Kategoriarkiv: På ville veier

Artige, Engasjert, På ville veier

Om jurister og vegtrafikkloven

Har jeg fortalt dere om Skattedirektoratet? Jeg tror ikke jeg har det. Det er egentlig ikke så veldig mye å fortelle (joda, det er det), men nå skal dere høre.

Skattedirektoratet er en mann som jobber i… Han jobber i et direktorat. Du kan sikkert gjette hvilket. Og noen ganger, så har det seg sånn at jeg overnatter hos denne mannen. (Og for dere som brenner inne med spørsmålet om jeg blir rævkjørt av Skattedirektoratet, så er svaret nei.) Jeg synes denne tilfeldige overnattingen når det passer meg er en fin ordning, bortsett fra når vi tar taxi hjem sammen.

Samtalen i taxien hjem er alltid den samme, og jeg blir alltid like sur. Mest på at han blir sur, men også på hans idiotiske tolkning av vegtrafikkloven. Han innbiller seg nemlig at sikkerhetsbelte kun trengs på motorveien, og iallfall ikke når man kjører rundt i Oslo sentrum i taxi. Jeg er selvsagt dypt uening, og mener at man alltid skal ha det på.

Herregud, man kan dø uten!

Han liker ikke at jeg poengterer dette. Han blir faktisk litt irritert.

Spesielt når han er mest opptatt av å stryke meg på låret, og jeg begynner en engasjert og irritert leksjon om fysikk, fart, bilens masse, friksjon, bremselengde og hvor hardt bilen kan kræsje, selv i lave hastigheter. (Her pleier også taxisjåførene å få se rart på meg i speilet.) Enda mer irritert blir mannen når jeg begynner å snakke om skader man kan pådra seg i en bilulykke. (Her pleier han å dra til seg hånden, og sitte mutt på sin side resten av turen.)

Og fortsatt dere, nekter han å ta på seg sikkerhetsbeltet!

Så kjære UP. Stopp gjerne taxier med skattejurister i, og gi dem bot for manglende sikkerhetsbelte! Det hadde jeg satt enormt stor pris på!

Artige, På ville veier

Vinkjelleren

Jeg bor i Oslo. På Vestkanten. Fordi jeg har en kompis som har et hus. Eller en villa, som det heter her i byen. Dette huset er såpass stort, at det er mer en nokk plass til at jeg flyttet inn uten at det plager noen.

Dette huset har dessuten en vinkjeller. Jeg tuller ikke. En vinkjeller. Med vin i.

Jeg og husvertens unge, vakre kjæreste var alene hjemme. Med vin. Som vi hadde kjøpt selv, faktisk. Husverten skulle ikke være hjemme, men ytret et ønske om å vise oss hvilke vinflasker vi kunne ta fra vinkjelleren dersom det skulle begynne å skorte på vår egeninnkjøpte vin.

Neiheinei, vi hadde mer enn nok!

DET HADDE VI VEL IKKE!

Selvsagt måtte vi en runde i vinkjelleren. Uten å ane hva vi kunne ta eller ikke ta. Så vi tok en som så veldig uskyldig og lite viktig ut. En hvitvin, som var veldig god. Spesielt når vi allerede hadde tømt noen billige vinflasker fra før av. Og vi sendte fornøyd melding til husverten at vi hadde tatt en veldig uskyldig flaske vin, at den var dritgod, og nå var vi fulle og fine.

Han ble litt… eh. Irritert.

Det viste seg nemlig at vi hadde tatt en kjempedyr årgangsvin.

Faen. Det kan også vise seg at noen har mistet tilgang til husvertens vinkjeller.

På ville veier

Svensken ii

Svensken synes forrige innlegg var ganske artig. Og han vil informere om at han faktisk har en penis. En stor og flott en. Jeg kan ikke bekrefte om dette stemmer eller ikke. Men jeg har hørt rykter om at penisen har vært i bruk.

Og jeg ble ikke sjalu.

Noe som bekrefta det jeg egentlig har mistenkt en stund. Svensken har sneket seg inn i friendzona. Så langt inn i friendzona at ingenting er flaut, jeg kan spøke med hva som helst, og han bare himler med øynene når jeg er teit. Det er litt fint, egentlig. Og jeg synes det er stas når han går på date. Når han går på date med jenter som ikke er meg, altså.

Men Svensken er fin. Han er ærlig, uansett. Vi kan prate om realfag, likestilling og fjas. Han tar meg med på motorsykkeltur når jeg har det kjipt. Han sier at det går bra. Det er fint det. Det er det venner gjør.

