Kategoriarkiv: Engasjert

Om jurister og vegtrafikkloven

Har jeg fortalt dere om Skattedirektoratet? Jeg tror ikke jeg har det. Det er egentlig ikke så veldig mye å fortelle (joda, det er det), men nå skal dere høre.

Skattedirektoratet er en mann som jobber i… Han jobber i et direktorat. Du kan sikkert gjette hvilket. Og noen ganger, så har det seg sånn at jeg overnatter hos denne mannen. (Og for dere som brenner inne med spørsmålet om jeg blir rævkjørt av Skattedirektoratet, så er svaret nei.) Jeg synes denne tilfeldige overnattingen når det passer meg er en fin ordning, bortsett fra når vi tar taxi hjem sammen.

Samtalen i taxien hjem er alltid den samme, og jeg blir alltid like sur. Mest på at han blir sur, men også på hans idiotiske tolkning av vegtrafikkloven. Han innbiller seg nemlig at sikkerhetsbelte kun trengs på motorveien, og iallfall ikke når man kjører rundt i Oslo sentrum i taxi. Jeg er selvsagt dypt uening, og mener at man alltid skal ha det på.

Herregud, man kan dø uten!

Han liker ikke at jeg poengterer dette. Han blir faktisk litt irritert.

Spesielt når han er mest opptatt av å stryke meg på låret, og jeg begynner en engasjert og irritert leksjon om fysikk, fart, bilens masse, friksjon, bremselengde og hvor hardt bilen kan kræsje, selv i lave hastigheter. (Her pleier også taxisjåførene å få se rart på meg i speilet.) Enda mer irritert blir mannen når jeg begynner å snakke om skader man kan pådra seg i en bilulykke. (Her pleier han å dra til seg hånden, og sitte mutt på sin side resten av turen.)

Og fortsatt dere, nekter han å ta på seg sikkerhetsbeltet!

Så kjære UP. Stopp gjerne taxier med skattejurister i, og gi dem bot for manglende sikkerhetsbelte! Det hadde jeg satt enormt stor pris på!

Dette er en gratisblogg.

Jeg skulle egentlig ønske jeg tjente millioner av kroner på å blogge, men jeg har vel tjent sånn omtrent to tusen kroner på de årene bloggen har vært aktiv. Jeg hadde ikke så veldig lyst til å tjene de kronene engang, men jeg trengte pengene til å betale strømregningen (for, helt ærlig, man kan ikke blogge uten strøm og forbrukslån har jeg ikke lyst på!).

For å tjene penger burde jeg vel strengt tatt blogget litt(mye) mer. Utlevert meg selv litt mer. Hatt bilder av meg selv, der jeg er tynn, velkledd, sminket og pen på håret. Men altså, for å være helt forbanna ærlig, er det langt fra hver dag jeg er velkledd, sminket og pen på håret. Ikke er jeg nevnverdig tynn heller. Iallfall ikke om jeg blir fotografert i et uheldig øyeblikk på sofaen med laptop, siden jeg da får en litt ugunstig dobbelthake.

Jeg kunne ha trent mer, og blogget om hvor fresh jeg føler meg etterpå. Det hadde sikkert hjulpet både på dobbelthakeproblemet og blogginntekter. Det er bare det at jeg er faktisk ikke er spesielt fresh etter at jeg har trent. Jeg er rosa og svett, og ofte litt sur. Jeg synes nemlig ikke trening er noe spesielt gøy, jeg synes det er et nødvendig onde. (Ok, jeg hadde en ganske grei tur rundt Sognsvann i dag. Ikke si det til noen.) Jeg hadde iallfall ikke solgt spesielt mye treningstøy, om noen skulle fotografert meg etter en joggetur.

Dagens outfit er heller ikke noe jeg kunne ha begitt meg ut på. Jeg har rett og slett ikke nok klær, eller sko. Jeg tror neppe noen ville hatt interesse av å se meg i de samme fire genserene gang etter gang.

Matoppskrifter? Ja, det kunne jeg sikkert ha delt, men jeg lager såpass sjeldent mat, og jeg tror neppe det hadde blitt noe gøy for noen å se et bilde av brødskiva mi hver dag.

Ikke kunne jeg blogget om alle velværeproduktene og frisørtimene mine heller. Slikt har jeg ikke råd til. Eller tid til, for den del. Hvem har egentlig det, om man sjonglerer jobb, studier og hverdag?

Men. Jeg har aldri forstått fenomenet rosablogger, og hvordan i allverden så mange kan tjene så mye på så lite. Kanskje jeg misforstår det hele, for de har jo en enorm påvirkningskraft. Stort sett på unge og usikre jenter, som er veldig lettpåvirkelige og ønsker seg et like velykket og glamorøst liv som sin avstandsvenninne toppbloggeren. Derfor er det så viktig at bloggere som har utvist noe uvilje mot å merke reklame som reklame, for kritikk for dette. Og at de tar kritikken til seg. Og det er viktig at Foreningen for legeetikk sier ifra at det ikke er lov å utgi seg for å være lege, i det henseende å gi faglig tyngde til egne påstander. Og kanskje det kunne ha vært viktig at Forbrukerombudet sa noe om at falske kommentarer som fører til produktreklame ikke er så greit.

Nå er jeg verken lege, jurist, ernæringsfysiolog eller PT. Ikke heter jeg Åge, heller, selv om jeg kjenner en som gjør det. Men jeg kan iallfall love at jeg aldri vil bruke bloggen til å tjene penger på løgn, bedrag, andres usikkerhet og en lett motvilje mot å følge norsk lov.

Dette er en hobby. Og så vidt jeg vet, en blogg uten produktplassering mellom annenhver setning. En gratisblogg, altså. Iallfall i skrivende stund. En helt ærlig gratisblogg, altså, uten en ridder som sloss for meg om ting blir vanskelig.

Er ikke det helt greit, da?

Faens fitte!

Om man ikke vil banne, men likevel vil uttrykke frustrasjon eller sinne, bruker man gjerne andre og mer aksepterte ord. Som å si FITTE når man slår tåen borti en dørkarm eller noen er eksepsjonelt irriterende. Faens fitte, sier man om noen som oppfører seg stygt og upassende. Eller, jævla luremus, når noe eller noen ikke gir deg akkurat det du hadde tenkt deg.

Bollemus. Rull inn puppen. Slarkefitte. Klapp igjen glufsa.  Muffinmage. Flaggermus.

Hvorfor er det greit og sosialt akseptabelt å skamkalle kvinnekroppen og kvinneseksualiteten på den måten? Jeg har aldri hørt noen si jævla lurekuk eller faens baller. Nei, det å ha baller er faktisk noe positivt. Da er man tøff, oppriktig og flink. En mann fortalte meg en gang at jeg hadde baller, og han mente det som et fantastisk kompliment! Og ja, jeg vet hva han mente. Ja, jeg vet at det betyr han mente jeg var tøff, og ikke at han så for seg at jeg hadde et mannlig kjønnsorgan mellom beina. Men det er så utrolig irriterende at navn og beskrivelser på det kvinnelige kjønnsorgan er skjellsord, samtidig som beskrivelser på det mannlige nærmest er en hedersbetegnelse.

Jeg har da vel faen ikke baller, jeg har fitte! Og den er like tøff som ballene dine.

Det som også er irriterende, er at den mannlige seksualiteten er noe man skal være stolt over, og den kvinnelige er litt tabubelagt. På ungdomsskolen kunne guttene skryte av at de hadde runka fire ganger i går, men jentene hadde aldri fingra seg. Bortsett fra hun ene som alle sa hadde det, og som ble mobba for det resten av året. Om en mann har hatt mange partnere, har han vært tøff. Om ei dame har hatt mange partnere, har hun vært løs. Det er så uendelig mange slike skeivheter, som samfunnet virkelig burde ha vokst av seg i forrige århundre en gang.

Hore. Heks. Faens fitte.

Vi kaller kvinner mye rart.  Som regel når vi ikke er fornøyde med akkurat den kvinnen. Disse uttrykkene går ofte på kropp og seksualitet. Menn vi ikke er fornøyde med kaller vi gjerne mer kjønnsnøytrale ord som idiot, drittsekk, dust, pappskalle. Eller en sjelden gang for en kuk, men herregud, da skal vi være illsinte! Og det er ingen som som skriker ut forbanna kukk fordi de slår seg eller blir irriterte. Nei, den æren er det fitta som har.

Både menn og kvinner har både kropp og seksualitet. Det er bare synet på dem som er annerledes. Kvinnens er skjellsord, og mannens er hedersbetegnelser. Hvorfor synes vi egentlig dette er greit?

