Hvor går grensen?

Hvor går egentlig grensen for hva man skal dele?

Dette er et spørsmål som jeg har sett tatt opp flere ganger, men jeg blir uansett ikke helt klok på det. For hvor mye er det egentlig greit å legge ut på nett? Selv som anonym blogger, uten navn og bilde på bloggen, hvor anonym er man egentlig? Egentlig ikke så veldig, tror jeg. Helt anonym blir man aldri.

Så da er spørsmålet, hvor mye av privatlivet er det greit å publisere, så alle andre mennesker som vil kan lese det?

De beste historiene, de som kanskje hadde gledet leserne mest, de som vekker mest latter når man forteller dem til venner, det er gjerne de mest private historiene. Det er gjerne historiene fra innerst på soverommet, hvor man kanskje ikke bør ta med seg hele verden. De morsomste historiene skjer gjerne sammen med andre mennesker, og jeg kan jo ikke vite om de synes det er greit å bli publisert på denne måten, selv om jeg ikke nevner navn.

Har noen kjent seg igjen?

Så langt har jeg holdt de beste historiene for meg selv, og kun delt dem med de beste av bestevenniner over litt for mange glass vin. Det er da slike historier gjør seg aller best. De morsomste historiene er så fulle av internhumor og idioti at jeg tviler på alle andre hadde forstått dem. Det er det jo kun de som var der som forstår.

Hva er greit å dele?

Noen deler nok for mye. Kanskje jeg også gjør det. Jeg vil være åpen, ærlig, ikke tilgjort og tilslørt. Samtidig vil jeg holde det mest private og personlige, vel, privat og personlig. Noen ganger er jeg helt på kanten. Og jeg skal ikke hoppe over den. Jeg har en grense. Jeg kan tøye den, men jeg kommer ikke til å krysse den.

Jeg er ingen flink pike, på noen som helst måte. Jeg er en slurvete pike, med svin på skogen og skjeletter i skapet. Og selv om jeg forteller om alt dette, så trenger jeg jo ikke legge ved de grafiske detaljene. For er det egentlig interessant? Er ikke det gjort tusen ganger før?

Samtidig så er det jo de skitneste hemmelighetene som selger. Det er skjelettene i skapet som er spennende. Men jeg har faktisk veldig få skitne hemmeligheter. Og de jeg har er fine, mest fordi de er mine, private og personlige, og helt hemmelige. De få skitne hemmelighetene jeg har er faktisk ikke så skitne, de er fine fordi de er hemmelige.

Men jeg deler mye annet. Kanskje for mye. Dette er noe jeg tenker litt på. Hva er greit? Krysser jeg grensen?