Jeg skulle jo hente det jeg har hos deg. Men så har du kastet det, når jeg sender melding og spør? Hvorfor har du det? Har du så stor aversjon mot å se meg igjen at du ikke orker se meg ett minutt, engang, for at jeg skal få tilbake de tingene jeg sa jeg ville ha?

Men jeg sa det var greit. På filmer sier de alltid at man er “the bigger person” om man sier slike ting. Ikke at jeg følte meg så stor av det. Jeg sa det var greit at du hadde kastet det, jeg ville bare ikke at det skulle bli liggende, at du skulle ha det. Kanskje teit av meg, men det virket jo som du hadde forståelse for det.

For jeg var jo kanskje lovlig sent ute, med å melde fra om at jeg ville hente tingene. Jeg var jo det.

Og så ble jeg bare enda større, selv om jeg følte meg som akkurat samme størrelse som alltid. Jeg sa jeg håper du ikke har noen dårlig samvittighet mer, det trenger du ikke. Jeg hadde det iallfall gøy, for meg var det ikke noe å skjemmes over. Og det er helt sant, jeg hadde det gøy så lenge det varte. Jeg hadde det utrolig gøy, og du ga meg et sug av elleville sommerfugler i magen hver gang. Selv om jeg aldri tenkte noe videre eller noe mer, ble jeg alltid like glad hver gang det kom en melding, hver gang du dukket opp igjen etter at jeg ikke hadde sett deg på lenge. Selv om jeg aldri tenkte på å bli din, så tenkte jeg på varmen din, hendene dine, alt det hemmelige som er finest beskrevet om det er usagt.

Du var et tilbakevendende eventyr som handlet om ingenting, men det var så utrolig fint fortalt!

Du kan tenke hva du vil om meg. Du kan like meg så lite du bare vil. Men jeg vet det var fint. Jeg vet vi hadde fine øyeblikk og minner jeg kommer til å ta vare på. Så kan jeg være litt irritert fordi du ikke vil ha meg, og ha litt såret stolthet og alt det der. Men jeg vet at jeg har iallfall ikke vært stygg med deg, jeg har vært ærlig, og jeg har krevd ekstremt lite tilbake. Kanskje har jeg krevd for lite, selv om det innimellom har føltes som altfor mye.

Jeg ga deg akkurat syndsforlatelse. Samvittigheten din burde være ren nå.

I over et år har du vært der, på en eller annen merkelig måte. Uforpliktende. Enkelt. Gøy. Fint. Forvirrende. Av og på. Borte. Tilbakevendende når jeg venter det minst.

Hver gang vi har vært sammen har jeg følt noe ingen andre noensinne har fått meg til å føle. Vet du hva den følelsen er? Ting jeg ikke kan beskrive uten å høres enten pompøs eller vulgær ut, så det er kanskje best at jeg lar det være. Ikke en venn, ikke en kjæreste. Bare en mann, som jeg noen ganger har danset med, noen ganger ligget inntil, noen ganger lekt med, noen ganger snakket med om de tingen man egentlig holder for seg selv.

Jeg har ligget ved siden av deg, etterpå, en gang det var en stund siden sist jeg hadde sett deg, og bråvåknet av sjokket. Sjokket av hvor kjent du har vært. Kroppen din, lukten din, kyssene dine over hele meg. Men så har det likevel vært så spennende, alt sammen. Det har vært en god følelse, en trang, et behov, for å oppnå den følelsen igjen.

Som en rus. Du vet du ikke bør, vet det ikke kommer noe godt utav det, men du bare må. Du vil. Jeg ville. Selv om jeg visste det bare kom til å føre til frustrasjon, bakrus, abstinens. Jeg ville, fordi jeg trengte. Fordi det føltes godt. Stimulering av belønningsenteret i hjernen. Litt som narkotika, litt som heroin. Klart jeg ville, klart jeg måtte, hver gang muligheten var der. Det var så altfor enkelt å si ja, selv om jeg egentlig burde ha sagt nei. Det gikk ikke an å si nei. Stimulering av belønningsenteret i hjernen. Nervesystemet mitt fortalte meg at det var godt.

Enkel nevrovitenskap, og så videre.