Har vi ikke baller til å si ifra, jenter?

Hurra for skolemedisin!

I dag kom jeg over et blogginnlegg, som virkelig gjorde uttrykket «jeg visste ikke om jeg skulle le eller gråte» gjeldende. For det kan godt hende dette er en dårlig forfattet parodi, men jeg frykter at kvinnen bak denne bloggen faktisk mener det hun skriver. Egentlig synes jeg ikke dette svadet fortjener mer oppmerksomhet, men jeg er stygt redd for at noen faktisk kommer til å tro på disse svevende uttalelsene.

Blogginnlegget jeg snakker om, heter Et sykt helse Norge. Særskrivingsfeil til side, vil jeg påstå at Helsenorge er langt fra sykt. Langt fra perfekt, men et av de beste helsevesenene i verden.

Aldri har jeg sett en «medisinsk artikkel» med så lite kunnskap om temaet, og så mye svevende synsing.

La oss få dette ut av verden med en gang. Ja, legemiddelindustrien tjener penger. Mange penger. Det gjør stort sett alle andre industrier som selger produkter, også. Det er godt mulig det finnes mennesker i denne industrien med svin på skogen og skjeletter i skapene. Det betyr jo ikke at de prøver å drepe oss alle. Det betyr heller ikke at de bare har lurt oss til å tro at antibiotika funker, eller at vi faktisk får mindre aua med bedøvelse.

Så, artikkelen. Eller, «artikkelen». Jeg verken lo eller gråt, men jeg ble mektig oppgitt.

Nei, du får ikke brystkreft av å bruke BH og/eller deodorant. Selv om Trude Helén Hole har en teori om dette, så klarer hun ikke oppdrive en eneste studie som viser til dette. Det klarer forsåvidt ikke jeg heller. Jeg reagerer også sterkt på bloggforfatterens svar på en kommentar – «Regner med du ikke ler like mye om du rammes av brystkreft.»

Brystkreft, eller annen type kreft eller alvorlig sykdom, er langt fra latterlig. Det Trude Helén Hole ser ut til å glemme, er at vi ved hjelp av moderne medisin kan oppdage, diagnostisere og behandle sykdom. Vi skal ikke langt tilbake i tid før prognosene ved kreftsykdom var annerledes enn de er i dag.

Videre tar blogginnlegget for seg deprimerte barn. Det fantes nemlig ingen sådanne før i gamle dager, men nå har vi 5600 stykker av dem. Medisinerte, altså. Her vil jeg minne bloggforfatteren på den enorme stigmatiseringen og skammen som fulgte med psykisk sykdom «i gamle dager». Man hadde også mindre kunnskap om temaet, og lite behandling å snakke om. Psykisk sykdom, depresjon inkludert, er ikke noe nytt. Men vi snakker heldigvis om det nå. Vi behandler det heldigvis.

Heldigvis!

Jeg skal love deg, Trude Helén Holen, at om du hadde opplevd en alvorlig depresjon, at du hadde hatt god hjelp av medikamentell behandling. Dette er verken uvanlig, skambelagt, rart eller spesielt farlig. Det som er farlig, er å la det gå ubehandlet.

Antidepressiva er forøvrig ikke sett på som vanedannende medikamenter, og om du starter og slutter i samråd med lege er bivirkninger kortvarige. Kilde 1Kilde 2Kilde 3. Kanskje bloggforfatteren blander antidepressiva sammen med beroligende medikamenter? Man kan heller ikke sammenligne behandling med antidepressiva med «neddoping» av barn. Man oppnår ingen «dopeffekt» av disse medikamentene. Altså vil jeg, i all min uutdannede bedrevitenhet, påstå at det er direkte kunnskapsløst å komme med utsagn som dette.

Klart vi kan bruke naturmedisin. Greia er bare det at skolemedisin, og medikamenter fremstilt av legemiddelfirma faktisk virker. Man kan ikke, uansett hvor dum man er, nekte for at medisin har reddet tusenvis av menneskeliv. Det finnes veldig mange sykdommer som var den sikre død for et par hundre år siden, som vi lett kurerer i dag.

Kanskje er det bare noe vi innbiller oss?

