Kategoriarkiv: På ville veier

På ville veier

Om det å bli båret av sterke mannearmer

Om det å bli båret av sterke mannearmer

Posted by sukkerspinnet on aug 24, 2012 in På ville veier | 29 comments

I min venninnegjeng er det noe jeg har oppdaget – nemlig det at alle synes det er stor stas om en mann bærer dem. Jeg har også bemerket meg dette blant studievenninner og kolleger. Vi synes det er stor stas om mannen bærer oss. Og det viser seg faktisk at det er et avgjørende krav at mannen er i stand til å løfte oss.

Ikke alle på en gang, altså. Men den piken som mannen skal innbefatte seg med, bør han være i stand til å løfte. Nemlig.

(Og om en mann ikke klarer løfte meg, er han ikke spesielt sterk, altså. Bare nevner det. Jeg er ikke kjempetung. Jeg vet ikke hvor mye jeg veier nå, men sist jeg veide meg var jeg et par og femti kilo, og jeg ser ikke noe annerledes ut. Ergo er jeg innenfor normalen av hva menn bør kunne løfte. Nemlig.)

Men. Uansett. Jeg satt på sofaen til en jeg kjenner for en liten tid tilbake.

– Alle jenter liker å bli båret, sa jeg.
– Neida, det har jeg aldri hørt om før, sa han og bare lo det bort.
– Men det er sant! Alle venninnene mine liker det. Og studievenninne. Og jentene på jobben. Vi digger det, altså!
– Hva da? Er det for å bli båret over dørstokken når du er gift da?
– Nei, nei, nei. Det er ikke det vel. Det er mer at vi liker menn som kan BÆRE OSS!
– Jeg kunne sikkert båret deg på ryggen et stykke. Til Trondheim, kanskje.
– Nei, ikke på ryggen. I armene!
– Nei, det hadde jeg ikke klart så langt.
– Men bort til Vektertorget, kanskje?
– Jaja, det hadde gått.

Litt senere, jeg vet ikke helt hvor lenge – tre glass vin eller noe, hadde vi byttet plass i sofaen,  og jeg var full nok til å legge meg ned med beina i fanget på mannen.

– Jeg tror jeg vil du skal bære meg, sa jeg, med et glass vin i en hånd og en ølboks i den Jeg var en fornøyd liten pike.
– Jeg må ikke det, sa han.
– Jo, du må faktisk det! sa jeg, og satte fra meg drikkevarene mine.

Og så måtte han faktisk det. Og så ble jeg bare mer fornøyd. Så fornøyd at jeg måtte klappe i hendene da jeg ble kastet tilbake på sofaen.

Åh, sterke mannearmer. Åh, å bli båret!

Liker du at menn bærer deg? Og sterke mannearmer?

På ville veier

Gudinnen sin slave?

Du vet når en mann har lyst å være slaven din. En sånn stor, sterk, kjekk voksen mann i godt betalt lederstilling, og han vil at du skal bestemme, du vet det, ikke sant?

Ja, når han vil være naken og vaske for deg, massere føttene dine, ta med vin og sjokolade til deg, brukes som fotskammel.  Og, du vet, sånne ting. Da ja. Når den kjekke mannen sier du er en gudinne og at han vil gjøre absolutt alt for deg. Når den sterke mannen vil du skal ta all kontrollen fra ham for noen timer innimellom, og få han til å gjøre alle de tingene en “gudinne som deg er for mye verdt til å gjøre”. Da er det er par reaksjoner man kan ha.

  • Dette er forbanna spesielt! Man vil jo ikke at en mann skal bare komme her og bruke meg for å tilfredsstille fetisjen sin på denne måten. Dessuten, ta oppvasken naken? Er dette i det hele tatt hygienisk? Får han ereksjon, kommer tissen i veien? Og er ikke dette litt spesielt? Seriøst, litt veldig spesielt?

Eller så kan man tenke at

  • Det blir rent uten at jeg trenger gjøre en innsats, jeg får vin og sjokolade og en mann til min disposisjon. Jeg ser de praktiske fordelene ved en slik ordning.

