ham en øl, før han satte ølen foran forsentkommeren. “Bedre sent enn aldri!” sa han, bråsnudde og var borte.
Ehh, ja. Han hadde et poeng.
“Har du sladra på meg?” lurte forsentkommeren på.
“Jeg? Nei jeg har ikke sagt et ord,” sa jeg. Jeg hadde ikke sagt et eneste ord før han kom, faktisk. Bortsett fra en øl.
“Jeg skal spørre han i baren, jeg!” sa han.
“Tror du ikke på meg?” Faen heller!
“Du, har hun sladra?” spurte forsentkommeren bartenderen.
“Nei, men det var da ganske åpenbart, når hun sitter her alene, ikke
sier et ord, men får mange meldinger at hun venter på typen,” sa
bartenderen.
“Ja, det er kanskje det,” sa forsentkommeren.
“Ja, du må nok kjøpe strafferunde,” sa bartenderen.
“Jeg må vel det,” sa forsentkommeren.
“Ja, minst én,” sa bartenderen.
Minst én strafferunde. Og han korrigerte ikke bartenderen da han ble kalt typen. La dere merke til det? Det gjorde jeg! Forresten, var ikke dette en svært fornøyelig bartender?
Jeg har den siste uken utviklet en pitteliten nevrose. Jeg kaller den kattedamenevrose, for jeg er nemlig ganske redd for å bli en sånn kattedame. Du vet, en sånn som ikke har klart å få seg en mann, som går rundt i en gammel kåpe og bare passer alle de tyve kattene sine.
Det var en sånn dame i gata mi da jeg var liten. Hun hadde alltid på seg en gammel og veldig formløs trenchcoat, fotformsko og hatt. Og, du vet, sånne blå krøller som gamle damer noen gang har. Det er leggevannet, det har jeg fått fortalt. Men de går altså rundt med blå krøller og ser litt spesielle ut. Dessuten gikk denne kattedamen alltid rundt og lette etter en eller annen katt. Og hun kokte fisk til dem hver dag.
Og alt det, bare fordi hun sikkert ikke hadde klart skaffe seg en mann!
Jeg tror det sier seg selv at jeg ikke har lyst å bli kattedame. Mest av alt fordi jeg har mer lyst på en mann enn fotformsko og formløs trenchcoat. Og litt fordi jeg ikke er så glad i katter. (Jeg er sikker på at om de hadde vært store nok, hadde de prøvd å spise meg. Da hadde de kommet etter meg og bare jafs Jafs JAFS! Overbevist, er jeg!)
Altså. Nå er det sånn at (jeg antar at) jeg har blitt dumpa. Og jeg har kommet til den slutningen at menn bare ikke liker meg. Derfor er jeg overbevist om at jeg blir nødt til å bli kattedame, og det har jeg virkelig ikke lyst til. Dette er skummelt!
Kattedamenevrose!
Faen.
Faen. Jeg har vært forelsket, da. Og det har vært slitsomt. Det er jævlig slitsomt.
Alle spør meg hvordan det går med skolen, og jeg bare “ehehihihihva?”, for jeg er jo helt bananmos i hodet og klarer ikke noe. Jeg flyter på en rosa sky, eller står under en sort en. Men nå tror jeg at jeg er dumpa, da. Eller, twitter tror jeg er dumpa. Og en kamerat tror det.
Dere er så pessimistiske!
Neida. Dere har vel rett. Faen. Dette er ugunstig for meg, altså.
Så jeg klaget min nød til en kamerat, og håpte han skulle si at alt ordnet seg. Men han bare “Det er du sikkert. Men jeg har ikke tid, kjøp deg en is!”
Kjøp meg en is! Det er kaldt ute, jeg driter vel i is!
Riskrem derimot…