Alle innlegg av sukkerspinnet

Fine tanker, Uncategorized

Søndag på en lørdag

Kjolen var på, skoene var pene, håret var krøllet nedover ryggen, og jeg hadde røde lepper og en sort tykk, lang strek over øynene. Old Hollywood Glam på date. Jeg hadde forespeilet ham en Disneyprinsesse, men han fikk bare meg. Han var ingen Disneyprins, han heller, men han var kjekk. Og han luktet godt, av parfyme fra Armani, tror jeg.

Jeg fikk drikke favorittølet mitt, og jeg fikk smake hans favoritter. To øl på et sted, før vi løp videre til neste sted. Så to øl til, før vi under paraplyen løp videre til neste sted igjen. Jeg traff en dørvakt jeg kjenner, som jeg tok sats og hoppet på for å gi ham en klem med både armer og ben, så løp vi videre under paraplyen. Og han holdt rundt meg, så vi skulle få plass under paraplyen begge to, selv om han egentlig hadde sin egen. Jeg føler meg alltid så liten og vakker og nett med en sterk mannearm rundt meg. Det er skjønt.

Vi lo. Han lo av hvordan autokorrektur ødelegger alle smsene mine. Jeg latet som jeg var en pingvin og vagget litt nedover gaten, med armene inntil kroppen og hendene rett ut. Han var teit han også. Jeg lo mye. Det gjorde han også. Den andre ølen ville jeg betale selv, den tredje mente jeg at nå kunne jeg ta runden, den fjerde insisterte jeg hardnakket på å betale for meg selv iallfall, den femte mente han at han kunne ta, den sjette… Ingen anelse!

Han var fin på håret. Og når jeg var trett, fulgte han meg hjem til døren, ga meg en klem og et kyss på kinnet.

Men i dag er jeg litt klein. Kjolen ligger vrengt og slengt ved sengen en plass, skoene står rett ved døren, den ene ett skritt foran den andre. Sminken fra i går er ikke Old Hollywood Glam lengre. Mobilen er full av feilstavede og merkverdige meldinger, sendt til en kamerat og til en venninne. Jeg daffer rundt i joggebukse og håper noen på magisk vis skal komme innom med en cola og litt mat til meg, mens jeg hører på Melissa Horn, ser Big Bang Theory-klipp på youtube og leser Anne Rice. Jeg leker søndag, selv om det er lørdag. Kanskje tar jeg søndag i morgen også, det er jo da den er.

Uncategorized

Prinsesse Studine!

Nå lar jeg pensum være pensum, deltidsjobb være deltidsjobb og klesvasken være ubrettet. Det er fredag, pizzaen står i ovnen, en kopp te med honning og en liten sjokolade er på bordet. Ølen står i kjøleskapet, og sånn musikk som jeg liker spilles i hele den lille, store studinehybelen.

Hud skal skrubbes, hår skal vaskes og flettes, legger skal barberes, sminke skal legges på, kjole og sko skal velges, sløyfer skal knyttes. Det er fredag, og på fredager er det prinsessen på innsiden som kommer frem. Jeg skulle ønske jeg kunne bruke tiara, men det hadde jo sett bare teit ut, så den gang ei!

Jeg skal på date. Selvsagt. Det er jo fredag. Date er best med nybarberte legger. Ikke fordi jeg nødvendigvis har tenkt å kle av meg, men fordi jeg vet at jeg er pen og ren og velstelt overalt. Åååh, det hjelper på glimtet i øyet det. Og så er det jo mye penere med pene, glatte ben under kjolen.

Først skal jeg bare stelle og dulle med meg selv, tusle rundt i joggebukse og drikke te, mens jeg gir blanke faen i labhefter og sprayer litt Miss Dior Cherie på halsen.

Jeg er finfin, og klar til fredagskos. Prinsesse Studine med silkebånd og sløyfer på. Uten tiara.

Er jeg heldig er daten en prins. Eller bare en mann. Så lenge han ikke er en frosk.

Uncategorized

Nummer to.

Jeg har ingen artig historie å komme med i dag, ingenting fint å si. Jeg har bare en innrømmelse eller to.

På grunn av helgens hendelser har jeg det vondt. Og innrømmelsen er vel at det ikke er bare på grunn av alt det som vi alle har grått over, fulgt med på på nyhetene. Det er noe helt annet som gjør at jeg ikke er så livlig og glad som jeg pleier å være. Eller kanskje det er en kombinasjon, jeg vet ikke.

