Oh, hai! Lenge siden sist! Jeg skylder selvsagt på alt og alle andre enn meg selv.
Favoritt..
..begivenhet:
eksamen. (faktisk!)
og dansing på fincken med flotte mennesker.
..innlegg:
Kjære mann FANTASTICO!
Sotengelen ≠ meg Jeg håper dere forstår at jeg også, i Sukkerspinnutgaven, er en karikatur.
..godis:
IS!
..låt:
Need Your Love
..stillingsannonse:
kondomtester.
Jeg står lettere henslengt, lent mot døråpningen og kikker på utsikten på andre siden av rommet. Jeg driter i utsikten, for å være helt ærlig, men den er fin – himmelen er både blå og rosa, skyene ser så late og bedagelige ut. Jeg er ganske lat og bedagelig, jeg også. Men jeg er egentlig ikke lat i det hele tatt.
I den ene hånden har jeg et glass med vin. Rød, spansk, god. Jeg tar en ørliten slurk og ser på utsikten jeg egentlig ikke bryr meg om. Jeg hører han gjør seg ferdig i dusjen, og svelger en pitteliten slurk til. Faen, jeg er dritlei utsikten, selv om den er nydelig som bare det. Jeg venter på noe annet.
Klærne mine la jeg igjen på et annet rom, i et annet øyeblikk. Men det gjør ingenting, for det er vår ute og mannen er varm.
Han er ferdig, og jeg kjenner lukten av dusjsåpe og varme når han kommer og stiller seg bak meg. Han tar glasset fra meg, og mumler noe om at vi skal gå til sengs. Der er det ingen utsikt, annet enn hvitt sengetøy, mørket og hverandre. Det er helt greit.
Og så får jeg et nytt øyeblikk, et litt annet sted. Et som er mye, mye finere.
Hybelen min er sjelden så ren og ordentlig som rett før eksamen. Det blir rett og slett så gøy å vaske og rydde og ordne litt. Kanskje kjøper jeg med meg en liten blomsterbukett til 39 kroner på mega og setter i en vase på bordet, og så beundrer jeg hvor fint det er. Det er kjempespennende!
Klærne mine er ryddet, vasket og organisert. Alle klær jeg eier har vært ut av skap og skuffer, sortert, brettet, hengt opp. Jeg har en sekk full av klær som Fretex skal få og alle enslige sokker har funnet sin partner eller kommet i min nye singelboks. Kjolene mine har kommet på kleshenger og vinterjakker er ryddet bort. Til og med skoene mine er sortert.
Jeg eier flere skjørt enn kjoler, flere kjoler enn bukser. Og en hel haug med skjorter, bluser, strømpebukser, thights og sånne ting. Dessuten hadde jeg mye mer undertøy og sokker enn jeg trodde jeg hadde. Herregud så mye fint jeg har! (Og så mye stygt!)
Dessuten har jeg tenkt å kjøpe meg en ny kjole, jeg har til og med bestemt meg for hvilken. Det er bare det at jeg klarer ikke bestemme meg om jeg skal kjøpe rød eller sort. Jeg har mest lyst på rød, men sort er mest fornuftig. Dessuten har jeg allerede en rød kjole som kan brukes både til hverdag og fest, avhengig av tilbehør. Men den har blomstermønster, da!
Og så har jeg lyst på en hund. Jeg har sett en på finn.no jeg vil ha! Det er kjempemoro å se på hunder på finn.no! Selv om jeg ikke kommer til å kjøpe meg verken hund eller katt før jeg er ferdig å studere, og å være… uansvarlig og idiot sånn tidvis.
Og så Settlers da dere! Husker dere Settlers? Kjempegøy! Og nettpoker! Og søvn!
Dessuten må jeg jo bestemme meg for hvordan jeg skal flette håret på 17. mai, hvilke silkebånd jeg skal flette inn (rød, hvit, blå eller alle fargene?)
Sånne ting tenker jeg på før eksamen. Det hadde hjulpet meg veldig om jeg faktisk hadde tenkt på eksamen og pensum!
Hva tenker du på om dagen, nå før eksamen? Skal jeg velge rød eller sort kjole? Hva med frisyre på 17. mai?
Jeg venter og venter tålmodig på en bokpakke jeg har bestilt. Siden jeg har lest de to første bøkene i A Song of Ice and Fire-serien(eller Game of Thrones, om du vil), bestilte jeg de tre neste fra platekompaniets nettbutikk. Mest siden de lover 48 timer levering. Det har nå gått 12 dager, og jeg er vedvarende bokløs! Jeg sjekker posten hyppig, men det hjelper ikke.
For postkassen min bare:
Og jeg bare … 🙁
Platekompaniet beklager på vegne av posten. Posten sin kundeservice ber meg kontakte avsender. Og jeg er vedvarende bokløs!
Jeg er litt hissig. Og siden det er fantasybøker, spurte jeg liksågodt twitter “Hvem har et sverd?”. Så nå har jeg lært at sverd er en eufemisme for noe helt annet, og at menn i rustning også er en eufemisme. Akkurat for hva, er jeg litt usikker på. Oppklaring mottas med takk.
