Jeg sa jo at jeg skulle fortelle dere om Secret Agent Man. For det var det han var. Nå har det sånn at han påsto at han var finansdirektør. Og det kunne jo kanskje forklare alle de dyre designerdressene og spanderingen på dyrere stedene i byen. Og kanskje all møtevirksomheten. Men det forklarte ikke spionklokka! Eller kontoret i Shanghai. (Eller kanskje litt, siden han var finansdirektør for et selskap som jobbet med å etablere seg i Asia. Men whatever.)

Secret Agent Man var usannsynlig kjekk. Han hadde bommulstrøyer med to-tre knapper i halsen, dressjakker som kostet mer en husleia mi, pene sko og et ansikt som nærmet seg Alexander Skarsgård. Godt trent var han, også. Ja, du vet, sånn som hemmelige agenter i Hollywoodfilmer ser ut. Herregud, jeg hadde lyst å hoppe over bordet og ..ja. Du vet. Men jeg gjorde aldri det. Han var kjekk. Og jeg var betatt. Ikke forelsket, men forlystet, kanskje. Jeg ville ha!

Jeg fikk ikke.

Radiokommunikasjon (eller sms-er og telefonering) opphørte. Brått. Helt uten forvarsel. Etter at han hadde sagt at han likte meg godt. Jeg prøvde å ringe for å høre om han fortsatt var i livet. Og tro meg, da jeg slo nummeret, var jeg så nervøs at jeg holdt på å bæsje meg ut. Han tok ikke telefonen.

Jeg har selvsagt trukket konklusjonen at Secret Agent Mann dessverre ble drept på Secret Mission for Kongeriket Norget. RIP!

Secret Agent Man, ass!