Altså, en anstendig pike som meg bør sikkert tenke at dette kan vi ikke ha noe av. For dette virker jo svært uanstendig, ikke sant? Og det er det jo, kanskje. Dessuten er jeg ikke så vant til å drive å sjefe og kommandere. Men vi ser jo de praktiske fordelene også, ikke sant? Eller er det bare meg? Hvilke tanker ville du ha gjort deg?

Han kaller meg en vakker gudinne. Jeg er ikke direkte hissig på akkurat dét, altså. Bare nevner det.

På ville veier

Flykofferten

Det var dette med flykofferten, da. Dere vet den med sukkertøy og fargeblyanter fra SAS. Som jeg skulle få fra han som var ute på flytur.

Og som jeg ikke fikk.

Herregud, SKUFFA!

Men. uansett. Mannen skulle fly fra Oslo. Og som det barnet jeg egentlig er, spurte jeg om han kunne ta med en flykoffert til meg. En slik som jeg alltid fikk da jeg var liten og noen vært ute og flydd. Sukkertøy, fargeblyanter og tegneblokk. Det ville jeg ha! Selvsagt ville jeg det.

Jeg var til og med innom en pub for å hente den, men der var den ikke.  Så jeg sendte melding til en venninne istedet. Og sa drakk vi øl og fjaset, helt til jeg sendte melding og etterlyste flykofferten. Så møtte jeg mannen.

Og han hadde ingen flykoffert! Hva faen! 

Jeg følte det var litt sånn “Hei, kom skal du få! Nei …LURTE DEG!”. For det var det jo! Men, det var greit. Jeg fikk dougnut med rosa glasur istedet. Det var helt ok. Jeg var en fornøyd liten pike! (Helt uten flykoffert. Men tenk så fantastisk det hadde vært å fått en ute på byen! Hadde ikke det vært awesome?)

På ville veier

Ha med menn hjem uten å…

“Hvordan klarer du ha med deg menn hjem uten å ha sex med dem?” spurte hun.

Det er jo ikke så vanskelig, det? Eller, jo det er jo det. Men det er jo ikke umulig. Noen ganger blir det bare sånn.

Fordi noen ganger er det fint å bare bli holdt rundt. Noen ganger er det kaldt ute, og en mann er mye mer effektiv enn en varmeflaske. Noen ganger er det bra å bare bli strøket litt over magen og hoften. Selv om man ikke er forelsket eller noe, så kan det være fint. Kjempefint. Og selv om man egentlig kanskje har lyst på sex, så er det noen ganger helt greit å ikke ha det.

Noen ganger er det helt okei å bare sove med mannearmer rundt seg. Noen ganger er det nok å bare være en frostig og kald liten pike mot en varm mann. Noen ganger er der nok å ikke gjøre noe som helst.

Selv om man egentlig har lyst på noe, er det noen ganger helt greit å ikke få det.

Kald rygg mot varm brystkasse, kjenne et bankende hjerte mot skulderbladet. En arm under nakken, en arm rund magen. Kalde jenteføtter mot varme mannelegger. Pust i nakken. Fingrer som kiler. Tunge øyelokk og søvnig mumling.

Joda. Jeg klarer å ha med meg menn hjem uten å ha sex med dem. Selv om jeg egentlig har lyst.

Neste gang. Om neste gang blir.

Artige, På ville veier

Jeg har skadet meg.

Skaden ble påført etter en flaske vin, litt øl, litt jägermeister, litt cava og altfor masse iver fra min side. Jeg hadde cava og glade dansende venner på Fincken. Jeg hadde en kjekk ung mann og øl på Garage. Jeg visste rett og slett ikke hvor jeg skulle gjøre av meg!

Det var åpenbart at jeg ble nødt å løpe litt frem og tilbake.

Det regnet. Fortauet var sleipt. Jeg hadde selvsagt pumps. Jeg var flaut full.