Og hvorfor kan ikke gutter og jenter være venner? Altså, jeg ser jo at han er kjekk, jeg hadde til og med lyst på ham en stund. (Ok, veldig lyst, veldig lenge.) Men nå er det mer kameratslig. Og det er greit. Det er faktisk veldig greit. Venner er ofte finere enn flørter. Og selv om jeg hadde lyst på ham, var jeg aldri forelsket.

Dessuten, vennskap varer lenger enn en flørt. Jeg liker det slik.

Artige, På ville veier, Uncategorized

Svensken…

Svensken. Har jeg fortalt dere om svensken? Nei, jeg har ikke det! Gudhjelpes.

Jeg har prøvd meg på Svensken siden februar (med et lite opphold nå som jeg hadde en sommerromanse). Det er ikke en partysvenske, snarere en doktorgradsvenske. Denne kategorien er litt annerledes enn partysvenskene, men visse likheter finnes jo. Som partysvensker er doktorgradsvensker ofte kjekke, snakker svensk og er hyggelige mennesker. Og, du vet. Det der med å være høy, kjekk, veltrent, blond og ha digg rumpe. Litt som Alexander Skarsgård.

Men, i motsetning til partysvensker, og muligens litt som Alexander Skarsgård, er doktorgradsvensker vanskelige å få til sengs!

Jeg regner jo med at han har en penis, og at denne noen ganger brukes. Jeg vet at iallfall partysvensker har peniser, som ofte er flittig brukt. Jeg regner med dette også er av de likhetene som finnes mellom partysvensker og doktorgradsvensker. At de har en penis, altså, som de liker å bruke.

Doktorgradsvensken har forøvrig følgende ting å utsette på meg som kvinne: Jeg veier et par kilo for mye, ikke er flink nok med mascara og at jeg burde vasket leiligheten min.  Det er åpenbart at jeg ikke er en spesielt kvinnelig kvinne. Jeg er en mascaraløs, tjukk slask, altså.

Neida, jeg er ikke det. Men kresne doktorgradsvensker er kresne dyr.

Men bare vent, jeg gir ikke opp så lett! Jeg skal nok oppdatere dere når doktorgradsvensken innser jeg er en kul, vakker, åsåm kvinne!

På ville veier

Sommerromansen som fløy forbi

Han vil ikke omblogges. Det er vel det man sier, når han ikke ville blogges om. Om ikke, har jeg funnet på et nytt ord. Men det er ikke så nøye. Det som er viktig er at det er ikke ham jeg blogger om, det er meg. Mine opplevelser, mine følelser. At han var en del av dem, det må han nesten tåle. At jeg følte noe, og de følelsene var for ham, det må han tåle.

Eller, egentlig trenger han ikke tåle noenting, han vil ikke ha mer med meg å gjøre. Han aner sikkert ikke at han blir omblogget engang, selv om han vet om denne lille hemmeligheten her, som er denne lille rosa gråbloggen.

Forrige uke var jeg rosa. Jeg har vært klissete rosa i flere uker nå. Kvalmt klissete forelsket. I dag er jeg ganske grå. Eller blå da, siden det er blåmandag. Det er skikkelig blåmandag å være på jobb og være nydumpa. Det er latterlig kjipt, faktisk. Så latterlig kjipt at jeg bekymrer meg for å bli en latterlig crazy old cat lady. Bortsett fra at jeg ikke liker katter, så det blir jeg ikke, uansett. Da blir jeg bare crazy old lady, noe som muligens er verre.

Jeg vet ikke om det var selve mannen jeg ble stresset av å miste, eller om det var følelsene, planene, suget i magen. Vissheten om at jeg ikke skulle bli en ensom crazy old cat lady. Det var fint, men han var fin han også. Han var varm og god. Han hadde samme humor som meg. Vi liker Batman, hunder og apekatter. Myk og hard på de riktige stedene. Snill og mild, men sylskarp der det gjaldt. En mannestemme som ikke er pipestemme, bare mild på en måte.

En jeg la meg inntil første kvelden, og det var så ulidelig spennende at jeg holdt på å sprekke. Samtidig var det så trygt og godt at jeg sovnet der. Det var klamt og varmt og egentlig litt ubehagelig, men det var fint og godt og vidunderlig. Hvile hodet på brystkassen hans, følelsen av hjerteslag, kroppsvarme, myk hud og fjærlette fingre over ryggen. Fnise og le sammen som drittunger.  Prate om fremtidsdrømmer og innse at de er helt like. Bare passe sammen, som legoklosser.

Å finne noen som har min teite humor, som blir like irritert av skrivefeil som meg. Herregud, han rettet på gramatikken min, det var fantastisk! Det var Hor i Hjertet, sommerfugler langt, langt nede i magen og ro i hodet.

