Jeg skulle på date, som jeg jo skal innimellom. Skulle på date og spise is og spasere med solbriller og sommerkjole på. Det var en fin, fin plan, egentlig.

Jeg satt nede ved den blå steinen og ventet. Han jeg ventet på skulle være blond, 170 høy, blåøyd. Helt greit, egentlig. Jeg liker egentlig høye menn (Alexander Skarsgård), men så lenge de er høyere enn meg er det liksom greit. Jeg er ikke så kresen, egentlig. Og jeg er faktisk ikke så veldig høy, heller. Er du 170 centimeter over bakken, så er du betydelig høyere enn meg, faktisk. Jeg er strengt tatt en liten studinedame.

Og så kom han gående da, og jeg tenkte bare ..ikke faen!

Bilder lyver! Eller, noen er iallfall mer gunstige enn andre, kan man vel si.

Og så reiste jeg meg, og vi spaserte litt bortover. Centimeter lyver de også, tydeligvis, for denne mannen var faktisk mindre enn meg, selv om jeg hadde søte småsko på. Han var rett og slett en pitteliten mann! Og jeg, som den realisten jeg er, tenkte umiddelbart at dette går ikke, for jeg vil nemlig ikke ha pittesmå sønner.

(Jada, det er viktig å tenke langsiktig, selv om jeg ikke har intensjoner om verken barn, giftemål eller fast forhold sånn med det første. Men er man mer opptatt av genetikk, fysiologi og evolusjonsbiologi enn hva som egentlig er sunt, så tenker man faktisk på disse tingene om ikke andre ting, som sommerfugler i magen eller vill begeistring, tar overhånd.)

Men, uansett. Vi kjøpte is. Vi spaserte litt. Vi satt oss på en benk og pratet. Han pratet så stille, at jeg måtte si HÆ? hele tiden. Det var litt slitsomt. Han var rett og slett en solbrent, lydløs minatyrmann! Som ikke klarte spise opp isen sin før jeg hadde spist min, og ventet en stund på en anledning til å si farvel.

Når anledningen endelig kom, sa sa han entusiastisk “Vi treffes igjen, ikke sant?” Hva svarer man da, når man bare tenker nei Nei NEI?
“Eh, jo, kanskje det. Vi får se! Ha det!” sa jeg.

Kanskje jeg er litt kresen likevel? Jeg liker tydeligvis ikke minimenn.