Vi var ferdige med …du vet. Og så sovnet han, slik som menn ofte gjør etter …ja, du vet. Etter sex, altså. Sånn høylydt og slitsom sex, som er fantastisk og svett og …ja, høylydt. Men hva gjorde vel det? Det var jo ingen andre der som kunne høre oss.
Jeg lå der, og var fornøyd med hele tilværelsen, med meg selv, med den halvveis sovende mannen ved min side, med stillheten, med alt i hele verden, omtrent.
Og så hørte jeg det! Sexlyder. Høye sexlyder! (Som hørtes litt ut som fra en dyrehage og/eller et program jeg har sett om gorillaer på Animal Planet, men det er en annen sak.) Herregud, jeg hadde hatt langvarig, høylydt supersex for fem minutter siden, og så hørte jeg gorillasexlyder!
“Hallo! Hører du det?” hvisket jeg høyt og dyttet mannen i skulderen.
“Hmmm,” sa han. Og sov.
“HØR DA!” hvisket jeg så høyt jeg bare klarte. Helt uten at jeg vet
hvorfor jeg plutselig fikk behov for å hviske noe som helst. Og helt
uten at mannen ga noen som helst respons. Kanskje all responsen hans var
oppbrukt, hva vet jeg.
Og så lå jeg der, ved siden av en tilsynelatende død mann, og hørte på gorillasexlyder fra naboleiligheten. Og så var ikke livet så fantastisk, plutselig. Jeg lurte egentlig bare mest på om de hadde hørt oss, og hvorfor i all verden de ventet til vi var ferdige før de begynte?
Har du opplevd maken?
Okei. Jeg har ikke blogget mye de siste ukene. Dette skyldes hovedsakelig to ting:
1. Jeg er ikke et uendelig oppkomme av morsomme anekdoter og fine øyeblikk.
2. Jeg har vært sykmeldt og ikke helt i humør. Da er det ikke så lett å skrive morsomme greier.
Men. Her er noen favoritter:
Krokanrull. Troika. Solo. Venninner. Game of Thrones. Solskinn. Kaffedater med en kamerat. Medisin. Susanne Sundfør. Sjokolademelk. Varm dyne. Bedøvelse. Busskort som virker.
Nå er jeg på påskeferie. Jeg forventer å bli dullet med.
Titanic var vel egentlig den første filmen jeg så som faktisk gjorde et inntrykk på meg, og den første filmen jeg faktisk kan huske jeg så første gangen, med hjertet i halsen og tårer i øynene. Det var stort, og for første gang ble jeg faktisk emosjonelt rørt av en film.
Vel, bortsett fra Lillefot og vennene hans, da. Lillefot og vennene hans var den første filmen jeg gråt av. Og jeg gråt lenge. Vi snakker ikke timer, men dager og uker. Faktisk endte det hele med at mamma måtte gå til innkjøp av en hel liten dinosaurfamilie i plast, så jeg kunne ha Lillefot med meg hele tiden. I det store og hele var jeg egentlig svært traumatisert etter at jeg så Lillefot og vennene hans for første gang. Dessuten var jeg litt redd for at Skarptann skulle spise meg. Men stoppet det meg å se filmen hundre ganger til? Nei.
Og så kom Titanic, da. Jeg var litt eldre, og ikke så veldig redd for dinosaurer lenger. Jeg trodde jeg hadde vokst av meg dette med å gråte av filmer, også. Men, den gang ei! Jeg var ikke så veldig gammel den gangen, men jeg så den faktisk på kino. Alle jentene i klassen, på en hel rekke i kinosalen. Og hele rekken gråt. Den gangen var filmeffektene fantastisk imponerende. Rose var nydelig. Jack var drømmeprinsen. Kjærlighetshistorien var den sterkeste jeg noensinne hadde sett. Kostymene var vakre. Isfjellet var svært. Det hele var så… Episk!
Det jeg burde ha lært av Lillefot, og tatt med meg videre til Titanic er dette: samme hvor jævla mange ganger du ser en film på VHS, så ender den på samme måte hver gang du ser den! Mammaen til Lillefot døde alle de hundre gangene jeg så Lillefot og vennene hans. Og samme hvor mange ganger jeg så Titanic, så døde Jack Dawson på slutten. Hver eneste gang! Det eneste som burde være overraskende her er jo at jeg ble lei meg, hver eneste gang.
Nå kommer Titanic på kino på ny. Og jeg er helt sikker på at Jack dør i 3D, også. Hvor teit er ikke det?
Husker du Titanic-filmen? Skal du se den i 3D?
Det er vår om dagen.Solbriller, bare legger og armer, sommerkjoler, solskinn, tøysko, utepils. Vår i Bergen er skjønt, og etterlengtet.
Dessuten er det et pollenallergikerhelvete, og man ser hvor forbanna skitne vinduene egentlig er. Vinduene mine er voldsomt møkkete om dagen. Men bortsett fra det er det fint med vår. Jeg liker det, egentlig. Man slipper superundertøy, støvler og boblejakke. Tøysko, sommerkjole og solbriller.
