Artige, På ville veier

Jeg har skadet meg.

Skaden ble påført etter en flaske vin, litt øl, litt jägermeister, litt cava og altfor masse iver fra min side. Jeg hadde cava og glade dansende venner på Fincken. Jeg hadde en kjekk ung mann og øl på Garage. Jeg visste rett og slett ikke hvor jeg skulle gjøre av meg!

Det var åpenbart at jeg ble nødt å løpe litt frem og tilbake.

Det regnet. Fortauet var sleipt. Jeg hadde selvsagt pumps. Jeg var flaut full.

Selvsagt trynte jeg, så lang jeg var, med hele meg. Dette burde jeg ha skjønt kom til å skje, men jeg hadde faktisk ikke tid til å tenke på slike ting, innimellom alt det gøye som skjedde overalt. Jeg mistet veigrepet (jada, det heter det til fots også, ikke bare med bil!) med den ene foten, sklei bortover, og lå plutselig langflat på fortauet.

Folk lo. Jeg var irritert over våt kjole. En tilfeldig mann hjalp meg opp. Og så løp jeg videre.

Jeg har:

  • Et skrubbsår på venstre kne.
  • En høyreankel som er dobbelt så stor som den venstre.
  • En brukket negl.

Det største mysteriet er selvsagt hvordan i allverden jeg klarte å gå hjem. (Men det er ikke så veldig mystisk, for den kjekke unge mannen fulgte meg hjem. Og så gikk han. Jaja. Men det er fortsatt LITT mystisk, for han bar meg ikke! For en pinglemann!)

Uncategorized

Omreisende massasjemann

Nettdating, dere, er skumle greier. Det har vi jo sett eksempler på. Men det aller skumleste er kanskje menn med mobile massasjebord.

Mhmm. Mobile massasjebord. Sammenleggbare. Transporterbare. For å ta med hjem til folk.

Han sendte melding og sa hei og hvordan går det og alt det der. Og så ville han fortelle meg om hobbyen sin. Massasje, og noen ganger aromaterapi. Aromaterapi og massasje med masse velduftende oljer. Jeg tenkte bare at, javel, dette høres da ikke så veldig mandig ut?

Jeg las videre. Han hadde til og med anskaffet seg et slikt massasjebord han kunne brette sammen og ta med seg, slik at han kunne reise hjem til folk og massere med gode oljer. Er det ikke litt spesielt med en omreisende massasjemann?

Uansett. Nei takk, sa jeg, jeg er ikke interessert. Jeg var høflig og alt, selv om hele greia egentlig var litt ekkel. Jeg ville nå for faen ikke ha en omreisende massasjemann med masse oljer og sammenbrettbart massasjebord hjem til meg! Herrejesus!

Og svaret? “Du trenger ikke bekymre deg! Jeg synes dette er så gøy at jeg gjør det gratis, så du slipper betale. Når passer det?”

Hva faen!

Uncategorized

Tingenes tilstand

  • Det er varmt og klamt i Bergen. Jeg er klammefrøken!
  • Deltidsjobb er dørgende kjedelig når det plutselig blir heltidsjobb.
  • Jeg gleder meg VELDIG til å begynne på fagene jeg skal ta til høsten.
  • Återkommar ringte meg to netter på rad i helgen, henholdsvis klokken 02:47 og 03:06.
  • Jeg har fortsatt tilgode å komme tilbake til ham.
  • Jeg har fått båtis av Ingjald i dag. Jeg liker båtis. Og fysikk. (Litt.)
  • Jeg skal få se på laser på fysisk institutt på torsdag.
  •  Jeg håper dere forstår hvor suverent fantastisk dette er!
  • Helt seriøst, jeg håper dere innser at dette er veldig stas!
  • Jeg fjaser med en fin mann. Det er også litt stas. Mest fordi jeg liker fjas.
  • Det skjer egentlig ingenting akkurat nå.
  • (Bortsett fra at Eric Northman er vedvarende sexy i True Blodd. True fact!)
Artige

Lærer’n på do!

Jeg vil fortelle dere om den gangen jeg og en venninne traff en lærer på toalettet på et bygdehus under en konsert.

Det hadde seg sånn at det faktisk skulle være konsert langt ute på landet. Ikke nok med det, det var et kjent band som skulle spille. Vi hadde selvsagt skaffet både bil og sjåfør så vi skulle komme oss til dette bydehuset, som befant seg (og fortsatt befinner seg) et annet sted enn der vi bodde. Vi hadde skaffet øl og sprit også, selv om ingen av oss var fylt tyve. Min far hadde langet Koskinkorva til oss, og vi var egentlig svært fornøyde med det. Så vi drakk både på vors og i bilen på vei til dette bygdehuset.

