Klokken er vel halv tre eller noe, på en av de mindre fancy utestedene i byen som fungerer som kafe på dagtid. Vi er fire stykk studiner med bustet hår og joggebukser på, som står foran disken og kikker tomt på menyen. Vi har akkurat hatt eksamen og vi har tegnet ulike kurver til krampa tok oss. Sånn, nesten bokstavelig talt.

Tomme i hodet, tomme i blikket. Kaffe? Te? Vin? Muffins!

«Kan jeg hjelpe dere?» spør bartenderen (en kjekk sådan, forøvrig) og ser på oss.
«Ja…» han kan sikkert det. Så følger en lang pause hvor vi bare står der og stirrer tomt foran oss. Alle fire, altså. Det er som om alle tanker og all intelligens ble sugd ut av oss og ned på eksamensbesvarelsen. Han ser på oss, og venter sikkert på en form for respons. Men…

«Ja, dere får si ifra om det er noe dere lurer på,» sier han til slutt. Den kjekke bartenderen, altså. Vi sier jo ingenting. Kaffe? Te? Te med honning? Cola, kanskje?

«Om vi kan få kakao?» spør hun ene etter en tid. Bra det er noen som tar kontroll.
«Ja,» sier han, og jeg kjenner bare jeg blir glad inni meg. Kakao!  Kakao er så uendelig mye bedre enn eksamen at jeg kan ikke beskrive det engang. Studine nummer én får kakaoen sin og setter seg ved bordet vi faktisk har klart å velge.

«Du, disse muffinsene, har du bakt dem selv?» spør jeg.
«Helt selv!» sier han og ler voldsomt. Og jeg tenker bare faen, flørtet jeg nå? Og så tar jeg meg på håret og bare kjenner at det ser helt forjævlig ut. Faen, faen. Faen.

Studine nummer to får kakaoen sin og sier at «Jeg vil ha krem på!», hvorpå studine nummer en kommer tilbake med sin kakao og setter den på disken.
«Ja, vil du også ha krem?» spør han. Ja, klart hun vil ha det! «Jeg skal også ha krem!» roper jeg entusiastisk. Alle vil ha kakao med krem!

Og så setter vi oss ned og fniser på en herlig tanketom og bekymringsløs måte.

Et øyeblikk i et knippe studiners liv