Alle er litt varme og klamme om de fortsatt går med vinterjakken, andre er klar for vår med tynne, tynne klær.
Det er fristende å ta frem kjolen og gå rundt med bare legge og armer. Akkurat som det var da jeg var liten og Mamma fortalte meg at det var farlig med den skarpe vårluften, selv om alle de andre fikk lov å gå i shorts. Så jeg måtte gå med langbukser og jakke. Skarp luft, må vite. Farlige greier.
For det er jo det. De som hiver jakken for fort blir ofte syke, selv om det ofte frister mer enn å gå rundt i solskinnet å være klam. Man vil jo lufte kroppen litt etter vinteren. Få litt solskinn på huden. Og det er jo varmt.
Vårvarmt. Men det er bare lokkevarmt. En skummel varme som lokker av deg klærne og gjør deg forkjølet. Men vakkert er det. Litt som han der fine du hadde med deg hjem og som lokket av deg klærne og ga deg klamydia.
Lokkevarmt.
Det er akkurat det samme! Selv om jeg aldri har hatt klamydia, bare vært veldig mye vårforkjølet
Jeg elsker Tante. Hun er mor, bestomor, tante, barnevakt, hun som strikker og baker boller, hun som jobber i den samme kommunale stillingen hun alltid har hatt. Hun er litt sånn typisk og virker sikkert litt konservativ for de som ikke kjenner henne.
Men hun er ikke typsik i det hele tatt. Jeg er så glad i Tante, for hun kan være helt tussete og tullete og så full av omsorg at det er helt rart, nesten. Og for meg er hun bare Tante.
Dessuten kommer det innimellom noen moralprekener som er helt fantastiske. Som regel handler de om å være snill med andre, få ting gjort, gjøre alle arbeidsoppgaver ordentlig, sånne ting. Altså, ting skal være på stell og ordentlig, og ikke noe tull. Noen ganger får jeg litt moralpreken av tanten min. Noen ganger har jeg godt av det. Noen ganger blir jeg bare litt satt ut.
Som den gangen jeg var på søndagsmiddag, eller kvelds, egentlig, siden klokken var begynt å bli syv-åtte om kvelden. Jeg drakk cola og tante strikket mens vi ventet på maten og på Tantemannen som var opptatt med noe ett eller annet sted.
– Er du fyllasyk? spurte Tante.
– Ja, sa jeg. Jeg var jo det.
– Når kom du hjem i natt da? spurte Tante og strikket.
– Jeg kom hjem i totiden i dag, svarte jeg uten å tenke meg om. Det burde jeg kanskje ikke sagt?
– Men jeg la meg klokken fire i natt! fortet jeg meg å legge til, før jeg tenkte at det kanskje ikke var så lurt, det heller.
– Å ja, la du deg hos en mann? spurte Tante. Ja, selvsagt hadde jeg lagt meg hos en mann!
– Ja, sa jeg.
– Var ikke du ute med venninner i går? Traff du ham ute? spurte Tante.
– Ja, sa jeg. Jeg hadde strengt tatt gjort det. Jeg traff ham ute rett
før byen stengte, så gikk vi hjem til ham. Og la oss, altså.
– Var han kjekk? spurte Tante.
– Ja, men jeg kjente han fra før, altså! sa jeg. For det var helt sant.
Jeg hadde datet denne mannen nesten hver dag i et par uker. Da hørtes
det kanskje litt mindre galt ut dette her.
– Men, vet du hva! begynte Tante og ble litt streng.
Huff, dette var ikke lurt, tenkte jeg, og fryktet en liten moralpreken om min løssluppen atferd.
– Du er i tyveårene og du er singel, det har du lov til! Og om du
treffer en mann på byen som du ikke kjenner fra før, som du vil være med
hjem, så har du lov til det også! Dette er det ingen andre som kan si
noe på, og det bestemmer du helt selv!
– Ja, jeg gjør sikkert det, sa jeg.
– Ja, vet du hva! Du gjør akkurat det du har lyst til, med hvem du vil! sa Tante strengt.
Jeg elsker Tante!
Dessuten, har du en tante du kan sende melding til før søndagsmiddag og si “Har dere cola? Jeg er fyllesyk”, og få tilbake “Haha 🙂 det er ikke synd i deg 🙂 Vi har cola 🙂 Bare kom :)”? Det har jeg!
Jeg er litt usikker, men jeg tror dette var en omvendt moralprek. Jeg tror jeg liker denne typen.
Jeg er så …ett eller annet. Jeg vet ikke. Men noe er det. Jeg er bare dritt lei, egentlig. Tror jeg. Kanskje det er vinteren som bare har vært akkurat litt for lang, og våren som ikke kommer raskt nok. Selv om det er sol, er det litt kaldt. Jeg vet ikke hva, men det er noe. Jeg er kanskje bare frustrert. Og det finnes ikke nok Korkanrull, Troika, Nugatti eller Sørlandschips Creme Fraiche i hele verden til å døyve det.
Greia er den at: