«Å bære et korssmykke gjør ikke en person til en dårligere eller mindre uavhengig journalist.» skriver Dagen, etter den store korsdebatten i NRK. Og det kan godt være det stemmer, men det vitner ikke om supergode egenskaper på kildekritikk, heller.

Jeg håper dere misforstår meg med måte – jeg bryr meg ikke om noen har på seg et smykke. Muligens fordi jeg ikke gir det oppmerksomhet, siden det er lite, diskret og absolutt ikke prangende. Mange bærer korssmykker fordi de har fått det i gave, ikke nødvendigvis fordi kristendommen er viktig i livet deres. Veldig mange bærer smykker som symboliserer stjernetegnet sitt, også, helt uten at astronomi har noe å si for dem. Det er rett og slett et smykke man liker, har fått i gave, synes er fint, eller av andre grunner liker å ha på seg.

Det er når det blir maktpåliggende å ikle seg et religiøst symbol jeg stusser på det. Hvorfor det? Er gudstroen så sterk at man ikke klarer legge den av seg i embedets medfør? Isåfall synes jeg det er trist. Andre mennesker må gjerne ha sin egen tro for min del, men når den blir såpass viktig at man ikke kan ta av seg et smykke en liten stund på jobb, begynner det å bli litt mye.

Det er også litt mye at det nå skal være 55% kristendom i krl-undervisningen på skolen. For det første er det ganske latterlig å sette et slikt tall på det – jeg kan aldri se for meg at dette er en målbar mengde. For det andre synes jeg det grenser til vannskjøtsel av barn å fokusere så mye på en religion, når det finnes så mye annet barn kan og må lære seg. Naturfag, matte, språk, samfunnsfag, for å nevne noen av de viktige. Eller hva med å bruke denne tiden på gym og friluftsliv? Eller et fag om å tenke selv, stille kritiske spørsmål og gjøre seg opp sine egne meninger?

Hadde ikke det vært mer nyttig lærdom for unge mennesker å ta med seg videre inn i livet, for de aller, aller fleste barn blir heldigvis voksne. Og i det begynnende voksenlivet har man bruk for all den kunnskapen man ar greid å suge til seg i oppveksten.

Religion og tro er noe som er ulikt hos enhver. Alle har sin egen versjon av gud, sin egen versjon av hvilke deler av sin hellige bok de ser på som fakta og som fabler. Det finnes, meg bekjent, ingen fasit på tro. Likevel er den skråsikker og bastant.

Vitenskapen er uendelig vakker i sine fasitsvar og ydmykhet. Alle har samme svaret innenfor vitenskapen – det er ingen som har en litt annen versjon av den periodiske tabell enn en annen. Likevel er vitenskapen veldig lite bastant, og gamle teorier dyttes ut det sekund nye bevis finnes. I naturen finnes det så mye som er helt hinsides vår villeste fantasier, og det er faktisk helt håndfast, reellt og beviselig. Om ikke det er vakrere enn allverdens gamle fabler og formaninger, så vet ikke jeg.

Og hvorfor vi ikke prioriterer å lære barn om alt dette vidunderlige, fremfor alt det som veldig mange av oss anser som fri fantasi, forstår jeg ikke.

Hva med å lære barn å være et godt menneske, bare fordi verdien av å behandle andre godt er enorm i seg selv? Ikke fordi en gud formaner det, eller fordi man kan komme til helvete om man er slem?

Bibelen er et virrvarr av ulike forfattere, utvalgt av enda et virrvarr av menn, oversatt av et virrvarr av enda flere menn. Oversettelsene har vist seg å ikke alltid være helt eksakte. Og det endrer seg fra tid til annen hvilke deler av denne boken man vedkjenner som fakta eller som symbolske fortellinger. Den er, per definisjon, ingen god kilde til verken historiske eller vitenskapelige fakta. Den består ev tusener av år gammel moral og utdaterte meninger. Den har ingenting i et moderne utdanningssystem å gjøre.

Å si at man lærer kristendom til kristne barn er et argument som utgår. Finnes det kristine barn? Muslimske barn? Jødiske barn? Er et barn i stand til å ta denne beslutningen selv, eller tilhører de den samme religion som foreldrene? Tror de bare på det man forteller dem, eller på det som er riktig? Har et barn nok kunnskap om alle verdens religioner og alle verdens realiteter til å ta et valg, og kalle seg et kristent barn?

Man må gjerne lære barn om ulike religioner, og man kan gjerne fortelle voksne om sin religion. Men å prakke på andre sin religion ser jeg på som en uting. Å bære et smykke er ganske ufarlig og kanskje helt uvesentlig. Det er hva det potensielt symboliserer når det blir en kampsak, som bekymrer meg.

Gudegreier, del 2