Det er ikke så farlig at regnet plasker ned ute. Jeg er inne, og livet er langt fra hustrig og surt.

Inntil meg sitter en kjekk ung man, han stryker meg over håret. Ølglassene er halvfulle, de fjerde eller femte den kvelden. Musikken er akkurat passe høy. Lokalet er akkurat passe tomt. Armene hans er akkurat passe ivrige på å holde rundt meg. Leppene hans er myke, og han smaker av hveteøl og varme.  Jeg smiler mot kinnet hans, og kjenner en sterk hånd i langt hår, en ørlett finger over kjevebenet.

At det er kaldt ute, er ikke så veldig farlig.

En dristig mannehånd ligger plutselig på innsiden av et uskyldig pikelår. Han hvisker mot øret mitt.

«Så har du noe å tenke på på bussen hjem.»

Faen ta bussen hjem.

En sen kveld på en varm høstdag i Bergen. Vi sitter på et av de stedene der studentene ikke pleier å gå, for vinen er altfor dyr for slike studinebudsjetter. Men vinen er fantastisk, servicen er god og lokalet er behagelig. Det er sånn fine høstkvelder skal være, når dagen har lekt sommer. Man skal dele en flaske kald hvitvin med en kjekk mann på et behagelig sted på sånne dager.

Han er kjekk. Vi prater og ler og fjaser. Jeg flexer muskler og later som jeg er hulken, han sier jeg er sjarmerende. Jeg er egentlig bare litt nervøs, fordi han har designerdress og sko som ser ut som de koster et halvt månedsbudsjett. Jeg har en kjole til 149 kroner fra KappAhl og sko som kostet en hundrings på salg. Men det er greit, han sier han synes jeg er fin.

Jeg forteller ham at jeg ønsker meg en apekatt, og han forteller om en gang han traff en liten rakker av en apekatt i Borneo. Det er fantastisk! Han forstår min fascinasjon for apekatter!

Telefonen hans ringer, og han avviser. Den ringer igjen, og han tar den, snakker på engelsk. Det er i morgen på kontoret i Shanghai. Det er visst viktig. Jeg tar litt mer vin og sjekker mobilen.

Ingen har ringt meg. Tydeligvis er noen mer etterspurte enn andre. Men det er greit, han er jo ute med meg, og legger på raskt.

Sukkerspinnet vs. kontoret i Shanghai, 1 – 0!

Klokken er mellom fire og fem en morgen, i en seng som ikke er min. En seng jeg har sovet i, og ikke sovet i, utallige ganger før. Men jeg sover ikke, jeg bare irriterer meg over at jeg ikke får sove. Og nachspielet som bråker ett eller annet sted ikke så langt unna.

Det står veldig klart for meg at jeg må gå hjem å legge meg. Problemet er bare at da må jeg ut av sengen, inn i klærne, ut av døren og ut og gå. Og, ja, dette med å klatre over mannen ved min side, helst uten å vekke ham eller bryte beina. Det slår meg plutselig at dette kreves mye mer planlegging og innsats enn det burde, bare for å komme seg ut av en seng for å kunne gå hjem og legge seg.

Men denne sengen står kliss inntil veggen, og jeg ligger innerst. Det er ikke det at mannen er så forbanna stor, det er bare det at samme hvor stor han ikke er, så kan jeg ikke bare fly over ham, heller. Jeg må klatre. Naken. Derav helst uten å vekke mannen opp, så han ikke våkner og det første han ser er en liten studinedame som klatrer. Man kan få mareritt av mindre.

Dessuten gidder jeg ikke ta samtalen nå. Elle noen gang.

Jeg driter i det. Jeg er trøtt som faen, og må hjem og legge meg. Så, eh. Jeg lusker langs veggen i fotenden av sengen, sniker meg lydløst og ugrasiøst ut av sengen, river med meg klærne mine og flykter lydløst inn på badet.

Og så er jeg gone in sixty seconds.

Jeg står lettere henslengt, lent mot døråpningen og kikker på utsikten på andre siden av rommet. Jeg driter i utsikten, for å være helt ærlig, men den er fin – himmelen er både blå og rosa, skyene ser så late og bedagelige ut. Jeg er ganske lat og bedagelig, jeg også. Men jeg er egentlig ikke lat i det hele tatt.

I den ene hånden har jeg et glass med vin. Rød, spansk, god. Jeg tar en ørliten slurk og ser på utsikten jeg egentlig ikke bryr meg om. Jeg hører han gjør seg ferdig i dusjen, og svelger en pitteliten slurk til. Faen, jeg er dritlei utsikten, selv om den er nydelig som bare det. Jeg venter på noe annet.

Klærne mine la jeg igjen på et annet rom, i et annet øyeblikk. Men det gjør ingenting, for det er vår ute og mannen er varm.

Han er ferdig, og jeg kjenner lukten av dusjsåpe og varme når han kommer og stiller seg bak meg. Han tar glasset fra meg, og mumler noe om at vi skal gå til sengs. Der er det ingen utsikt, annet enn hvitt sengetøy, mørket og hverandre. Det er helt greit.

