Han vil ikke omblogges. Det er vel det man sier, når han ikke ville blogges om. Om ikke, har jeg funnet på et nytt ord. Men det er ikke så nøye. Det som er viktig er at det er ikke ham jeg blogger om, det er meg. Mine opplevelser, mine følelser. At han var en del av dem, det må han nesten tåle. At jeg følte noe, og de følelsene var for ham, det må han tåle.

Eller, egentlig trenger han ikke tåle noenting, han vil ikke ha mer med meg å gjøre. Han aner sikkert ikke at han blir omblogget engang, selv om han vet om denne lille hemmeligheten her, som er denne lille rosa gråbloggen.

Forrige uke var jeg rosa. Jeg har vært klissete rosa i flere uker nå. Kvalmt klissete forelsket. I dag er jeg ganske grå. Eller blå da, siden det er blåmandag. Det er skikkelig blåmandag å være på jobb og være nydumpa. Det er latterlig kjipt, faktisk. Så latterlig kjipt at jeg bekymrer meg for å bli en latterlig crazy old cat lady. Bortsett fra at jeg ikke liker katter, så det blir jeg ikke, uansett. Da blir jeg bare crazy old lady, noe som muligens er verre.

Jeg vet ikke om det var selve mannen jeg ble stresset av å miste, eller om det var følelsene, planene, suget i magen. Vissheten om at jeg ikke skulle bli en ensom crazy old cat lady. Det var fint, men han var fin han også. Han var varm og god. Han hadde samme humor som meg. Vi liker Batman, hunder og apekatter. Myk og hard på de riktige stedene. Snill og mild, men sylskarp der det gjaldt. En mannestemme som ikke er pipestemme, bare mild på en måte.

En jeg la meg inntil første kvelden, og det var så ulidelig spennende at jeg holdt på å sprekke. Samtidig var det så trygt og godt at jeg sovnet der. Det var klamt og varmt og egentlig litt ubehagelig, men det var fint og godt og vidunderlig. Hvile hodet på brystkassen hans, følelsen av hjerteslag, kroppsvarme, myk hud og fjærlette fingre over ryggen. Fnise og le sammen som drittunger.  Prate om fremtidsdrømmer og innse at de er helt like. Bare passe sammen, som legoklosser.

Å finne noen som har min teite humor, som blir like irritert av skrivefeil som meg. Herregud, han rettet på gramatikken min, det var fantastisk! Det var Hor i Hjertet, sommerfugler langt, langt nede i magen og ro i hodet.

Men, etter så kort tid, er det teoretisk sett ikke lov å bli så lei seg. Det er ikke lov å bli like lei seg som man ble etter at et samboerskap på over et år gikk i vasken. Det er ikke lov å sippe som ei kjerring over en man ikke visste fantes for en måned siden. Men jeg ble så lei meg, jeg sippet så mye helgen. Men det går over. Jeg angrer ikke.

Brent barn skyr ilden. Eller, egentlig ikke. Jeg liker å brenne meg. Det er bare brannsår som er så jævlig.

Sommerromansen som fløy forbi