Jeg står lettere henslengt, lent mot døråpningen og kikker på utsikten på andre siden av rommet. Jeg driter i utsikten, for å være helt ærlig, men den er fin – himmelen er både blå og rosa, skyene ser så late og bedagelige ut. Jeg er ganske lat og bedagelig, jeg også. Men jeg er egentlig ikke lat i det hele tatt.

I den ene hånden har jeg et glass med vin. Rød, spansk, god. Jeg tar en ørliten slurk og ser på utsikten jeg egentlig ikke bryr meg om. Jeg hører han gjør seg ferdig i dusjen, og svelger en pitteliten slurk til. Faen, jeg er dritlei utsikten, selv om den er nydelig som bare det. Jeg venter på noe annet.

Klærne mine la jeg igjen på et annet rom, i et annet øyeblikk. Men det gjør ingenting, for det er vår ute og mannen er varm.

Han er ferdig, og jeg kjenner lukten av dusjsåpe og varme når han kommer og stiller seg bak meg. Han tar glasset fra meg, og mumler noe om at vi skal gå til sengs. Der er det ingen utsikt, annet enn hvitt sengetøy, mørket og hverandre. Det er helt greit.

Og så får jeg et nytt øyeblikk, et litt annet sted. Et som er mye, mye finere.