Jeg er dypt og inderlig takknemlig for at medisinsk forskning finnes, og for at legemiddelindustrien produserer legemidler. Uten disse hadde jeg ikke overlevd min tredje fødselsdag. Eller, skulle vi bare latt naturen gått sin gang, siden den tross alt er den beste medisin?

Gudegreier, del 2

«Å bære et korssmykke gjør ikke en person til en dårligere eller mindre uavhengig journalist.» skriver Dagen, etter den store korsdebatten i NRK. Og det kan godt være det stemmer, men det vitner ikke om supergode egenskaper på kildekritikk, heller.

Jeg håper dere misforstår meg med måte – jeg bryr meg ikke om noen har på seg et smykke. Muligens fordi jeg ikke gir det oppmerksomhet, siden det er lite, diskret og absolutt ikke prangende. Mange bærer korssmykker fordi de har fått det i gave, ikke nødvendigvis fordi kristendommen er viktig i livet deres. Veldig mange bærer smykker som symboliserer stjernetegnet sitt, også, helt uten at astronomi har noe å si for dem. Det er rett og slett et smykke man liker, har fått i gave, synes er fint, eller av andre grunner liker å ha på seg.

Det er når det blir maktpåliggende å ikle seg et religiøst symbol jeg stusser på det. Hvorfor det? Er gudstroen så sterk at man ikke klarer legge den av seg i embedets medfør? Isåfall synes jeg det er trist. Andre mennesker må gjerne ha sin egen tro for min del, men når den blir såpass viktig at man ikke kan ta av seg et smykke en liten stund på jobb, begynner det å bli litt mye.

Det er også litt mye at det nå skal være 55% kristendom i krl-undervisningen på skolen. For det første er det ganske latterlig å sette et slikt tall på det – jeg kan aldri se for meg at dette er en målbar mengde. For det andre synes jeg det grenser til vannskjøtsel av barn å fokusere så mye på en religion, når det finnes så mye annet barn kan og må lære seg. Naturfag, matte, språk, samfunnsfag, for å nevne noen av de viktige. Eller hva med å bruke denne tiden på gym og friluftsliv? Eller et fag om å tenke selv, stille kritiske spørsmål og gjøre seg opp sine egne meninger?

Hadde ikke det vært mer nyttig lærdom for unge mennesker å ta med seg videre inn i livet, for de aller, aller fleste barn blir heldigvis voksne. Og i det begynnende voksenlivet har man bruk for all den kunnskapen man ar greid å suge til seg i oppveksten.

Religion og tro er noe som er ulikt hos enhver. Alle har sin egen versjon av gud, sin egen versjon av hvilke deler av sin hellige bok de ser på som fakta og som fabler. Det finnes, meg bekjent, ingen fasit på tro. Likevel er den skråsikker og bastant.

Vitenskapen er uendelig vakker i sine fasitsvar og ydmykhet. Alle har samme svaret innenfor vitenskapen – det er ingen som har en litt annen versjon av den periodiske tabell enn en annen. Likevel er vitenskapen veldig lite bastant, og gamle teorier dyttes ut det sekund nye bevis finnes. I naturen finnes det så mye som er helt hinsides vår villeste fantasier, og det er faktisk helt håndfast, reellt og beviselig. Om ikke det er vakrere enn allverdens gamle fabler og formaninger, så vet ikke jeg.

Og hvorfor vi ikke prioriterer å lære barn om alt dette vidunderlige, fremfor alt det som veldig mange av oss anser som fri fantasi, forstår jeg ikke.

Hva med å lære barn å være et godt menneske, bare fordi verdien av å behandle andre godt er enorm i seg selv? Ikke fordi en gud formaner det, eller fordi man kan komme til helvete om man er slem?

Bibelen er et virrvarr av ulike forfattere, utvalgt av enda et virrvarr av menn, oversatt av et virrvarr av enda flere menn. Oversettelsene har vist seg å ikke alltid være helt eksakte. Og det endrer seg fra tid til annen hvilke deler av denne boken man vedkjenner som fakta eller som symbolske fortellinger. Den er, per definisjon, ingen god kilde til verken historiske eller vitenskapelige fakta. Den består ev tusener av år gammel moral og utdaterte meninger. Den har ingenting i et moderne utdanningssystem å gjøre.

