Klokken er mellom fire og fem en morgen, i en seng som ikke er min. En seng jeg har sovet i, og ikke sovet i, utallige ganger før. Men jeg sover ikke, jeg bare irriterer meg over at jeg ikke får sove. Og nachspielet som bråker ett eller annet sted ikke så langt unna.

Det står veldig klart for meg at jeg må gå hjem å legge meg. Problemet er bare at da må jeg ut av sengen, inn i klærne, ut av døren og ut og gå. Og, ja, dette med å klatre over mannen ved min side, helst uten å vekke ham eller bryte beina. Det slår meg plutselig at dette kreves mye mer planlegging og innsats enn det burde, bare for å komme seg ut av en seng for å kunne gå hjem og legge seg.

Men denne sengen står kliss inntil veggen, og jeg ligger innerst. Det er ikke det at mannen er så forbanna stor, det er bare det at samme hvor stor han ikke er, så kan jeg ikke bare fly over ham, heller. Jeg må klatre. Naken. Derav helst uten å vekke mannen opp, så han ikke våkner og det første han ser er en liten studinedame som klatrer. Man kan få mareritt av mindre.

Dessuten gidder jeg ikke ta samtalen nå. Elle noen gang.

Jeg driter i det. Jeg er trøtt som faen, og må hjem og legge meg. Så, eh. Jeg lusker langs veggen i fotenden av sengen, sniker meg lydløst og ugrasiøst ut av sengen, river med meg klærne mine og flykter lydløst inn på badet.

Og så er jeg gone in sixty seconds.

Et øyeblikk i en studines liv, xiv