Jeg kan nok ikke overbevise de som ikke er enige med meg, men jeg er helt overbevist om at det ikke finnes noen Gud. Jeg tror egentlig jeg aldri har trodd på det, sånn på ordentlig. Jeg hører folk snakker om at de har en barnetro, men dette forstår jeg liksom ikke helt hva er. Gud? Jesus? Jeg vet ikke. Jeg trodde minst like mye på julenissen, helt til jeg forstod at mannen i rødt med gaver ikke var noen annen enn et utkledd familiemedlem.

Juks og fanteri, det var det det var. For å få meg til å være snill og grei. Julenissen vet om du er snill eller ikke, du får ikke gaver om du er slem. Nissen ser deg! Jeg føler det er litt samme tankegang i religion, på mange måter, men kanskje litt mer tilpasset de som er gamle nok til å forstå hva døden er. Gud ser deg, du kommer til helvete om du ikke følger hans bud.

Hvorfor ikke bare lære barn å være snille og greie, helt uten å skremme dem med verken nisser, helvete og annet fanteri?

Vi hadde et fag som het kristendom på barneskolen, der lærte vi om kristendommen og alt det innebar. Det jeg husker jeg stusset på først var at vi er alle Guds barn, men Jesus er guds eneste sønn. Var alle de andre døtre da, liksom? Jeg var syv år, og dette stemte ikke i det hele tatt.

Senere slet jeg veldig med at en allmektig gud kunne ikke være god, og en god gud kunne ikke være allmektig. Krig, sult, vold og alle andre slike ting som jeg etterhvert fikk opp øynene for. Og så kom det en voksen og gjorde noe mot meg, som ingen voksen skal gjøre mot et barn. En god og rettferdig allmektig Gud som så alt? Jeg kunne til nød gå med på at det fantes en god Gud, men ikke pokker om noen skulle for fortelle meg at denne guden liksom skulle være allmektig. I såtilfelle var han jo lat, ond og rett og slett helt ubrukelig.

I ungdomsårene ble jeg vel mer og mer overbevist om at jeg ikke tror på noe som helst. Mer og mer stemte overhodet ikke med verden slik den virkelig er, og mer og mer ble dessuten så selvmotsigende at det ble latterlig. Noen sier at Gud ser alle som har vondt, og gråter med dem som lider.

Om Gud alltid er med meg, om Gud er god, allmektig og har en uendelig kjærlighet for meg, hvorfor har jeg da opplevd slike ting som jeg har opplevd? Hvorfor har mange opplevd ting som er så mye verre? Jeg gir faen i om Gud gråter med meg! Hadde jeg trodd hadde jeg blitt forbanna på slik oppførsel. En god og allmektig Gud kunne hjulpet, ikke bare sittet der og sippet på mine vegne. Det får være måte på hvor feig og tiltaksløs en gud kan tillate seg å være.

Er Gud ei kjerring, liksom?

For ikke å snakke om all elendigheten organisert religion har medført seg.

Jeg tror ikke på Gud, eller guder, for den del. Jeg tror ikke på ånder, spøkelser, klarsynte, spåing, healing eller annet slikt fiksfakseri. Og jeg ser på en ekstrem gudstro som like irrasjonelt som Åndenes Makt. Det er bare mer sosialt akseptabelt og innarbeidet i samfunnet. Jeg tror ikke på enhjørninger, pegasuser, alver eller havfruer, heller. Selv om jeg så gjerne skulle møtt på en enhjørning en gang!

Det er ikke så veldig lenge siden 1933, da Arnulf Øverland ble tiltalt etter blasfemiparagrafen her i landet. Så til den gode og allmektige guden noen av dere innbiller dere finnes, har jeg følgende ord:

Du må ikke sitte trygt i ditt hjem
og si: Det er sørgelig, stakkars dem!
Du må ikke tåle så inderlig vel
den urett som ikke rammer deg selv!

Jeg forholder meg til vitenskapen, og siden Guds eksistens per definisjon ikke er en vitenskapelig hypotese, forkaster jeg det som gammeldags overtro. Jeg setter mannen i himmelen på lik linje med enhjørninger og det å kaste salt over skulderen for å avverge ulykker – utdaterte og irrasjonelle fantasier. Og det skal jeg ha lov til, helt uten å bli kalt et dårlig menneske av den grunn.

dikt: arnulf øverland

Gudegreier, del 1.