Å si at man lærer kristendom til kristne barn er et argument som utgår. Finnes det kristine barn? Muslimske barn? Jødiske barn? Er et barn i stand til å ta denne beslutningen selv, eller tilhører de den samme religion som foreldrene? Tror de bare på det man forteller dem, eller på det som er riktig? Har et barn nok kunnskap om alle verdens religioner og alle verdens realiteter til å ta et valg, og kalle seg et kristent barn?

Man må gjerne lære barn om ulike religioner, og man kan gjerne fortelle voksne om sin religion. Men å prakke på andre sin religion ser jeg på som en uting. Å bære et smykke er ganske ufarlig og kanskje helt uvesentlig. Det er hva det potensielt symboliserer når det blir en kampsak, som bekymrer meg.

Gudegreier, del 1.

Jeg kan nok ikke overbevise de som ikke er enige med meg, men jeg er helt overbevist om at det ikke finnes noen Gud. Jeg tror egentlig jeg aldri har trodd på det, sånn på ordentlig. Jeg hører folk snakker om at de har en barnetro, men dette forstår jeg liksom ikke helt hva er. Gud? Jesus? Jeg vet ikke. Jeg trodde minst like mye på julenissen, helt til jeg forstod at mannen i rødt med gaver ikke var noen annen enn et utkledd familiemedlem.

Juks og fanteri, det var det det var. For å få meg til å være snill og grei. Julenissen vet om du er snill eller ikke, du får ikke gaver om du er slem. Nissen ser deg! Jeg føler det er litt samme tankegang i religion, på mange måter, men kanskje litt mer tilpasset de som er gamle nok til å forstå hva døden er. Gud ser deg, du kommer til helvete om du ikke følger hans bud.

Hvorfor ikke bare lære barn å være snille og greie, helt uten å skremme dem med verken nisser, helvete og annet fanteri?

Vi hadde et fag som het kristendom på barneskolen, der lærte vi om kristendommen og alt det innebar. Det jeg husker jeg stusset på først var at vi er alle Guds barn, men Jesus er guds eneste sønn. Var alle de andre døtre da, liksom? Jeg var syv år, og dette stemte ikke i det hele tatt.

Senere slet jeg veldig med at en allmektig gud kunne ikke være god, og en god gud kunne ikke være allmektig. Krig, sult, vold og alle andre slike ting som jeg etterhvert fikk opp øynene for. Og så kom det en voksen og gjorde noe mot meg, som ingen voksen skal gjøre mot et barn. En god og rettferdig allmektig Gud som så alt? Jeg kunne til nød gå med på at det fantes en god Gud, men ikke pokker om noen skulle for fortelle meg at denne guden liksom skulle være allmektig. I såtilfelle var han jo lat, ond og rett og slett helt ubrukelig.

I ungdomsårene ble jeg vel mer og mer overbevist om at jeg ikke tror på noe som helst. Mer og mer stemte overhodet ikke med verden slik den virkelig er, og mer og mer ble dessuten så selvmotsigende at det ble latterlig. Noen sier at Gud ser alle som har vondt, og gråter med dem som lider.

Om Gud alltid er med meg, om Gud er god, allmektig og har en uendelig kjærlighet for meg, hvorfor har jeg da opplevd slike ting som jeg har opplevd? Hvorfor har mange opplevd ting som er så mye verre? Jeg gir faen i om Gud gråter med meg! Hadde jeg trodd hadde jeg blitt forbanna på slik oppførsel. En god og allmektig Gud kunne hjulpet, ikke bare sittet der og sippet på mine vegne. Det får være måte på hvor feig og tiltaksløs en gud kan tillate seg å være.

Er Gud ei kjerring, liksom?

For ikke å snakke om all elendigheten organisert religion har medført seg.

Jeg tror ikke på Gud, eller guder, for den del. Jeg tror ikke på ånder, spøkelser, klarsynte, spåing, healing eller annet slikt fiksfakseri. Og jeg ser på en ekstrem gudstro som like irrasjonelt som Åndenes Makt. Det er bare mer sosialt akseptabelt og innarbeidet i samfunnet. Jeg tror ikke på enhjørninger, pegasuser, alver eller havfruer, heller. Selv om jeg så gjerne skulle møtt på en enhjørning en gang!