Det skulle nemlig være en konsert med et band vi likte, sånn langt utpå bygda. For et eventyr! Gleden var stor, og forhåpningene enda større.

Så der var vi da. På konsert på bygdehuset langt fra vårt eget hjem. Og så måtte vi tisse. Selvsagt måtte vi tisse etter all alkoholen konsumert. All alkoholen vi hadde konsumert førte til at vi var ganske fnisete. Eller, veldig fnisete, tenker jeg vi sier. Det blir mer riktig.

På dette bygdehuset var det litt begrensede dofasiliteter. De var sikkert mer enn adekvate til sitt egentlige, tiltenkte bruk. Men til konserter der det var veldig mange fulle mennesker, så gikk det litt over styr på toalettene. Det var kø. Lang, lang kø. Det var helt sikkert derfor jeg og venninnen bestemte oss for å gå inn i samme bås. Noen annen forklaring på det finnes jo ikke.

Vi tisset. Vi lo. Vi kjempet med å åpne døren, tok så mye fart vi bare klarte, og endte med å ramle ut. Fnise, fnise, fnise.

Og der, rett utenfor båsen vi hadde tisset i, der på doen på bygdehuset langt borte fra hjemstedet, stod den tørreste læreren på hele den videregående skolen vi gikk på. Ja, der på en do på et bygdehus. Hohoho! Ikke nok med at hun var tilstede, hun hadde bustete hår!

Vi så på hverandre, vi så på den knusktørre læreren som for anledning hadde lipgloss og pulesveis, vi så på hverandre. Herregud!

Vi lo. Og vi lo. Og vi lo. Helt ukontrollert. Læreren så på oss. Plutselig var det en annen dame der også som vi ikke hadde lagt merke til. Hun så på læreren. Hun så på oss. Hun så på læreren.

“Var hun så rar, denne damen?” spurte hun. Vi lo. Vi klarte jo ikke svare.

Hun var jo ikke så veldig rar. Det er bare veldig rart å treffe på lærere på fylla. Spesielt de mest knusktørre, som alltid er strenge og kjedelige, når de plutselig har lipgloss og pulesveis på do.

Artige, På ville veier

Litt spesielt?

Nå skal jeg fortelle dere en historie. Om en gang jeg var på date. Det var strengt tatt en meget lite hyggelig opplevelse, men alle som hører om det ler. Så nå skal dere få hele den begredelige historien, også.

Åkei. Det var første date, da. Og når jeg ankom møtestedet var han ikke der. Neivelnei, tenkte jeg, og satt meg ned. Den eneste ledige sitteplassen var rett ved toalettet, men jeg hadde god utsikt til inngangsdøren, så det gikk forsåvidt fint. Og sa satt jeg der da, og ventet. Og ventet. Til slutt sendte jeg melding og spurte om han var langt unna, utålmodig som jeg er. Jeg fikk til svar at han var på do.

Så kom han ut fra toalettet. Altså, hadde han sittet der inne hele tiden? Alarmbjellene i hodet mitt burde alarmert kraftig allerede. Noe de forsåvidt gjorde, men jeg slumret dem. Litt som man gjør med vekkingen på mobilen.

Ikke bare kom han ut fra toalettet, etter et noe ubestemt langt opphold, han var dessuten relativt full allerede. Han var så nervøs, sa han. Ja, åkei. Jeg er kjempeskummel. Neida, jeg er ikke det.

Det gikk ikke lang tid (omtrent en halv halvliter, eller noe), før han begynte å fikle med mobilen sin. Så begynte det å ringe. Og ringe. Og ringe. Og han snakket. Og snakket. Og snakket. Ja, om det var greit at tre av vennene hans kunne komme og hilse på? Hva faen?

Vennene kom etter en stund. De hilste, smilte, og pratet. Så gikk det ikke så lang tid, egentlig, kanskje omtrent en halv øl eller noe, før en av kameratene annonserte at jeg var godkjent. Jeg ble litt usikker, men det kunne da iallfall ikke være negativt? Selv om det var veldig, veldig spesielt. Jeg gjentar, det var veldig spesielt!

Egentlig hadde jeg ikke så veldig lyst å sitte der å bli godkjent av en hel venneflokk, så jeg spurte om vi ikke skulle gå et annet sted. Det var godt å bare stige ut av lokalet, tenk, og komme seg bort fra hele situasjonen. Men daten var jo med videre – vi var jo fortsatt på date.