Men, etter så kort tid, er det teoretisk sett ikke lov å bli så lei seg. Det er ikke lov å bli like lei seg som man ble etter at et samboerskap på over et år gikk i vasken. Det er ikke lov å sippe som ei kjerring over en man ikke visste fantes for en måned siden. Men jeg ble så lei meg, jeg sippet så mye helgen. Men det går over. Jeg angrer ikke.

Brent barn skyr ilden. Eller, egentlig ikke. Jeg liker å brenne meg. Det er bare brannsår som er så jævlig.

Artige, På ville veier

Barnearbeid

Dere vet tinder og sånt. Så klikker man ja eller nei, og det der. Noen ganger går det litt fort i svingene. Så fort at man ikke legger merke til alderen, før man klikker ja. Det kan føre til ugunstige situasjoner.

Jeg og en kamerat satt i hver vår ende av en sofa, med hver vår mobil, og prøvde ut sukker sin nye tinder-ripoff. Vi var skikkelig fjortiser og svarte nei over en lav sko, og fniste vilt. Det var dødsgøy!

«Her var faktisk en litt fin en!» sa jeg, og klikket raskt ja. «MEN HERREGUD HAN ER ET BARN!» skrek jeg og kastet mobilen ned i sofaen. Kompisen bare lo. Fordi a) han er vant med meg, og b) han var sikkert glad for at han ikke var den som trykket ja på en ungdom. «Jaja, han sier jo aldri i verden ja på meg også. Whatever,» sa jeg, rolig, før jeg plukket opp mobilen igjen.

Problemet var bare at han hadde sagt ja på meg allerede. Her hadde vi en potensiell match!

Faen.

Det har seg faktisk slik at studiner født på åttitallet ikke er spesielt gira på tyve år gamle gutter. Da føler man seg som en eldgammel cougar. Eller noe. Man føler seg iallfall ikke ung og sprek, for å si det sånn.

Det viste seg at unggutten gjerne ville møtes. Han ville faktisk absolutt møtes, ganske umiddelbart. Selv om jeg var opptatt med maling av en vegg og montering av noen hyller, og absolutt ikke hadde tid. Tyveåringer er iherdige og ivrige, det skal de ha. Så til slutt sa jeg at «jaja, du får komme hit og montere en hylle, da».

Jeg tror han ble litt satt ut da jeg faktisk drev og monterte hyller, og han faktisk måtte montere en hylle.

Selv om tyveåringer er ivrige og iherdige, så er de ikke nødvendigvis veldig gode på å montere ting. Denne tyveåringen var iallfall ikke det. Men han gjorde så godt han kunne. Han monterte en hylle.

Etter han var gått sendte jeg melding til kompisen. «Herregud, nå har jeg drevet med barnearbeid!» For det føltes litt sånn. Det føltes som om jeg hadde plukket opp et barn på gata, for å få ham til å jobbe. Selv om det ikke var helt slik det var.

(Tyveåringen er forøvrig forelsket i meg, bare så dere vet det!)

Artige, På ville veier

Secret Agent Man, ass!

Jeg sa jo at jeg skulle fortelle dere om Secret Agent Man. For det var det han var. Nå har det sånn at han påsto at han var finansdirektør. Og det kunne jo kanskje forklare alle de dyre designerdressene og spanderingen på dyrere stedene i byen. Og kanskje all møtevirksomheten. Men det forklarte ikke spionklokka! Eller kontoret i Shanghai. (Eller kanskje litt, siden han var finansdirektør for et selskap som jobbet med å etablere seg i Asia. Men whatever.)

Secret Agent Man var usannsynlig kjekk. Han hadde bommulstrøyer med to-tre knapper i halsen, dressjakker som kostet mer en husleia mi, pene sko og et ansikt som nærmet seg Alexander Skarsgård. Godt trent var han, også. Ja, du vet, sånn som hemmelige agenter i Hollywoodfilmer ser ut. Herregud, jeg hadde lyst å hoppe over bordet og ..ja. Du vet. Men jeg gjorde aldri det. Han var kjekk. Og jeg var betatt. Ikke forelsket, men forlystet, kanskje. Jeg ville ha!

Jeg fikk ikke.

Radiokommunikasjon (eller sms-er og telefonering) opphørte. Brått. Helt uten forvarsel. Etter at han hadde sagt at han likte meg godt. Jeg prøvde å ringe for å høre om han fortsatt var i livet. Og tro meg, da jeg slo nummeret, var jeg så nervøs at jeg holdt på å bæsje meg ut. Han tok ikke telefonen.

Jeg har selvsagt trukket konklusjonen at Secret Agent Mann dessverre ble drept på Secret Mission for Kongeriket Norget. RIP!