Det er ikke så veldig lenge siden 1933, da Arnulf Øverland ble tiltalt etter blasfemiparagrafen her i landet. Så til den gode og allmektige guden noen av dere innbiller dere finnes, har jeg følgende ord:

Du må ikke sitte trygt i ditt hjem
og si: Det er sørgelig, stakkars dem!
Du må ikke tåle så inderlig vel
den urett som ikke rammer deg selv!

Jeg forholder meg til vitenskapen, og siden Guds eksistens per definisjon ikke er en vitenskapelig hypotese, forkaster jeg det som gammeldags overtro. Jeg setter mannen i himmelen på lik linje med enhjørninger og det å kaste salt over skulderen for å avverge ulykker – utdaterte og irrasjonelle fantasier. Og det skal jeg ha lov til, helt uten å bli kalt et dårlig menneske av den grunn.

dikt: arnulf øverland

Må ein døy for å komme til helvete?

– Må ein døy for å komme til helvete?

Ho snudde seg, og såg på han. Blå auge, svart hår, raude lepper. Som snøkvit, berre med eit maskulint uttrykk og todagarsskjegg. Litt sliten, kanskje, etter ein laurdag ute og ein sundag på sofaen med filmar om englar og demonar.

Sliten av ho?

– Eg forstår at du er lei av meg. Eg hadde ikkje orka meg, eg heller.
– Hald kjeft, da. Nå er du teit.

Ekkelt. Ho var heilt sikker på at ein kunne sjå det utanpå, og han som var så nære, han kunne sikker kjenne det, til og med. Det var jo utanpå huda, som eit lag av tynn, usynleg styggedom ein aldri kunne skrubbe vekk. Vart han ikkje lei av det? Kunne han ikkje sjå det? Visste han ikkje?

Teite tankane. Dumme. Men dei kom snikande, akkurat no når det verkeleg ikkje passa. Ikkje no, ikkje med han som var så fin, så roleg, så trygg.

Ho ville han skulle vite, men det var dei orda ho aldri kunne sei. Hemmelege. Ufyselege. Som eit svart hol som saug alt inn i seg.

Varme hender, vandrande, stoppa akkurat der det usynlege laget av styggedom var tjukkast. Kunne han ikkje kjenne at det var oppbrukt? Sjølv under pledd og gjennom kleda, kunne han ikkje kjenne det? At nokon hadde vore der før? Uinvitert. Og kvifor, når han var så varm, kunne ho ikkje kjenne det meir enn akkurat på overflata?

Ryggen mot han på sofaen, pledd over, men likevel så forferdeleg kaldt. Huda hennar var brennande varm, men inni var det kaldt, og inni hovudet sitt hadde ho eit bilete av lunger med rimfrost. For det var slikt det kjentes, ihelfrosen på innsida.

Pust. Inn. Ut. Kvifor var lufta så tjukk og umogeleg å ha med å gjere? Kvifor kjentes brystet plutseleg så stramt? Kvifor kjentes hovudet ut som hundre kilo med svevande luftballongar? Kvifor kjente ho at auga vart så våte?

Ikkje no! Berre ikkje no, saman med han. Ein annan gong, men ikkje no. Ikkje i kveld! Ikkje når han kunne sjå det. Pust. Inn. Ut. Ein gong til. Roleg. Inn. Ut. Enda ein gong. Late som ingenting.

Strigråt. Gjespa etter luft. Kvifor prikka det slik i huda i andletet? Kvifor kjentes armane lamma ut? Kvifor så vondt i hjartet, før det kjentes som det stoppa heilt?

Pust.

– Kva er det som skjer med deg?

Ikkje hjarteinfarkt. Ikkje hjerneslag. Ikkje noko fysisk, ikkje farleg. Men det var vanskeleg å svare når ho ikkje kunne puste. Når ho var på veg inn i eit mørke han ikkje eingong visste om, korleis kunne ho sei det?

Pust. Inn. Ut. Roleg.

Ein gong til.

Følelse i armane. Luft i lungene.

Pust. Inn. Ut. Roleg. Slutt å grine.

– Unnskyld.

Det var jo ikkje meininga å gjere noko slikt her. Ikkje i kveld. Ikkje med han. Men armane var fortsatt rundt ho. Var han ikkje skremt? Vart han ikkje fråstøytt av slike påfunn?

– Unnskyld.
– Hysj. Det går bra.
– Eg veit ikkje kvifor eg skape meg slik.
– Du skaper deg ikkje. Det går bra. Eg er her.
– Det var ikkje meininga.
– Det gjer ingenting.

