Det var en sånn kveld med altfor mye vin og en altfor lang film, der man bestemmer seg for å ligge over bare fordi det regner ute. Og det var en sånn kveld det vi var trette og sløve, og jeg fikk låne en t-skjorte til å sove i, bare fordi det var helt i begynnelsen av noe vi ikke visste hva var.

“Jeg skal trrrrrylle med tryllestaven min,” sa han, og pekte mot… Ja, mot tryllestaven sin. Og så lo han, og så lo jeg. Og så fniste jeg litt til, til og med. Sikkert fordi jeg hadde drukket for mye vin.
“Er du en trollmann?” spurte jeg. Fnise, fnise.
“Jeg er en jævel på å trylle!” sa han. Fnise, fnise. “Trrrrylle!”

Og så sov vi. Og det var det.

Noen dager, kanskje en uke, senere sendte jeg melding og spurte hvordan det gikk med tryllestaven. Jeg har aldri opplevd et så surt svar tilbake på en melding! Hvor barnslig gikk det an å bli, tryllestav, virkelig? Når jeg poengterte at det var han som hadde kalt den den, ble han bare mer sur. Det hadde han nemlig ikke, så det måtte ha vært en annen en!

Og så hørte jeg aldri noe mer fra mannen med tryllestaven. Trolig tryller han et annet sted, med en annen heks. Hvem vet.

Hmm. Ja. Jeg skulle jo fortelle hvordan fortsettelsen på denne daten gikk. Det passer egentlig litt fint, nå som jeg er irritert på en kar, å mimre tilbake på dårlige dater jeg bare kan le av.

Blind date. Faen. Del 1. // Blind date. Faen. Del 2. Sånn, om du lurte på hvordan jeg rotet meg borti dette her. For det er litt av et rot! Bevare meg vel, som min bestemor alltid sier.

Men der satt vi altså, rundt et bord, jeg og daten. Sammen med en gjeng mennesker som for lengst hadde avslørt oss for det vi var, mennesker på en blind date som ikke gikk så bra. Og daten fortsatte å late som om vi var sammen. Det var ærlig talt litt flaut. Dessuten var det fortsatt litt flaut at han hadde grilldress på, selv om det bare var jakken. Det hele var ærlig talt helt forferdelig kleint, selv om han gjorde sitt ytterste for å passe på at jeg alltid hadde vin i glasset.

Jeg mener, du VET det er en dårlig date når du har det mest gøy hver gang daten er på do og du kan le sammen med de som tilfeldigvis satt seg ved samme bord.

“Skal vi ut å røyke?” spurte en av jentene fra gjengen som hadde satt seg med oss. Ja, vist faen skulle vi det, selv om jeg ikke var spesielt sugen på røyk. Jeg var sugen på å komme meg derifra! Så jeg og denne jenta som jeg ikke aner hva heter holdt hender og spaserte bort fra bordet og ut. For en befrielse! Vi satt oss i en bakgate der hun tok seg en røyk og jeg pustet lettet ut.

“Dere er på blind date, ikke sant?” spurte hun.
“Joda,” sa jeg. Det var kanskje ikke noe poeng å nekte på det lenger, var det?
“JEG VISSTE DET!” sa hun. “Jeg sa det når vi kom, de er på  blind date, og vi måtte redde deg. Du er jo mye penere enn han!”
“Ehh, takk?” Jeg mener. Skal man tro på slike utsagn?

Så hun røykte en sigarett, og en til. “Jeg har piercing i den ene brystvorten,” sa hun plutselig. Ja, okei. Jeg forstod ikke helt hvor det kom ifra, men det passet kanskje inn i samtalen? Jeg husker ærlig talt ikke. La oss skylde på vinen. “Og nå står den mer ut enn den uten piercing,” fortsatte hun.
“Ja, det er vel sånn det er?” sa jeg. Ingen anelse.
“Skal du se?” spurte hun. Og så brettet hun ned både genser og skjorte og BH.