Selvsagt trynte jeg, så lang jeg var, med hele meg. Dette burde jeg ha skjønt kom til å skje, men jeg hadde faktisk ikke tid til å tenke på slike ting, innimellom alt det gøye som skjedde overalt. Jeg mistet veigrepet (jada, det heter det til fots også, ikke bare med bil!) med den ene foten, sklei bortover, og lå plutselig langflat på fortauet.

Folk lo. Jeg var irritert over våt kjole. En tilfeldig mann hjalp meg opp. Og så løp jeg videre.

Jeg har:

  • Et skrubbsår på venstre kne.
  • En høyreankel som er dobbelt så stor som den venstre.
  • En brukket negl.

Det største mysteriet er selvsagt hvordan i allverden jeg klarte å gå hjem. (Men det er ikke så veldig mystisk, for den kjekke unge mannen fulgte meg hjem. Og så gikk han. Jaja. Men det er fortsatt LITT mystisk, for han bar meg ikke! For en pinglemann!)

Artige, På ville veier

Litt spesielt?

Nå skal jeg fortelle dere en historie. Om en gang jeg var på date. Det var strengt tatt en meget lite hyggelig opplevelse, men alle som hører om det ler. Så nå skal dere få hele den begredelige historien, også.

Åkei. Det var første date, da. Og når jeg ankom møtestedet var han ikke der. Neivelnei, tenkte jeg, og satt meg ned. Den eneste ledige sitteplassen var rett ved toalettet, men jeg hadde god utsikt til inngangsdøren, så det gikk forsåvidt fint. Og sa satt jeg der da, og ventet. Og ventet. Til slutt sendte jeg melding og spurte om han var langt unna, utålmodig som jeg er. Jeg fikk til svar at han var på do.

Så kom han ut fra toalettet. Altså, hadde han sittet der inne hele tiden? Alarmbjellene i hodet mitt burde alarmert kraftig allerede. Noe de forsåvidt gjorde, men jeg slumret dem. Litt som man gjør med vekkingen på mobilen.

Ikke bare kom han ut fra toalettet, etter et noe ubestemt langt opphold, han var dessuten relativt full allerede. Han var så nervøs, sa han. Ja, åkei. Jeg er kjempeskummel. Neida, jeg er ikke det.

Det gikk ikke lang tid (omtrent en halv halvliter, eller noe), før han begynte å fikle med mobilen sin. Så begynte det å ringe. Og ringe. Og ringe. Og han snakket. Og snakket. Og snakket. Ja, om det var greit at tre av vennene hans kunne komme og hilse på? Hva faen?

Vennene kom etter en stund. De hilste, smilte, og pratet. Så gikk det ikke så lang tid, egentlig, kanskje omtrent en halv øl eller noe, før en av kameratene annonserte at jeg var godkjent. Jeg ble litt usikker, men det kunne da iallfall ikke være negativt? Selv om det var veldig, veldig spesielt. Jeg gjentar, det var veldig spesielt!

Egentlig hadde jeg ikke så veldig lyst å sitte der å bli godkjent av en hel venneflokk, så jeg spurte om vi ikke skulle gå et annet sted. Det var godt å bare stige ut av lokalet, tenk, og komme seg bort fra hele situasjonen. Men daten var jo med videre – vi var jo fortsatt på date.

Vi satt oss ned et annet sted, bestilte hver vår øl( som han insisterte på å betale), diskuterte musikken. Du vet, en sånn situasjon der en pike aner fred og ingen fare. Og så sa han, plutselig, midt inni en setning om bandet som spilte, “Du, vi har ingen fremtid sammen!”.

Nei, åkei, tenkte jeg. “Nei, åkei,” sa jeg. Jeg ville liksom ikke krangle på det. 

Men jeg ble litt usikker på hva jeg skulle si. Han stirret bare ned i ølen sin. “Skal jeg gå nå, eller?” spurte jeg. Ikke surt.
“Nå må ikke du bli sur,” sa han. Litt surt.
“Jeg er ikke sur, men jeg tror jeg går og møter en venninne et annet sted,” sa jeg.
“Nå må ikke du bli sur, for du er søt nok til at jeg kunne pult deg, ok?” sa han.
“Ja, ok.” sa jeg. Litt surt. Og så gikk jeg.