Vi satt oss ned et annet sted, bestilte hver vår øl( som han insisterte på å betale), diskuterte musikken. Du vet, en sånn situasjon der en pike aner fred og ingen fare. Og så sa han, plutselig, midt inni en setning om bandet som spilte, “Du, vi har ingen fremtid sammen!”.

Nei, åkei, tenkte jeg. “Nei, åkei,” sa jeg. Jeg ville liksom ikke krangle på det. 

Men jeg ble litt usikker på hva jeg skulle si. Han stirret bare ned i ølen sin. “Skal jeg gå nå, eller?” spurte jeg. Ikke surt.
“Nå må ikke du bli sur,” sa han. Litt surt.
“Jeg er ikke sur, men jeg tror jeg går og møter en venninne et annet sted,” sa jeg.
“Nå må ikke du bli sur, for du er søt nok til at jeg kunne pult deg, ok?” sa han.
“Ja, ok.” sa jeg. Litt surt. Og så gikk jeg.

Og så gikk jeg. Altså… Var ikke det pittelitt spesielt? 

Artige, På ville veier

Stikke deg!

Hmm, ja, hvor skal man begynne? La oss begynne midt i det, eller in medias res, som det visstnok heter. Det lærte jeg på videregående, nemlig.

Han stod der i mørket og tok av seg boxeren. Jeg lå der under dyna og døste. Han krabbet opp i senga. Og sa: “jeg skal stikke deg med den lille brodden min!” og ristet litt på hoftene slik at DET området ble understreket.

Jeg lo så det ikke ble noen stikking av noe som helst. Herregud.

Uncategorized

Zoologiekskrusjon under senga

Det finnes noen steder i en bolig der det samler seg opp rot, støv og skumle saker. Under senga er et slikt sted. En hot spot for uhumskheter, rett og slett. Og noen ganger er man faktisk nødt å ta husmormasken (eller rustning, kanskje) på, og gripe tingene an. Eller, gripe og dra frem, blir det vel kanskje.

Under en studines seng finnes det veldig, veldig mye rart! Spesielt siden det kan gå litt tid mellom hver gang husmormasken kommer på og sengen kommer frem.

(Nei, det finnes ingen gjenglemte menn eller brukte kondomer under der, for den som måtte lure.)

Støv. Dottvis. I enorme mengder! Hybelkaniner, kalles det vel. Notater fra fag det føles hundre år siden man tok. Bøker man har lest, regninger man (forhåpentligvis) har betalt, single sokker, hårklemmer, en gaffel (hva faen?), skøyteledninger, gamle vesker, fargeblyanter og støv. Nevnte jeg støv? Og hybelkaniner, altså.

Og så var det, til min aller største forskrekkelse, spor etter en eller annen art jeg ikke ønsker å artsbestemme. La oss si at Arthropoda, Hexapoda, Insecta er et stykke på vei i klassifiseringen. Ikke edderkopper, altså (som faktisk ikke er et insekt). Men et eller annet dyr hadde iallfall lagt igjen restene av en metamorfose. Herrejesus. Det var iallfall dødt. Og det er utvasket nå.

Dessuten så fant jeg en edderkopp, også. Jeg fikk ikke artsbestemt den heller, for den stakk av, jævelen! Og jeg har ikke funnet den igjen. Ja, jeg har faktisk rotet bort en edderkopp. (Selv om det skal sies at den rotet seg bort helt selv.) Det irriterer meg litt at den er vedvarende ulokalisert.

Men nå er det iallfall rent og pent under senga, og kanskje Jonas(edderkoppen) har flyttet tilbake dit. Og jeg har som mål at det aldri mer skal foregå en eneste metamorfose under der. Nemlig! (Kanskje Jonas kan hjelpe med akkurat det.)

Hvor mange arter finnes det under din seng?

Uncategorized

Tjukkefeitebolla!

Jeg har, til min store forferdelse, oppdaget at jeg har blitt tjukk. Og jeg kler det virkelig ikke. Herregud, har jeg vært tjukk lenge? Jeg ser litt gravid ut.

Man vil jo helst ikke se gravid ut når man ikke er det!

Jeg har følgende syndere jeg skylder på:

  • Krokanrull.
  • Sørlandschips, den grønne.
  • Troika.
  • Øl.
  • Is og caffe latte i parken.
  • Rema sitt to pakker Maarud Gaards Potetgull for tredve kroner-tilbud.

Faen ta dere Rema 1000! Den er kjempegod!