Varmen breidde seg litt frå huda og innover. Rimfrost i lungene smelta. Våte kjakar vart tørka med eit erme. Skam, for å ha gjort noko så utruleg dumt. For no var han sikkert iallfall lei av ho.

– Ein må ikkje døy for å komme til helvete. Du var der nett no.
– Nei.
– Ikkje? Kva er helvete då?
– Helvete er kvalmt. Og tusen gongar dette.
– Du treng ikkje fortelje om det, men du kan om du vil.
– Nei, eg kan ikkje det.

Stillheit. Berre varm pust i nakken og hender som bevega seg opp og ned armane hennar, som om han visste ho kunne trenge varmen.

Pust. Inn. Ut. Roleg.

Ho snudde hovudet sitt og såg på han igjen. Han var roleg, men såg fortsatt sliten ut. Ikkje sint, ikkje oppgitt, berre sliten og roleg. Var han ikkje skremd? Av ho? Var han ikkje skremd av ho?

– Eg forstår om du ikkje vil ha meg her no.
– Kvifor i allverda skulle eg ikkje det?

Var det ikkje openbart? Visste han ikkje at andre vart livredde for så mykje mindre? Ho la hovudet litt på skakke og såg på han gjennom nesten samanklemte auge.

– Om eg myse kan eg sjå vengjene dine.

ACTA, og hvorfor du må bry deg.

Vi må ikke tro vi kan puste lettet ut fordi det ikke ble noe av SOPA/PIPA i USA. ACTA, Anti Counterfeiting Trade Agreement, er mye mer aggressiv og omfattende. Og den kan faktisk bli vedtatt stort sett overalt, globalt. Denne loven skal vurderes av EU 26. januar.

Som om ikke det var nok, denne går ikke bare utover internett, men man påstår den kan hindre medisiner og mat i å nå dem som trenger det.

Michelle Childs fra Leger uten grenser sier: “We are in danger of ending up with the worst of both worlds, pushing IP rules, which are very effective at stopping access to life-saving drugs but are very bad at stopping or preventing fake drugs.”

ACTA kan, om vedtatt, kan få alvorlige konsekvenser. Det er ikke en europisk versjon av SOPA, det er mye, mye mer omfattende.

Du synes kanskje jeg er paranoid. Jeg synes man bør være klar over disse lovforslagene, og si sin mening om dem, før de blir vedtatt.

Jeg personlig er bekymret for at dette kan hemme ytringsfrihet, informasjonsflyt og det som internett står for. Og jeg er bekymret for personvern og overvåkning.

Din internettlevrandør kan faktisk bli holdt ansvarlig for å scanne alt du foretar deg på nett, på jakt etter brudd på opphavsrettigheter.

Achtung, achtung! ACTA er litt bekymringsverdig.

Les mer om ACTA her:
What is ACTA?
Stop ACTA
10 myths about ACTA

Edit: Jeg oppdaget akkurat et mye bedre blogginnlegg om saken!

Hva tror du? Er dette en lov du har lyst på?

The Playboy Club

Jeg digger TVserier. Mer enn jeg liker filmer, egentlig. Derfor blir jeg alltid like glad hver gang jeg oppdager en ny serie jeg liker. Jeg likte The Playboy Club! Det var noen lovende episoder, som fikk meg til å tro at her var det et virkelig bra plot på gang.

Og det var det helt sikkert. Vi får bare aldri vite det!

Serien ble nemlig kansellert etter bare tre episoder. Parent Television Council i USA jubler, og jeg lurer på ..hva faen? For det første, hva er PTC? Det høres bare merkelig ut. For det andre, i løpet av de tre episodene jeg fikk sett, så jeg ikke en eneste pupp eller andre syndige kroppsdeler. Det var noe vold i serien, men langt mindre enn i mange andre serier jeg har sett.

Jeg las om dette på et amerikansk forum, og der virket det som de fleste var glade for at serien var kansellert. Grunn? Jo, en av hovedrolleinnehaverene, Eddie Cibrian, er vist en drittsekk som gikk fra kone og barn for en ny dame. Da kan man jo ikke se på serier han spiller i! Det blir for dumt. Dessuten rådet det stor enighet om at serien var veldig kvinneundertrykkende og et dårlig forbilde for unge kvinner.