Og så gikk jeg. Altså… Var ikke det pittelitt spesielt? 

Artige, På ville veier

Stikke deg!

Hmm, ja, hvor skal man begynne? La oss begynne midt i det, eller in medias res, som det visstnok heter. Det lærte jeg på videregående, nemlig.

Han stod der i mørket og tok av seg boxeren. Jeg lå der under dyna og døste. Han krabbet opp i senga. Og sa: “jeg skal stikke deg med den lille brodden min!” og ristet litt på hoftene slik at DET området ble understreket.

Jeg lo så det ikke ble noen stikking av noe som helst. Herregud.

På ville veier

Miniatyrmenn

Jeg skulle på date, som jeg jo skal innimellom. Skulle på date og spise is og spasere med solbriller og sommerkjole på. Det var en fin, fin plan, egentlig.

Jeg satt nede ved den blå steinen og ventet. Han jeg ventet på skulle være blond, 170 høy, blåøyd. Helt greit, egentlig. Jeg liker egentlig høye menn (Alexander Skarsgård), men så lenge de er høyere enn meg er det liksom greit. Jeg er ikke så kresen, egentlig. Og jeg er faktisk ikke så veldig høy, heller. Er du 170 centimeter over bakken, så er du betydelig høyere enn meg, faktisk. Jeg er strengt tatt en liten studinedame.

Og så kom han gående da, og jeg tenkte bare ..ikke faen!

Bilder lyver! Eller, noen er iallfall mer gunstige enn andre, kan man vel si.

Og så reiste jeg meg, og vi spaserte litt bortover. Centimeter lyver de også, tydeligvis, for denne mannen var faktisk mindre enn meg, selv om jeg hadde søte småsko på. Han var rett og slett en pitteliten mann! Og jeg, som den realisten jeg er, tenkte umiddelbart at dette går ikke, for jeg vil nemlig ikke ha pittesmå sønner.

(Jada, det er viktig å tenke langsiktig, selv om jeg ikke har intensjoner om verken barn, giftemål eller fast forhold sånn med det første. Men er man mer opptatt av genetikk, fysiologi og evolusjonsbiologi enn hva som egentlig er sunt, så tenker man faktisk på disse tingene om ikke andre ting, som sommerfugler i magen eller vill begeistring, tar overhånd.)

Men, uansett. Vi kjøpte is. Vi spaserte litt. Vi satt oss på en benk og pratet. Han pratet så stille, at jeg måtte si HÆ? hele tiden. Det var litt slitsomt. Han var rett og slett en solbrent, lydløs minatyrmann! Som ikke klarte spise opp isen sin før jeg hadde spist min, og ventet en stund på en anledning til å si farvel.

Når anledningen endelig kom, sa sa han entusiastisk “Vi treffes igjen, ikke sant?” Hva svarer man da, når man bare tenker nei Nei NEI?
“Eh, jo, kanskje det. Vi får se! Ha det!” sa jeg.

Kanskje jeg er litt kresen likevel? Jeg liker tydeligvis ikke minimenn.

Artige, På ville veier

Høylydt gorilla

Vi var ferdige med …du vet. Og så sovnet han, slik som menn ofte gjør etter …ja, du vet. Etter sex, altså. Sånn høylydt og slitsom sex, som er fantastisk og svett og …ja, høylydt. Men hva gjorde vel det? Det var jo ingen andre der som kunne høre oss.

Jeg lå der, og var fornøyd med hele tilværelsen, med meg selv, med den halvveis sovende mannen ved min side, med stillheten, med alt i hele verden, omtrent.

Og så hørte jeg det! Sexlyder. Høye sexlyder! (Som hørtes litt ut som fra en dyrehage og/eller et program jeg har sett om gorillaer på Animal Planet, men det er en annen sak.) Herregud, jeg hadde hatt langvarig, høylydt supersex for fem minutter siden, og så hørte jeg gorillasexlyder!