Du var kanskje min rus, men det var en rus som føltes trygg. Samtidig så var det virkelig et ellevilt sug i magen og helt ned i tærne, sommerfugler på speed innvendig. Bare dine hender kunne lage slike fantastiske fyrverkerier. Du var mitt litt illegale, sentralnervestimulerende stoff. Sånn rent teknisk. Følelsemessig var det noe helt annet, noe jeg ikke har noen forutsetninger for å definere eller sette ord på. Jeg har alltid taklet tekniske spesifikasjoner så mye bedre.

De som vet bedre sier jeg var kjempeforelsket. Jeg vet ikke, det er ikke viktig. Jeg vet jeg hadde det gøy.

Men det at du ikke akkurat har vært noen gentleman nå i avslutningsfasen er litt som metadon, avrusing. I dag kunne jeg til og med smugtitte på bilder av deg i newsfeeden på facebook uten å kjenne suget i magen. Mulig jeg er rusfri.

Samvittigheten din, ja..? Dukket den opp akkurat nå? Er det noe du har kultivert nå den siste tiden, nå siden sist?

Jeg er ikke så tøff som du tror, som alle andre tror. Av alle mennesker i hele verden, så er det vel du som vet akkurat hvor sårbar og skjør jeg egentlig er under alle sløyfer og designer brand make up? Av alle menn jeg noensinne har tatt på, så er det vel bare du som har forutsetning for å vite hvor lite tøff jeg egentlig er.

Det er fysisk, ingen forpliktelser, ingen forventninger. Det er bare fint. Hvilken mann er det som ikke vil ha det? Var jeg så dårlig på alle de tingene du liker, at du ikke gidder mer? Var jeg ikke god nok, ikke flink nok, ikke pen nok? For jeg tror ikke på deg, jeg tror ikke på at samvittigheten din har noe med det å gjøre. Da burde den vel ha dukket opp i fjor? Samvittigheten, altså? Den burde ha dukket opp på høsten, før jul eller rundt nyttår. Kanskje i januar eller februar. Kanskje i påsken. Kanskje i sommer. Kanskje du burde ha sagt i fra om den før nå.

Eller fikk du den nå i dag?

Om samvittigheten din er så sterk i dag, om moral plutselig ble en avgjørende faktor, hadde jeg ikke fortjent mer enn en melding på telefonen? Det var bare det det var, men jeg synes du kan behandle meg fint uansett. Jeg synes du kunne ha vært ærlig, for det der med samvittigheten tror jeg ikke på.

Jeg er hun som har snørret på deg, blødd på deg, grått på deg. Jeg er hun du har fortalt familiehemmeligheter og og fremtidshåp. Jeg er hun som har vært bare en ting for deg. Jeg er hun du har brukt til å utforske alle fantasiene dine.

Har du brukt meg opp nå?

Det var kanskje mer for meg enn for deg. For meg var det nemlig fint. Det var kanskje ikke det for deg? Om du ikke respekterer meg nok til å snakke med meg, så har du brukt meg på en helt annen måte enn jeg har brukt deg. Og jeg føler meg liten, udugelig, skitten og brukt. Jeg har lyst å kjefte på deg, skjelle deg huden full, fortelle deg hvem det er som har tatt initiativ til alt dette. Fortelle deg hva du faktisk kan ha dårlig samvittighet for, om du først skal drive med akkurat det. Jeg har lyst å fortelle deg om at jeg faktisk ba deg slutte å kontakte meg, om du ikke brydde deg om meg.

Men jeg orker ikke se deg. For jeg er sint, og når jeg er sint gråter jeg. Og om jeg gråter, tror du det betyr noe helt annet enn det det egentlig betyr.

Og så har jeg lyst å fortelle deg at jeg er helt enig i at det ikke kan bli oss to på ordentlig. Jeg kunne aldri blitt forelsket i en som deg, selv om jeg har det finest i verden sammen med deg. Herregud, jeg kan mer om ting innenfor ditt fagfelt enn deg noen ganger. Du skriver så mye feil at jeg blir gal! Men jeg sier ikke til deg at du ikke er boksmart og nerdete nok for meg. Det hadde blitt for dumt, for du er jo ikke dum i det hele tatt. Så jeg innrømmer det ikke helt for meg selv engang. For ærlig talt er jeg ikke smart eller nerdete nok selv til å stille slike krav.

Men, om ikke annet, så er jeg ganske ærlig tror jeg. Er du? Samvittigheten din? Er det helt ærlig?