Og så får jeg et nytt øyeblikk, et litt annet sted. Et som er mye, mye finere.

Det slår meg brått at jeg ikke har juleblogget. Jeg har ikke lagt ut bilder av verken julegaver, juleselskap, julekaker eller julekjole. Så, i den forstand er jeg kanskje den minst flinke bloggeren som finnes om dagen.

Egentlig har jeg ikke noen konkrete planer om å legge ut bilder, heller. For, vet dere hva, jeg eier ikke fotoapparat.

Men dere må ikke bekymre dere! Jeg fikk faktisk julegaver, selv om jeg ikke har fortalt dere om det. Jeg var til og med veldig fornøyd med dem. Jeg fikk ting jeg trengte og ting jeg hadde lyst på. Det er en fin kombinasjon det. (Egentlig ønsker jeg meg flest mulig stemmer, slik at jeg kan vinne, men akkurat det sa nissen ingenting om. Jeg hadde ønsket meg Alexander Skarsgård, også, helt uten hell. Forhåpentligvis er nyttårsnissen mer medgjørlig enn julenissen på dette punktet. Hvem skal jeg ellers kysse på nyttårsaften, liksom?)

Hva angår julekjole, så hadde jeg ikke dette på meg på julaften. Jeg hadde skjørt, tykk strømpebukse og en veldig fin ullgenser. Det var nemlig så forferdelig kaldt i huset. Dessuten er det min erfaring at ribbe og stramme, flotte julekjoler er en særdeles dårlig kombinasjon. Skal jeg sitte der da, med magen bulende ut, og bule ut finkjolen liksom? Nei. Jeg liker egentlig å kle meg i litt mer medgjørlige klær når jeg skal delta på slike etegilder. Jeg er praktisk anlagt, altså. Og glad i mat.

Men det er greit, for jeg tenkte ta på meg kjole nå og gå på julebesøk for å smake på julekakene til folk. Jeg liker nemlig hverdagskjoler. Og julekaker. Jeg er veldig glad i kaker. Ikke pepperkaker og sirupssnipper, men jeg håper da at folk har vett nok til å lage kaker jeg faktisk liker!

Julen har vært som juler pleier å være. Jeg er småforkjølet, jobber litt på de røde dagene for å tjene litt ekstra, og spiser så mye karameller og twist jeg bare orker å stappe i meg. Jeg er veldig ofte veldig syk i julen, så jeg er ikke spesielt glad i den. Men den har jo hatt sine høydare. Til og med i år, har julen hatt sine øyeblikk.

Verdens tyngste julegave til hun med brukket arm. Pappa som kom stormende inn på stua samtidig som han tviholdt på frakken sin rundt seg, så seg rundt på mistenksomt vis, brått åpnet frakken som en annen blotter, dro frem en pakke med damestilongs og bare helt panisk ..du må pakke inn denne for meg! En julestjerne og et kinderegg i gave fra en kamerat. Sprø svor på ribba. Nøtter, sjokolade og Tre nøtter til Askepott på formiddagen. Sånne småting, som jeg enten ler av eller smiler av, eller bare blir litt nostalgisk av. Det er egentlig de tingene jeg liker best.

(Jeg innser at jeg kanskje kan virke en smule bitter her. Jeg er ikke det, jeg er bare ikke spesielt glad i jul. Eller, ok, jeg er egentlig det. Men det snakker vi ikke om.)

I lommen har han en lapp hvor det står «Kings of Leon, Sex is on fire». I hånden har jeg en pose med burger og cola. Vi skal jo bare spise litt nattmat. Det er det jeg har tenkt, nattmat og så hjem for å legge meg.

Hjemme hos han drikker jeg cola mens han tar frem lappen og setter på sangen. Sex is on fire. Jeg spiser litt. Sex is on fire. På repeat, om og om igjen. Jeg elsker den sangen, og ler litt av at han ikke har visst hva den heter før nå. Jeg erter litt, men det er da lov det. Mest av alt synes jeg sangen føles fin, og sofaen er så deilig og myk. Jeg er slapp og herlig søvnig. Magen er full av rødvin.

Hodet er fult av tanker om den fine mannen. Sex is on fire står på repeat.

«Jeg kommer straks tilbake,» sier han. Jeg aner ikke hvor han skal, men sofaen er myk og putene er gode. Magen er full av vin og burgeren er halvspist. Jeg lukker øynene, skal bare hvile dem litt til han er tilbake, så skal jeg gå hjem og legge meg.

Jeg våkner av at jeg flyr. Ikke på kjærlighetens vinger, men på sterke mannearmer og den fredelige rusen av rødvin. Jeg våkner av at jeg blir kastet ned på en seng.

«Men… Jeg skal hjem å legge meg,» sier jeg. Han sier ikke så mye. Han bare legger seg ved siden av meg, stryker meg over armen, legger hånden sin på midjen min, akkurat der hvor hoften begynner.

Han har knallblå øyne som ser sånn på meg. Og så tar han armene rund meg og drar meg nærmere.