“Hallo! Hører du det?” hvisket jeg høyt og dyttet mannen i skulderen.
“Hmmm,” sa han. Og sov.
“HØR DA!” hvisket jeg så høyt jeg bare klarte. Helt uten at jeg vet hvorfor jeg plutselig fikk behov for å hviske noe som helst. Og helt uten at mannen ga noen som helst respons. Kanskje all responsen hans var oppbrukt, hva vet jeg.

Og så lå jeg der, ved siden av en tilsynelatende død mann, og hørte på gorillasexlyder fra naboleiligheten.  Og så var ikke livet så fantastisk, plutselig. Jeg lurte egentlig bare mest på om de hadde hørt oss, og hvorfor i all verden de ventet til vi var ferdige før de begynte?

Har du opplevd maken?

Fine tanker, På ville veier

Tante

Jeg elsker Tante. Hun er mor, bestomor, tante, barnevakt, hun som strikker og baker boller, hun som jobber i den samme kommunale stillingen hun alltid har hatt. Hun er litt sånn typisk og virker sikkert litt konservativ for de som ikke kjenner henne.

Men hun er ikke typsik i det hele tatt. Jeg er så glad i Tante, for hun kan være helt tussete og tullete og så full av omsorg at det er helt rart, nesten. Og for meg er hun bare Tante.

Dessuten kommer det innimellom noen moralprekener som er helt fantastiske. Som regel handler de om å være snill med andre, få ting gjort, gjøre alle arbeidsoppgaver ordentlig, sånne ting. Altså, ting skal være på stell og ordentlig, og ikke noe tull. Noen ganger får jeg litt moralpreken av tanten min. Noen ganger har jeg godt av det. Noen ganger blir jeg bare litt satt ut.

Som den gangen jeg var på søndagsmiddag, eller kvelds, egentlig, siden klokken var begynt å bli syv-åtte om kvelden. Jeg drakk cola og tante strikket mens vi ventet på maten og på Tantemannen som var opptatt med noe ett eller annet sted.

– Er du fyllasyk? spurte Tante.
– Ja, sa jeg. Jeg var jo det.
– Når kom du hjem i natt da? spurte Tante og strikket.
– Jeg kom hjem i totiden i dag, svarte jeg uten å tenke meg om. Det burde jeg kanskje ikke sagt?
– Men jeg la meg klokken fire i natt! fortet jeg meg å legge til, før jeg tenkte at det kanskje ikke var så lurt, det heller.
– Å ja, la du deg hos en mann? spurte Tante. Ja, selvsagt hadde jeg lagt meg hos en mann!
– Ja, sa jeg.
– Var ikke du ute med venninner i går? Traff du ham ute? spurte Tante.
– Ja, sa jeg. Jeg hadde strengt tatt gjort det. Jeg traff ham ute rett før byen stengte, så gikk vi hjem til ham. Og la oss, altså.
– Var han kjekk? spurte Tante.
– Ja, men jeg kjente han fra før, altså! sa jeg. For det var helt sant. Jeg hadde datet denne mannen nesten hver dag i et par uker. Da hørtes det kanskje litt mindre galt ut dette her.
– Men, vet du hva! begynte Tante og ble litt streng.
Huff, dette var ikke lurt, tenkte jeg, og fryktet en liten moralpreken om min løssluppen atferd.
– Du er i tyveårene og du er singel, det har du lov til! Og om du treffer en mann på byen som du ikke kjenner fra før, som du vil være med hjem, så har du lov til det også! Dette er det ingen andre som kan si noe på, og det bestemmer du helt selv!
– Ja, jeg gjør sikkert det, sa jeg.
– Ja, vet du hva! Du gjør akkurat det du har lyst til, med hvem du vil! sa Tante strengt.

Jeg elsker Tante!

Dessuten, har du en tante du kan sende melding til før søndagsmiddag og si “Har dere cola? Jeg er fyllesyk”, og få tilbake “Haha 🙂 det er ikke synd i deg 🙂 Vi har cola 🙂 Bare kom :)”? Det har jeg!

Jeg er litt usikker, men jeg tror dette var en omvendt moralprek. Jeg tror jeg liker denne typen.