Ja, okai.

Hva Eddie angår, så tenker jeg at han er kjekk, han passet inn i rollen, jeg synes han gjorde en god jobb i serien. Hvem han er gift med bryr jeg meg egentlig ikke så mye om. Jeg synes bare det er kult at han er på TV  iført dress.

The Playboy Club hadde kjekke menn, pene damer i skinnende bunny outfits og karakterer jeg ble nysgjerrig på, det er ganske god underholdning, det! Det var mafia, homofile som kjempet for sine rettigheter, damer som gjorde det beste utav situasjonen, damer som følte seg frigjort, damer med drømmer og ambisjoner. Min type feminisme, helt uten røde strømper (jeg foretrekker jo som kjent rosa, uansett). Men det der med feminisme kontra kvinneundertrykkelse og seksualisering av kvinnen og Playboy Magazine er vel en helt annen diskusjon.

Personlig mener jeg at feminisme handler veldig lite om hva man har på seg, bunnyører eller ei. For meg handler det om muligheter, rettigheter, valgfrihet og holdninger. Kanskje jeg har misforståttl?

Jeg ble iallfall ikke fornærmet av de tre episodene jeg fikk sett. Men så er jeg kanskje ikke feministisk nok? Som en ung kvinne med høye faglige ambisjoner, som mener det er en selvfølge at kvinner og menn har akkurat de samme muligheter og rettigheter, har jeg ikke sett på meg selv som spesielt ufeministisk. Mulig jeg tok feil, for jeg så ikke problemet med denne TVserien.

Så du på The Playboy Club? Syntes du den var kvinneundertrykkende? Hva er feminsme for deg? 

Pupper!

Jepp! Jeg har to. Av noe beskjeden størrelse, men dog. I all sin ekte, uglamorøse prakt, har de en tendens til å vekke vill begeistring hos menn om de skulle få tilgang. Jeg liker vill begeistring, så akkurat det faktum at jeg ikke akkurat har pornopupper lar jeg ikke stoppe meg (eller stoppe mannen, heter det vel).

Jeg har hørt mange jenter diskutere at de må ta silkon før de kan vise seg uten fyll i BHen, eller at de ikke har faste nok pupper til å vise seg naken. Og jeg tenker at da må jeg ha et litt spesielt forhold til kroppen min, for jeg bryr meg fint lite. Selv om jeg egentlig er ganske blyg med tanke på å vise meg i bikini, for eksempel. Men noen ganger har man noe på gang med en mann, som innebærer aktiviteter der klærne gjerne kommer av.

Helt ærlig talt tror jeg ikke menn bryr seg om at man ikke er helt perfekt, har et strekkmerke eller pupper som ikke ser ut som hos en undertøysmodell. Om de bryr seg, har de iallfall aldri sagt noe om det til meg, for jeg har aldri observert noe annet enn vill begeistring og store mengder entusiasme i en slik situasjon. Jeg tror ikke de tenker “ååånei, uperfekte pupper” men mer sånn “YES!”. Men, hva vet jeg?

(Synspunkt fra menn mottas med takk!)

Så kanskje vi jenter skal slutte å fokusere så mye på å ha perfekte struttende pupper, og slutte å bruke så mye tid på å bekymre oss over hvordan de ser ut. Jeg hørte en gang en mann som sa at de mest perfekte puppene i verden, ville til enhver tid være de som jenta han var glad i hadde. Det er helt sikkert sant!

Istedet for å tenke så mye på de glamorøse, struttende brystene vi ser på film, og sammenligne oss med dem, kan vi kanskje tenke mer på Rosa Sløyfe, og hvordan sjekke seg for brystkreft? (Du kan se video på siden der.) Husk, menn kan også få brystkreft! Og man kan få brystkreft samme hvor store eller små bryst man har.

Jeg, som har kreftfobi eller noe sånt, skal iallfall begynne med det. Skal du?

For, jeg vil jo gjerne beholde de uglamorøse puppene mine, så de kan fortsette å vekke vill begeistring og stor entusiasme i uoverskuelig fremtid! Dessuten har jeg en mer eller mindre irrasjonell frykt for kreft, så en påminnelse om hvordan man sjekker seg selv synes jeg var fint. Selv om jeg ennå ikke har nådd aldersgruppen som blir oppfordret til det. Bedre føre var og sånt.