Dessuten vil jeg påpeke at det har blitt for mye twitring og for lite trening og/eller sex. Sex brenner kalorier, vet dere. Det er helt sant! Det er forresten mer gøy enn å løpe. Så, eh, jeg trenger en turkamerat. Så jeg blir kvitt love handles. For det vil jeg ikke ha! Dog, jeg får kanskje ingen treningskompis før jeg har slanket dem bort.

Jeg skylder på at det har vært eksamensperiode, og da er all mat lov. Men jeg skal løpe ekstra i morgen!  Jeg tror det hjelper. Det hjelper, ikke sant?

Øyeblikk

Et øyeblikk i en studines liv, xiv

Klokken er mellom fire og fem en morgen, i en seng som ikke er min. En seng jeg har sovet i, og ikke sovet i, utallige ganger før. Men jeg sover ikke, jeg bare irriterer meg over at jeg ikke får sove. Og nachspielet som bråker ett eller annet sted ikke så langt unna.

Det står veldig klart for meg at jeg må gå hjem å legge meg. Problemet er bare at da må jeg ut av sengen, inn i klærne, ut av døren og ut og gå. Og, ja, dette med å klatre over mannen ved min side, helst uten å vekke ham eller bryte beina. Det slår meg plutselig at dette kreves mye mer planlegging og innsats enn det burde, bare for å komme seg ut av en seng for å kunne gå hjem og legge seg.

Men denne sengen står kliss inntil veggen, og jeg ligger innerst. Det er ikke det at mannen er så forbanna stor, det er bare det at samme hvor stor han ikke er, så kan jeg ikke bare fly over ham, heller. Jeg må klatre. Naken. Derav helst uten å vekke mannen opp, så han ikke våkner og det første han ser er en liten studinedame som klatrer. Man kan få mareritt av mindre.

Dessuten gidder jeg ikke ta samtalen nå. Elle noen gang.

Jeg driter i det. Jeg er trøtt som faen, og må hjem og legge meg. Så, eh. Jeg lusker langs veggen i fotenden av sengen, sniker meg lydløst og ugrasiøst ut av sengen, river med meg klærne mine og flykter lydløst inn på badet.

Og så er jeg gone in sixty seconds.

På ville veier

Miniatyrmenn

Jeg skulle på date, som jeg jo skal innimellom. Skulle på date og spise is og spasere med solbriller og sommerkjole på. Det var en fin, fin plan, egentlig.

Jeg satt nede ved den blå steinen og ventet. Han jeg ventet på skulle være blond, 170 høy, blåøyd. Helt greit, egentlig. Jeg liker egentlig høye menn (Alexander Skarsgård), men så lenge de er høyere enn meg er det liksom greit. Jeg er ikke så kresen, egentlig. Og jeg er faktisk ikke så veldig høy, heller. Er du 170 centimeter over bakken, så er du betydelig høyere enn meg, faktisk. Jeg er strengt tatt en liten studinedame.

Og så kom han gående da, og jeg tenkte bare ..ikke faen!

Bilder lyver! Eller, noen er iallfall mer gunstige enn andre, kan man vel si.

Og så reiste jeg meg, og vi spaserte litt bortover. Centimeter lyver de også, tydeligvis, for denne mannen var faktisk mindre enn meg, selv om jeg hadde søte småsko på. Han var rett og slett en pitteliten mann! Og jeg, som den realisten jeg er, tenkte umiddelbart at dette går ikke, for jeg vil nemlig ikke ha pittesmå sønner.

(Jada, det er viktig å tenke langsiktig, selv om jeg ikke har intensjoner om verken barn, giftemål eller fast forhold sånn med det første. Men er man mer opptatt av genetikk, fysiologi og evolusjonsbiologi enn hva som egentlig er sunt, så tenker man faktisk på disse tingene om ikke andre ting, som sommerfugler i magen eller vill begeistring, tar overhånd.)

Men, uansett. Vi kjøpte is. Vi spaserte litt. Vi satt oss på en benk og pratet. Han pratet så stille, at jeg måtte si HÆ? hele tiden. Det var litt slitsomt. Han var rett og slett en solbrent, lydløs minatyrmann! Som ikke klarte spise opp isen sin før jeg hadde spist min, og ventet en stund på en anledning til å si farvel.

Når anledningen endelig kom, sa sa han entusiastisk “Vi treffes igjen, ikke sant?” Hva svarer man da, når man bare tenker nei Nei NEI?
“Eh, jo, kanskje det. Vi får se! Ha det!” sa jeg.

Kanskje jeg er litt kresen likevel? Jeg liker tydeligvis ikke minimenn.