Så der satt jeg da, i en bakgate, og kikket på puppene til en jente jeg ikke kjente. “Jo, det er litt forskjell,” sa jeg. Herregud, jeg skulle jo egentlig bare ut og ta et glass vin med en mann som liksom skulle være kjekk! Ting fulgte ikke akkurat planen, kan man vel si.
“Kan jeg få se puppene dine?” spurte hun. Og jeg bare… HVA! Jeg hadde ikke tenkt å sitte med puppene ute i en bakgate bak en pub!
“Skal vi gå inn? Jeg må på do!” sa jeg.

Denne daten var virkelig ikke som planlagt eller forventet!

På do traff jeg en jente med sløyfer på skoene. Elsk! Klart jeg måtte konversere litt med henne, om sko og sløyfer og alt som er fint. Jeg var liksom ikke så ivrig på å komme meg tilbake. Men anstendighet tilsa at jeg måtte jo det til slutt, så jeg gjorde jo det. Til slutt.

“Hvor har du vært?” spurte daten.
“Ich habe keine anung!” sa jeg. Tysk blir liksom litt gøy når man er full. Ich habe keine anung hvorfor. Ikke kan jeg tysk, heller.
“Hvorfor var du så lenge da?” spurte han.
“Keine anung!” Herregud!  Men så var det mer vin i glasset, uten at jeg vet hvor det kom fra.

Og vet dere hva? Alt dette er faktisk helt sant. Og vet dere hva som er verre? Fortsettelse følger! Det var en begivenhetsrik aften, må vite.

Jeg skulle jo fortelle hvordan den videre utviklingen ble på blind date med mannen i grilldress. Kun jakken, men dog. For møter mannen opp i grilldressjakke, så har man litt lyst å bare ikke vedkjenne seg noen relasjon, og bare gå hjem og se TV istedet. Men, siden han ringte til meg, og annonserte at JEG SER DEG (faen), så måtte jeg date daten.

Joda.

Han kjøpte en flaske vin, og helte rikelig opp i glasset mitt. Vinen var god. Samtalen var mindre bra. Jeg husker ikke hva vi snakket om, men det var ikke mye. Han pusset opp stua si, tror jeg. Han hadde kjøpt noen skruer på Clas Ohlson. Jeg kan både skru og handle på slike artige butikker som har alt mulig, men det er ikke akkurat spennende å konversere om til enhver tid. Så satt vi der. Jeg drakk og drakk, og tenkte at når vinen er tom kunne jeg kanskje gå hjem. Og så følte jeg meg litt ond eller egoistisk, kanskje, men noen ganger kan jeg ikke noe for det.

Det ble fult i lokalet, og grilldressjakkemannen hadde jo valgt det mørkeste og mest bortgjemte bordet han kunne finne. Det var dessuten et ganske stort bord, så etter litt kom det en gjeng og spurte om de kunne sitte med oss. Herregud, selvsagt kunne de det! Jeg bare… JA! Klart vi skal dele bordet vårt!

Hurra!

Av en eller annen grunn mente grilldressjakkemannen det var en god idé å late som om vi var gift og/eller samboere når han skulle presentere oss. For VI drev og pusset opp stua. VI hadde veldig lyst på blomsterkasser på altanen, og VI var vist veldig glad i trehvite møbler.

Ja, okai.

Så gikk grilldressjakkemannen på do. Og en av dem som satt seg på bordet vårt spurte «Er dere på blind date?» Og jeg bare … Og han bare «Vi så det på dere! Vi tenkte vi skulle redde deg!». Og jeg bare …

Tro det eller ei, fortsettelse følger!

Blind-date. Herregud, trenger jeg si mer? Det ligger liksom litt i ordet. Blind date. Det er helt funksjonshemmet. Det har ingen funksjon!

(Vel, det har en funksjon. Det piner meg og gir meg et stivt smil og sinnarynke mellom øynene.)

