Jeg innrømmer det gjerne. Jeg elsker luksuriøse ting. Jeg er et luksusdyr av dimensjoner, noe som jo kan slå dårlig ut på studinebudsjettet mitt. Jeg sprayer meg med parfyme fra Dior, tar på meg ett-eller-annet med blonder, en sløyfe i håret og noe sminke fra MAC eller YSL i fjeset.

Jeg liker meg best med et ostefat og et godt glass vin, eller kanskje med take away sushi i parken i solskinnet. Eller med fransk sjokolade, champagne og en muskuløs franskmann. Jeg liker meg best inntyllet i blonder og silke. Jeg er en liten prinsessepike.

Dette lar seg ærlig talt ikke gjøre på studinebudsjett.

Men det gjøres uansett. Når jeg kan.

Det som slo meg her en dag, når en liste over sexpartnere skulle ramses opp, over et glass vin sammen med en venninne var følgende: Jeg har aldri hatt meg med noen uten høyere utdanning. Jeg har vært på date med menn uten en grad fra høyskole eller universitet, men aldri havnet til sengs med en. Er jeg en liten prinsessepike på dette område, også?

Har jeg ubevisst et krav om minst bachelorgrad, helst master?

Er jeg et luksusdyr når det kommer til menns utdanning?

Jeg har faktisk ikke tenkt over det før, men tydeligvis liker jeg best de som har sittet litt på skolebenken. Ikke fordi de nødvendigvis tjener mer, for det gjør de jo ikke alltid. Men intelligens er utrolig imponerende, og matte kan være sexy. Å kunne skrive en sms uten skrivefeil er iallfall det. Sånn inni studinehodet. Inni studinehodet tenkes det mange rare tanker, men akkurat denne er da vel ikke så veldig merkelig?

Konklusjonen er følgende: intelligens er pulbart!

Og det å ha sex med pulbare menn er vel å være et luksusdyr dét, på lik linje med en forkjærlighet for pene klær og god mat? Men man kan da være en liten prinsessepike og lukte av Miss Dior Cherie når man er uanstendig, også?