Jeg vil ikke kalle det en depresjon, så la oss kalle det kjærlighetssorg, selv om det ikke stemmer helt det heller. For det var ikke kjærlighet, jeg tror ikke vi kan kalle det det. Det var noe annet, men det var fint. Det var hor i hjertet, det var forståelse for de dypest, mørkeste hemmeligheter jeg noensinne har hatt. Det var å ligge inntil den nydeligste mannen jeg noensinne har møtt.

Å ligge med hodet på brystet hans og kjenne på varmen fra kroppen hans, kjenne at han puster, høre hjerteslagene hans, kjenne den gode lukten som er bare hans. Å kjenne hendene hans alle steder, søkende etter noe. Å legge iskalde, frysende føtter mellom beina hans for å søke varme. Å alltid komme tilbake til ham, selv om vi begge rotet rundt med alle andre, selv om vi aldri var noe som helst eller sammen. Det høres merkelig ut, men det var fint.

Han er glad i en annen, tror han. Han er iallfall ikke mest glad i meg. Han vet ikke hva han vil.

Jeg vet ikke hva jeg vil, heller. Men jeg vet at jeg vil ikke være nummer to. Jeg vil ikke være nest best. Jeg vil være finest i verden, bare for ham. Jeg vil være den eneste i verden når han ser på meg.

Nå vet jeg ikke om jeg får oppleve det igjen. Når jeg tenker meg om, så er det kun ham jeg har hatt lyst på hele tiden. Selv om der har vært andre.

Jeg innrømmer at jeg har vært dum.

I dag skal jeg tillate meg å furte, å ha det vondt, synes synd i meg selv. I dag skal jeg klage og syte. Men så skal jeg være over det. Så skal jeg bli meg selv igjen. Livlig, artig, glad. Glad i andre, lykkelig for alle som er glad i meg. Akkurat i dag tillater jeg meg selv å kjenne på den følelsen som sier at ingen er glade i meg, selv om det jo bare er en som ikke er det.

Og jeg innrømmer at jeg kanskje knuste et hjerte i helgen, hjertet til en annen som jeg aldri har vært glad, som jeg ikke kan forstå var glad i meg. Jeg innrømmer at jeg ga det ingen oppmerksomhet, for jeg var så opptatt av å samle bitene til mitt eget hjerte. Jeg innrømmer at jeg var helt hjerteløs, for det var i tusen biter.

I morgen skal jeg være meg igjen. I morgen skal hjertet være på plass igjen. Jeg vil ikke være hjerteløs i flere dager nå.

Engasjert

Takk

Takk til alle de som heiv seg i båtene sine og reddet svømmende ungdommer. Dere er helter, selv om vi ikke vet hva dere alle heter. I mitt hjerte er dere alle dekorert med Krigskorset. Men heltemot finnes på innsiden, i menneskers hjerter, ikke i en medalje på brystet. Det er det dere som vet best.

Takk til Jens Stoltenberg, som har vært ærlig, åpen og nøktern gjennom det hele. Takk for at du sa det som det var “Nå er han død!” istedet for å pakke det inn i en klisjé om hviler i himmelen. Takk for ærligheten og rettfremheten du har utvist. Takk for at du har vært et menneske med følelser og ikke sittet oppe på en høy hest. Takk for styrken, Jens! Du har nok delt den med mange.

Takk til Fabian Stang for fine ord. Du er din mors sønn. Omtanken din kom frem på en helt fantastisk måte. Oslo, og Norge, er heldig som har deg.

Takk til alle dere på twitter, som jeg egentlig ikke kjenner, men som jeg har hatt et fantastisk samhold med disse dagene. Det har vært gode ord, kjærlighet, støtte og respekt. Ikke hat, ikke hevn, bare kjærlighet. Det har vært fint.

Takk til Kronprinsparet, for at de har grått åpent, for appellen til Kronprinsen.

Til hele Norge, alle jeg ikke kjenner. Jeg er så stolt av dere, av oss. Vi svarer på hat med kjærlighet. Vi svarer på terror med demokrati og en ordentlig rettsprosess. Takk for verdigheten.