For det første. Grilldress! Bare jakken, riktignok, men du ser sikkert problemet. Grilldress, utgåtte joggesko og en helt vanlig olabukse. Han fremstod jo rett og slett som litt uflidd. Jeg, derimot, var selvsagt veldig fin, etter en time på badet. Jeg var iallfall finere, tror jeg. Men noen ganger skal det kanskje ikke så veldig mye til.

Jeg kjente ham jo igjen når jeg så han kom, jeg hadde jo sett et bilde. Men jeg ville helst ikke vedkjenne meg det. Jeg ville helst gå hjem!

Nevnte jeg at han hadde grilldressjakke?

Så stod jeg der da, og ville ikke helt innrømme at han litt merkelige karen i grilldress i hjørnet var han jeg skulle møte. Helt til han ringte og bare «JEG SER DEG!». Faen. Så ja, da måtte jeg… date daten min. Eller noe. Klem ville han ha til og med. Før vi i det hele tatt hadde fått satt oss, på det mørkeste mest bortgjemte bordet han klarte å finne.

Hva skjedde så, med denne daten jeg på ingen måte hadde ønske om å vedkjenne meg? Mer enn du skulle tro! Fortsettelse følger…

Jeg var på nach hos en kjekk ung mann. Jeg er jo innimellom det. Han hadde lovet meg at der skulle det virkelig bli liv, men til min store forbauselse så var det jo ingen andre der! Mannen lovet meg på tro og ære at de andre festdeltagerne ville komme straks, men vi var jo langt oppe på Minde, langt fra sentrum og dansegulv, så jeg ante litt ugler i mosen.

Det var bare det at jeg var litt for beruset til å hamle opp med disse uglene.

Men det kom faktisk flere festdeltagere etterhvert. To stykker, for å være helt presis. En stk hankjønn, et stk hunkjønn. De satt seg i sofaen og begynte å kline. Og den kjekke unge mannen så på meg og viftet med øyenbrynene sine. Uglene i mosen begynte å ule som en fordervet bilalarm. Den kjekke unge mannen hadde baktanker!

Vist faen hadde han det, mange rare baktenkte baktanker, merket jeg, idet han plutselig begynte å suge på lilelfingeren min.

Jahaja?

“Jeg tror kanskje jeg må hjem og legge meg,” annonserte jeg.
“Du kan ligge her,” parerte mannen.
“Men jeg vil ikke ligge med deg!” svarte jeg!
“Du kan ligge på gjesterommet!” svarte han.

Jeg så meg rundt, og oppfattet at jeg befant meg i en typisk liten hybelleilighet. Det er min erfaring at disse ikke har gjesterom til sin disposisjon.

“Nei, nei, nei!” sa jeg.

Så fikk jeg mannen til å bestille taxi til meg, før jeg til min store forskrekkelse oppdaget at vesken min var tom for penger. Hvordan skulle jeg betale for taxien da? Med mitt blide åsyn og vinnende vesen? Neppe.

Jeg måtte krype til korset.

“Kan jeg få en blå pengelapp av deg?” spurte jeg.
“Ja,” sa han, og ga meg en tohundrelapp.

Full som jeg var, så var dette med sko litt vanskelig. Dessuten hadde jeg sko som måtte knytes. Og der jeg stod og stresset med skoen, datt plutselig ett irrende rødt bh-innlegg ut av utringningen min.

UUUUUÆÆÆHH tenkte jeg, før jeg kastet meg ned på gulvet for å plukke det opp.

Så der stod jeg da, med en blå pengelapp i en hånd, et rødt bhinnlegg i en hånd, og sannsynligvis veldig usymmetriske pupper.

“Nå må jeg gå!” sa jeg.
“Ja,” sa han. “Nå er taxien her.”

Og siden har jeg ikke sett ham, selv om han sendte noen sms dagen etter. Taxituren hjem er forøvrig en helt annen historie.