Et øyeblikk i en studines liv, xvi

Det er ikke så farlig at regnet plasker ned ute. Jeg er inne, og livet er langt fra hustrig og surt.

Inntil meg sitter en kjekk ung man, han stryker meg over håret. Ølglassene er halvfulle, de fjerde eller femte den kvelden. Musikken er akkurat passe høy. Lokalet er akkurat passe tomt. Armene hans er akkurat passe ivrige på å holde rundt meg. Leppene hans er myke, og han smaker av hveteøl og varme.  Jeg smiler mot kinnet hans, og kjenner en sterk hånd i langt hår, en ørlett finger over kjevebenet.

At det er kaldt ute, er ikke så veldig farlig.

En dristig mannehånd ligger plutselig på innsiden av et uskyldig pikelår. Han hvisker mot øret mitt.

«Så har du noe å tenke på på bussen hjem.»

Faen ta bussen hjem.