Og til pressen som har vist bilder av likposer i fjæresteinene, som har vist intervjuer med vettskremte ungdommer, bilder av søkkvåte og avkledde, livredde ungdommer… Var det nødvendig? Tror dere ikke vi ville lest avisene deres uansett? Tror dere ikke vi ville sett nyhetssendingene uansett? Tror dere ikke det som hendte var sjokkerende nok i seg selv?

Til alle dere som overlevde, takk for engasjementet deres. Takk for at dere brenner for noe! Dere er fremtiden. Jeg håpe dere klarer holde på motet, styrken, gleden og iveren over det dere tror på.

Til alle falne helter. Dere er fremtiden vi aldri fikk. Døde nå. Men vi glemmer dere ikke. Vi vil huske fredagen for alltid, som den dagen uskylden brast i Norge. Som den dagen uskyldige ungdommer ble ofre for umenneskelige handlinger. Men dere vil også alltid være symbolet på alt det gode vi har sett i samfunnet vårt disse dagene, symbolet for alt dere trodde på.

Hvil i fred, skjønne prinser og prinsesser. Takk for alt.

Engasjert

Ord er dyrebare på en dag som denne.

Jeg ser overalt i dag at alle skriver at ord er fattige på en dag som denne. Men de er ikke det, i dag er ord rike og dyrebare. I dag er det ordene våre vi har.

Noen av oss har sovet i natt, og våket til de forferdelige nyhetene, at tallene hadde steget. Noen av oss satt oppe hele natten og fulgte med på nyhetene. Vi er sjokkerte og lei oss, vi føler medfølelse og en trang til å hjelpe. Vi kan vise omtanke og samhold gjennom ordene våre. Vi kan ta avstand til slike handlinger og holdninger gjennom ord vi ikke sier.

Ordene vi ikke sier, og de ordene vi sier, det er de vi har. Det er vår omtanke og omsorg, når vi ikke kan hjelpe på annen måte. Ordene våre, uttrykk for tankene våre, skaper det samholdet vi trenger. Det skaper den åpenheten og det samholdet vi er så stolte av, som vi så gjerne vil beholde.

Jeg stemte ikke AP ved forrige valg, og kommer neppe til å gjøre det neste gang heller. Men i dag er jeg AUFer. Vi er jo alle det, i dag. For i dag skilles det ikke mellom politiske partier eller religiøs overbevising. Vi er ganske enkelt nordmenn, som står sammen så godt vi kan, nå som vi opplever en stor nasjonal sorg.

Jeg er stolt av oss i dag, jeg er stolt av demokratiet vårt, over samholdet og solidariteten vi alle utviser. Og jeg vet at ord kan være rike og dyrebare i en situasjon som denne. Se bare på Jens Stoltenberg, Fabian Stang og Hans Majestet Kongen. De har alle delt ord som har vært dyrebare.

Alt føles fattig og uviktig i dag. Ikke mye er viktig. Men ord er dyrebare. Ikke bare de vi sier, men de vi ikke sier. At vi ikke sprer om oss med hevngjerrige og hatefulle ord. At vi fortsatt er oss, solidariske, demokratiske, åpne og omsorgsfulle. Vi står sammen. Og alle sørger  i dag.

Engasjert

Har du gitt blod?

Sykehusene trenger blod nå i forbindelse med Utøya og bombem i Oslo.

Har du gitt blod. Jeg har ikke, fordi blodbanken (av årsaker du kanskje kan gjette) ser på blodet mitt som noe smittefarlig. Men hadde jeg kunnet, skulle jeg gitt dobbel dose!

I Bergen kan du møte opp på blodbanken (Haukeland) fra klokken ti. De trenger 0 minus og a minus. Registrerte blodgivere.

Oslo universitetssykehus trenger 0 minus. Du kan ringe dem på 22118900.

Gi blod, om du kan.

Frå Haukeland Sjukehus sin Twitter: “Du som er blodgivar kan komme til Blodbanken på Haukeland laurdag frå klokka 10″

Engasjert, Uncategorized

Hvor går grensen?

Hvor går egentlig grensen for hva man skal dele?

Dette er et spørsmål som jeg har sett tatt opp flere ganger, men jeg blir uansett ikke helt klok på det. For hvor mye er det egentlig greit å legge ut på nett? Selv som anonym blogger, uten navn og bilde på bloggen, hvor anonym er man egentlig? Egentlig ikke så veldig, tror jeg. Helt anonym blir man aldri.

Så da er spørsmålet, hvor mye av privatlivet er det greit å publisere, så alle andre mennesker som vil kan lese det?

De beste historiene, de som kanskje hadde gledet leserne mest, de som vekker mest latter når man forteller dem til venner, det er gjerne de mest private historiene. Det er gjerne historiene fra innerst på soverommet, hvor man kanskje ikke bør ta med seg hele verden. De morsomste historiene skjer gjerne sammen med andre mennesker, og jeg kan jo ikke vite om de synes det er greit å bli publisert på denne måten, selv om jeg ikke nevner navn.

Har noen kjent seg igjen?

Så langt har jeg holdt de beste historiene for meg selv, og kun delt dem med de beste av bestevenniner over litt for mange glass vin. Det er da slike historier gjør seg aller best. De morsomste historiene er så fulle av internhumor og idioti at jeg tviler på alle andre hadde forstått dem. Det er det jo kun de som var der som forstår.

Hva er greit å dele?

Noen deler nok for mye. Kanskje jeg også gjør det. Jeg vil være åpen, ærlig, ikke tilgjort og tilslørt. Samtidig vil jeg holde det mest private og personlige, vel, privat og personlig. Noen ganger er jeg helt på kanten. Og jeg skal ikke hoppe over den. Jeg har en grense. Jeg kan tøye den, men jeg kommer ikke til å krysse den.

Jeg er ingen flink pike, på noen som helst måte. Jeg er en slurvete pike, med svin på skogen og skjeletter i skapet. Og selv om jeg forteller om alt dette, så trenger jeg jo ikke legge ved de grafiske detaljene. For er det egentlig interessant? Er ikke det gjort tusen ganger før?

Samtidig så er det jo de skitneste hemmelighetene som selger. Det er skjelettene i skapet som er spennende. Men jeg har faktisk veldig få skitne hemmeligheter. Og de jeg har er fine, mest fordi de er mine, private og personlige, og helt hemmelige. De få skitne hemmelighetene jeg har er faktisk ikke så skitne, de er fine fordi de er hemmelige.

Men jeg deler mye annet. Kanskje for mye. Dette er noe jeg tenker litt på. Hva er greit? Krysser jeg grensen?

Uncategorized

Miss Dior. Cherie!

Jeg innrømmer det gjerne. Jeg elsker luksuriøse ting. Jeg er et luksusdyr av dimensjoner, noe som jo kan slå dårlig ut på studinebudsjettet mitt. Jeg sprayer meg med parfyme fra Dior, tar på meg ett-eller-annet med blonder, en sløyfe i håret og noe sminke fra MAC eller YSL i fjeset.

Jeg liker meg best med et ostefat og et godt glass vin, eller kanskje med take away sushi i parken i solskinnet. Eller med fransk sjokolade, champagne og en muskuløs franskmann. Jeg liker meg best inntyllet i blonder og silke. Jeg er en liten prinsessepike.

Dette lar seg ærlig talt ikke gjøre på studinebudsjett.

Men det gjøres uansett. Når jeg kan.

Det som slo meg her en dag, når en liste over sexpartnere skulle ramses opp, over et glass vin sammen med en venninne var følgende: Jeg har aldri hatt meg med noen uten høyere utdanning. Jeg har vært på date med menn uten en grad fra høyskole eller universitet, men aldri havnet til sengs med en. Er jeg en liten prinsessepike på dette område, også?

Har jeg ubevisst et krav om minst bachelorgrad, helst master?

Er jeg et luksusdyr når det kommer til menns utdanning?

Jeg har faktisk ikke tenkt over det før, men tydeligvis liker jeg best de som har sittet litt på skolebenken. Ikke fordi de nødvendigvis tjener mer, for det gjør de jo ikke alltid. Men intelligens er utrolig imponerende, og matte kan være sexy. Å kunne skrive en sms uten skrivefeil er iallfall det. Sånn inni studinehodet. Inni studinehodet tenkes det mange rare tanker, men akkurat denne er da vel ikke så veldig merkelig?

Konklusjonen er følgende: intelligens er pulbart!

Og det å ha sex med pulbare menn er vel å være et luksusdyr dét, på lik linje med en forkjærlighet for pene klær og god mat? Men man kan da være en liten prinsessepike og lukte av Miss Dior Cherie når man er uanstendig, også?

Artige, På ville veier

Trasspuling

Det tok sin tid.

Det varte og det rakk. I all uendelighet. Jeg aner ikke hvor lenge, for det er jo uhøflig å se på klokken mens det står på. Men det tok sin tid. Lenger enn normalt. Langt, lenge og lenger enn langt!

Han tok plutselig en pause.

“Er du sliten i…?” spurte han og pekte mot, eh, nedentilpartiet mitt. Sliten? Jeg var da vel faen ikke sliten, jeg hadde krampe.

“Neihei!” svarte jeg, litt på trass. Om noen skulle pules under bordet her, så skulle det faen ikke være meg! Såpass pulestolthet vil jeg da påberope meg. Greit at store, voksne menn kanskje kan drikke meg under bordet, men det finnes da vel grenser for hva de skal få til.

Og så fortsatte det. Litt til. Med krampe. Tror jeg. Er det mulig å ha krampe i reproduksjonsorganene sine? Ingen anelse, men pule ferdig skulle jeg. Litt på trass.

Trasspuling er ikke noe særlig kult. Bare så dere vet det.

Uncategorized

Frivillig sex vs. voldtekt.

“Dessuten påpeker retten at hun hadde hatt sex med en irsk mann på campingplassen natta før. Retten slår derfor fast at hun i beruset tilstand ikke er fremmed for å ha seksuell omgang med menn hun ikke kjenner så godt.” – kilde

Kvinnen ble voldtatt på en campingplass utenfor Oslo, men voldtektsmennene ble frifunnet. Fordi kvinnen hadde frivillig sex dagen før? Kan noen vennligst forklare meg hva det har med saken å gjøre?

Jeg har stadig vekk frivillig sex, gjerne med menn jeg ikke kjenner så godt, eller i det hele tatt. Ærlig talt er jeg litt usikker på hva alle heter, iallfall til etternavn. Hva så? Akkurat det er det vel ingen andre som har noenting med å mene noe om. Jeg ser ikke på meg selv som noen hore av den grunn. Jeg har det gøy. To voksne mennesker har lov å ha det gøy sammen, om begge to har lyst, selv om de kanskje ikke kjenner hverandre så godt ellers. Det betyr på ingen måte at jeg hadde synes en voldtekt var greit. Faktisk tror jeg det kunne ha vært det mest ugreie noensinne.

Jeg har egentlig litt Kardemommelov-tilnærming til det hele. Du skal ikke skade andre, du skal være grei og snill, og forøvrig kan man gjøre som man vil.

Voldtekt skader andre. Voldtekt er ikke å være grei og snill. Og jeg er sikker på at lovverket er ganske klart på at det slett ikke er lov å voldta. Det er faktisk straffbart.

Da har det vel ingenting å si om kvinnen hadde frivillig sex kvelden før, eller hvem hun hadde den frivillige sexen med.

Tro det eller ei, men det er ikke alle ugifte kvinner som er jomfruer. Og selv om vi ikke er det, synes vi ikke voldtekt er greit. Hvor lenge det er siden vi sist hadde frivillig sex burde være fullstendig irrelevant. Å bli utsatt for en voldshandling er vel like forjævlig, samme hva man drev med natten før? Om så en kvinne tok del i en orgie natten i forveien, så er det fortsatt ikke greit å voldta henne.

Voldtekt er vold. Det er ikke sex. Og man kan på ingen måte sammenligne det med frivillig sex, selv om det ikke er lenge siden sist den frivillig sexen fant sted. Det er på ingen måte det samme som en voldtekt.

Jeg har sex når jeg har lyst, med de jeg har lyst å ha sex med. Det ikke alltid jeg kjenner de jeg har lyst å ha sex med. Men samme hvordan man vrir å vender på det, så er det alltid noe jeg velger selv. Det er aldri vold eller tvang tilstede. Og selv om jeg gjerne har sex med menn jeg ikke kjenner fra tid til annen, så er jeg ikke interessert i å bli utsatt for vold.

Vold og tvang er aldri greit, samme hva jeg gjorde frivillig i går.

Sexen jeg hadde i går, reduserer ikke min rett til å si nei i dag.

Om dommen er rettferdig i dette tilfellet, eller ikke, skal ikke jeg spekulere for mye i. Man er uskyldig frem til det motsatte er bevist. Det jeg reagerer på er at kvinnens seksualmoral legges til grunn i dommen. For meg fremstår det som gammeldags og uriktig.