Nå skal jeg fortelle dere en historie. Om en gang jeg var på date. Det var strengt tatt en meget lite hyggelig opplevelse, men alle som hører om det ler. Så nå skal dere få hele den begredelige historien, også.

Åkei. Det var første date, da. Og når jeg ankom møtestedet var han ikke der. Neivelnei, tenkte jeg, og satt meg ned. Den eneste ledige sitteplassen var rett ved toalettet, men jeg hadde god utsikt til inngangsdøren, så det gikk forsåvidt fint. Og sa satt jeg der da, og ventet. Og ventet. Til slutt sendte jeg melding og spurte om han var langt unna, utålmodig som jeg er. Jeg fikk til svar at han var på do.

Så kom han ut fra toalettet. Altså, hadde han sittet der inne hele tiden? Alarmbjellene i hodet mitt burde alarmert kraftig allerede. Noe de forsåvidt gjorde, men jeg slumret dem. Litt som man gjør med vekkingen på mobilen.

Ikke bare kom han ut fra toalettet, etter et noe ubestemt langt opphold, han var dessuten relativt full allerede. Han var så nervøs, sa han. Ja, åkei. Jeg er kjempeskummel. Neida, jeg er ikke det.

Det gikk ikke lang tid (omtrent en halv halvliter, eller noe), før han begynte å fikle med mobilen sin. Så begynte det å ringe. Og ringe. Og ringe. Og han snakket. Og snakket. Og snakket. Ja, om det var greit at tre av vennene hans kunne komme og hilse på? Hva faen?

Vennene kom etter en stund. De hilste, smilte, og pratet. Så gikk det ikke så lang tid, egentlig, kanskje omtrent en halv øl eller noe, før en av kameratene annonserte at jeg var godkjent. Jeg ble litt usikker, men det kunne da iallfall ikke være negativt? Selv om det var veldig, veldig spesielt. Jeg gjentar, det var veldig spesielt!

Egentlig hadde jeg ikke så veldig lyst å sitte der å bli godkjent av en hel venneflokk, så jeg spurte om vi ikke skulle gå et annet sted. Det var godt å bare stige ut av lokalet, tenk, og komme seg bort fra hele situasjonen. Men daten var jo med videre – vi var jo fortsatt på date.

Vi satt oss ned et annet sted, bestilte hver vår øl( som han insisterte på å betale), diskuterte musikken. Du vet, en sånn situasjon der en pike aner fred og ingen fare. Og så sa han, plutselig, midt inni en setning om bandet som spilte, “Du, vi har ingen fremtid sammen!”.

Nei, åkei, tenkte jeg. “Nei, åkei,” sa jeg. Jeg ville liksom ikke krangle på det. 

Men jeg ble litt usikker på hva jeg skulle si. Han stirret bare ned i ølen sin. “Skal jeg gå nå, eller?” spurte jeg. Ikke surt.
“Nå må ikke du bli sur,” sa han. Litt surt.
“Jeg er ikke sur, men jeg tror jeg går og møter en venninne et annet sted,” sa jeg.
“Nå må ikke du bli sur, for du er søt nok til at jeg kunne pult deg, ok?” sa han.
“Ja, ok.” sa jeg. Litt surt. Og så gikk jeg.

Og så gikk jeg. Altså… Var ikke det pittelitt spesielt? 

Litt spesielt?