Jeg har ingen artig historie å komme med i dag, ingenting fint å si. Jeg har bare en innrømmelse eller to.

På grunn av helgens hendelser har jeg det vondt. Og innrømmelsen er vel at det ikke er bare på grunn av alt det som vi alle har grått over, fulgt med på på nyhetene. Det er noe helt annet som gjør at jeg ikke er så livlig og glad som jeg pleier å være. Eller kanskje det er en kombinasjon, jeg vet ikke.

Jeg vil ikke kalle det en depresjon, så la oss kalle det kjærlighetssorg, selv om det ikke stemmer helt det heller. For det var ikke kjærlighet, jeg tror ikke vi kan kalle det det. Det var noe annet, men det var fint. Det var hor i hjertet, det var forståelse for de dypest, mørkeste hemmeligheter jeg noensinne har hatt. Det var å ligge inntil den nydeligste mannen jeg noensinne har møtt.

Å ligge med hodet på brystet hans og kjenne på varmen fra kroppen hans, kjenne at han puster, høre hjerteslagene hans, kjenne den gode lukten som er bare hans. Å kjenne hendene hans alle steder, søkende etter noe. Å legge iskalde, frysende føtter mellom beina hans for å søke varme. Å alltid komme tilbake til ham, selv om vi begge rotet rundt med alle andre, selv om vi aldri var noe som helst eller sammen. Det høres merkelig ut, men det var fint.

Han er glad i en annen, tror han. Han er iallfall ikke mest glad i meg. Han vet ikke hva han vil.

Jeg vet ikke hva jeg vil, heller. Men jeg vet at jeg vil ikke være nummer to. Jeg vil ikke være nest best. Jeg vil være finest i verden, bare for ham. Jeg vil være den eneste i verden når han ser på meg.

Nå vet jeg ikke om jeg får oppleve det igjen. Når jeg tenker meg om, så er det kun ham jeg har hatt lyst på hele tiden. Selv om der har vært andre.

Jeg innrømmer at jeg har vært dum.

I dag skal jeg tillate meg å furte, å ha det vondt, synes synd i meg selv. I dag skal jeg klage og syte. Men så skal jeg være over det. Så skal jeg bli meg selv igjen. Livlig, artig, glad. Glad i andre, lykkelig for alle som er glad i meg. Akkurat i dag tillater jeg meg selv å kjenne på den følelsen som sier at ingen er glade i meg, selv om det jo bare er en som ikke er det.

Og jeg innrømmer at jeg kanskje knuste et hjerte i helgen, hjertet til en annen som jeg aldri har vært glad, som jeg ikke kan forstå var glad i meg. Jeg innrømmer at jeg ga det ingen oppmerksomhet, for jeg var så opptatt av å samle bitene til mitt eget hjerte. Jeg innrømmer at jeg var helt hjerteløs, for det var i tusen biter.

I morgen skal jeg være meg igjen. I morgen skal hjertet være på plass igjen. Jeg vil ikke være hjerteløs i flere dager nå.