«Du går ingen steder,» sier han. Det er alt.

Og så går jeg ingen steder. Jeg bare blir. Hele natten hører jeg Sex is on fire på repeat fra stua et sted. Sex is on fire, lots to transpire, om og om igjen. Så høyt at naboen sikkert blir gal. Om og om igjen, hele natten.

Men det passer egentlig veldig fint. Det soundtracket passer egentlig veldig, veldig fint.

Klokken er vel halv tre eller noe, på en av de mindre fancy utestedene i byen som fungerer som kafe på dagtid. Vi er fire stykk studiner med bustet hår og joggebukser på, som står foran disken og kikker tomt på menyen. Vi har akkurat hatt eksamen og vi har tegnet ulike kurver til krampa tok oss. Sånn, nesten bokstavelig talt.

Tomme i hodet, tomme i blikket. Kaffe? Te? Vin? Muffins!

«Kan jeg hjelpe dere?» spør bartenderen (en kjekk sådan, forøvrig) og ser på oss.
«Ja…» han kan sikkert det. Så følger en lang pause hvor vi bare står der og stirrer tomt foran oss. Alle fire, altså. Det er som om alle tanker og all intelligens ble sugd ut av oss og ned på eksamensbesvarelsen. Han ser på oss, og venter sikkert på en form for respons. Men…

«Ja, dere får si ifra om det er noe dere lurer på,» sier han til slutt. Den kjekke bartenderen, altså. Vi sier jo ingenting. Kaffe? Te? Te med honning? Cola, kanskje?

«Om vi kan få kakao?» spør hun ene etter en tid. Bra det er noen som tar kontroll.
«Ja,» sier han, og jeg kjenner bare jeg blir glad inni meg. Kakao!  Kakao er så uendelig mye bedre enn eksamen at jeg kan ikke beskrive det engang. Studine nummer én får kakaoen sin og setter seg ved bordet vi faktisk har klart å velge.

«Du, disse muffinsene, har du bakt dem selv?» spør jeg.
«Helt selv!» sier han og ler voldsomt. Og jeg tenker bare faen, flørtet jeg nå? Og så tar jeg meg på håret og bare kjenner at det ser helt forjævlig ut. Faen, faen. Faen.

Studine nummer to får kakaoen sin og sier at «Jeg vil ha krem på!», hvorpå studine nummer en kommer tilbake med sin kakao og setter den på disken.
«Ja, vil du også ha krem?» spør han. Ja, klart hun vil ha det! «Jeg skal også ha krem!» roper jeg entusiastisk. Alle vil ha kakao med krem!

Og så setter vi oss ned og fniser på en herlig tanketom og bekymringsløs måte.

Det er bitende kaldt ute, vått og litt glatt på samme tid. Frostrøyk når man snakker, men jeg kjenner ikke kulden. Jeg skal ha eksamen om noe sånt som femti-fire timer, men jeg kjenner ikke angsten.

Jeg har cava i magen og bobler i blodet.

Venninnen min kysser meg på kinnet, den kjekke mannen lærer oss et dansetrinn mens vi venter på grønn mann der ved kvarteret. Vi skal danse til halvgamle låter og grønne diskolys. Ikke fordi det er så forferdelig sofistikert eller kult, men fordi det er gøy. Fordi to av oss (ikke jeg) danser som guder, mens den tredje bare har det gøy.

En av oss kjenner vakten der vi vil inn, vi klemmer, hilser og stemples. Vi sniker oss forbi, inn i varmen. Boblene i blodet kjennes varme og og elleville, som en liten flørt eller uskyldige kyss. Vi gir faen i eksamen, vi danser, drikker litt mer og tenker at livet er fint. Ute står det noen og fryser, men det gjør ikke vi. Jeg har tusen ting jeg heller burde gjort, men jeg står i noens armer og danser til en låt jeg egentlig ikke liker. Fordi det er gøy. Gøy er fint.

Det finnes ikke frostrøyk her, bare harde mannekropper, meg som slenger med håret og danser utav takt, en venninne som smiler og kysser meg på kinnet innimellom. Det finnes jo andre, også, men de ser jeg ikke. De teller ikke akkurat nå.

Akkurat nå er det ingenting som teller. Jeg vet bare at jeg har fin kjole på og har det gøy.

Det er kaldt og mørkt ute, men inne er det fint. Jeg har vært på universitetet hele dagen. Lesesalen er kald og kantinen er grå og bråkete. Det er fint å komme hjem.

Varmeovnen er på, det samme er joggebuksen og en gammel genser. Jeg synker ned i sofaen under et pledd, med en kopp kakao i hendene. Jeg ser på noe tanketomt og kjedelig på TV. Det er skjønt å ikke tenke, samtidig som jeg bare er varm og god.

Og sofaen min lukter ennå av han som var på besøk her i går. Det er egentlig ganske fint.

Vi satt bare her og skravlet litt. Neste gang skal jeg kanskje gi ham en god klem. Han lukter jo så godt.