Artige, På ville veier

Secret Agent Man, altså

Nå skal jeg fortelle dere om Secret Agent Man. Han var, uten tvil, en hemmelig agent. Jeg tuller ikke, altså!

jeg møtte Secret Agent Man i høst en gang. Og det var egentlig veldig gøy. Dessuten var han en hemmelig agent. Nå skal jeg fortelle dere hvorfor Secret Agent Man, helt åpenbart, var en hemmelig agent.

  • Han hadde studert på Sjøkrigsskolen.
  • Han hadde stor klokke. Denne hadde sikkert plass til laser, hemmelig telefon og litt slike ting.
  • Han gikk i dyre, pene dresser.
  • Han hadde kontor i Shanghai.
  • Han hadde ikke lov av jobben å benytte seg av sosiale medier.
  • Han nektet på at han var en hemmelig agent.

Altså, var mannen helt klart en hemmelig agent. En spion på oppdrag. Eller noe. Jeg vet ikke.

Jeg skal fortelle dere hele historien om Secret Agent Man. Den kommer i neste innlegg. Enn så lenge, gir jeg dere Secret Agent Man-sangen:

På ville veier

Bedre sent enn aldri.

Vi skulle møtes klokken ti. Altså klokken 22:00, på en mandagskveld. Vi skulle ta en øl og kose oss. Én øl, fordi vi ville treffes, men det var bare det vi hadde tid til. Eller noe.

Presis og flink og fantastisk som jeg er, møtte jeg opp på avtalt sted klokken 22:00, og satte meg i baren. Jeg bestilte meg en øl og kikket i en avis som lå der. Så fikk jeg melding. “Er fem minutter forsinket.” Ok. Etter fem minutter kom det en melding til. “Bussen kom sent, kommer straks!” Ok. Ikke noe stress. Jeg hadde øl og avis, og klarte late som jeg ikke følte jeg så ut som Viggo Venneløs, sittende alene i baren.

Faen, jeg hater å komme først, da føler jeg folk ser på meg og tror jeg ikke har venner. Og det er jo helt irrasjonelt, eller hva?

Det kom en melding til. Han var på bussen, så var der om noen få minutter. Ok, ok. Bortsett fra at jeg følte alle trodde jeg var ensom og alene, hadde jeg det ganske utmerket med en spennende medisinsk artikkel i en avis og en øl og greier.

Han kom 22:30, da. Det skal han ha. Han kom løpende, ga meg en klem og beklaget veldig. Mhm. Så bestilte han seg en øl. Bartenderen tok seg overraskende god tid med å gi ham en øl, før han satte ølen foran forsentkommeren. “Bedre sent enn aldri!” sa han, bråsnudde og var borte.

Ehh, ja. Han hadde et poeng.

“Har du sladra på meg?” lurte forsentkommeren på.
“Jeg? Nei jeg har ikke sagt et ord,” sa jeg. Jeg hadde ikke sagt et eneste ord før han kom, faktisk. Bortsett fra en øl.
“Jeg skal spørre han i baren, jeg!” sa han.
“Tror du ikke på meg?” Faen heller!

“Du, har hun sladra?” spurte forsentkommeren bartenderen.
“Nei, men det var da ganske åpenbart, når hun sitter her alene, ikke sier et ord, men får mange meldinger at hun venter på typen,” sa bartenderen.
“Ja, det er kanskje det,” sa forsentkommeren.
“Ja, du må nok kjøpe strafferunde,” sa bartenderen.
“Jeg må vel det,” sa forsentkommeren.
“Ja, minst én,” sa bartenderen.

Minst én strafferunde. Og  han korrigerte ikke bartenderen da han ble kalt typen. La dere merke til det? Det gjorde jeg! Forresten, var ikke dette en svært fornøyelig bartender?

På ville veier

Kjøp deg en is!

Faen. Jeg har vært forelsket, da. Og det har vært slitsomt. Det er jævlig slitsomt.

Alle spør meg hvordan det går med skolen, og jeg bare “ehehihihihva?”, for jeg er jo helt bananmos i hodet og klarer ikke noe. Jeg flyter på en rosa sky, eller står under en sort en. Men nå tror jeg at jeg er dumpa, da. Eller, twitter tror jeg er dumpa. Og en kamerat tror det.

Dere er så pessimistiske!

Neida. Dere har vel rett. Faen. Dette er ugunstig for meg, altså.

Så jeg klaget min nød til en kamerat, og håpte han skulle si at alt ordnet seg. Men han bare “Det er du sikkert. Men jeg har ikke tid, kjøp deg en is!”

Kjøp meg en is! Det er kaldt ute, jeg driter vel i is!

Riskrem derimot…