Skaden ble påført etter en flaske vin, litt øl, litt jägermeister, litt cava og altfor masse iver fra min side. Jeg hadde cava og glade dansende venner på Fincken. Jeg hadde en kjekk ung mann og øl på Garage. Jeg visste rett og slett ikke hvor jeg skulle gjøre av meg!

Det var åpenbart at jeg ble nødt å løpe litt frem og tilbake.

Det regnet. Fortauet var sleipt. Jeg hadde selvsagt pumps. Jeg var flaut full.

Selvsagt trynte jeg, så lang jeg var, med hele meg. Dette burde jeg ha skjønt kom til å skje, men jeg hadde faktisk ikke tid til å tenke på slike ting, innimellom alt det gøye som skjedde overalt. Jeg mistet veigrepet (jada, det heter det til fots også, ikke bare med bil!) med den ene foten, sklei bortover, og lå plutselig langflat på fortauet.

Folk lo. Jeg var irritert over våt kjole. En tilfeldig mann hjalp meg opp. Og så løp jeg videre.

Jeg har:

• Et skrubbsår på venstre kne.
• En høyreankel som er dobbelt så stor som den venstre.
• En brukket negl.

Det største mysteriet er selvsagt hvordan i allverden jeg klarte å gå hjem. (Men det er ikke så veldig mystisk, for den kjekke unge mannen fulgte meg hjem. Og så gikk han. Jaja. Men det er fortsatt LITT mystisk, for han bar meg ikke! For en pinglemann!)

Nå skal jeg fortelle dere en historie. Om en gang jeg var på date. Det var strengt tatt en meget lite hyggelig opplevelse, men alle som hører om det ler. Så nå skal dere få hele den begredelige historien, også.

Åkei. Det var første date, da. Og når jeg ankom møtestedet var han ikke der. Neivelnei, tenkte jeg, og satt meg ned. Den eneste ledige sitteplassen var rett ved toalettet, men jeg hadde god utsikt til inngangsdøren, så det gikk forsåvidt fint. Og sa satt jeg der da, og ventet. Og ventet. Til slutt sendte jeg melding og spurte om han var langt unna, utålmodig som jeg er. Jeg fikk til svar at han var på do.

Så kom han ut fra toalettet. Altså, hadde han sittet der inne hele tiden? Alarmbjellene i hodet mitt burde alarmert kraftig allerede. Noe de forsåvidt gjorde, men jeg slumret dem. Litt som man gjør med vekkingen på mobilen.

Ikke bare kom han ut fra toalettet, etter et noe ubestemt langt opphold, han var dessuten relativt full allerede. Han var så nervøs, sa han. Ja, åkei. Jeg er kjempeskummel. Neida, jeg er ikke det.

Det gikk ikke lang tid (omtrent en halv halvliter, eller noe), før han begynte å fikle med mobilen sin. Så begynte det å ringe. Og ringe. Og ringe. Og han snakket. Og snakket. Og snakket. Ja, om det var greit at tre av vennene hans kunne komme og hilse på? Hva faen?

Vennene kom etter en stund. De hilste, smilte, og pratet. Så gikk det ikke så lang tid, egentlig, kanskje omtrent en halv øl eller noe, før en av kameratene annonserte at jeg var godkjent. Jeg ble litt usikker, men det kunne da iallfall ikke være negativt? Selv om det var veldig, veldig spesielt. Jeg gjentar, det var veldig spesielt!

Egentlig hadde jeg ikke så veldig lyst å sitte der å bli godkjent av en hel venneflokk, så jeg spurte om vi ikke skulle gå et annet sted. Det var godt å bare stige ut av lokalet, tenk, og komme seg bort fra hele situasjonen. Men daten var jo med videre – vi var jo fortsatt på date.

Vi satt oss ned et annet sted, bestilte hver vår øl( som han insisterte på å betale), diskuterte musikken. Du vet, en sånn situasjon der en pike aner fred og ingen fare. Og så sa han, plutselig, midt inni en setning om bandet som spilte, “Du, vi har ingen fremtid sammen!”.

Nei, åkei, tenkte jeg. “Nei, åkei,” sa jeg. Jeg ville liksom ikke krangle på det. 

Men jeg ble litt usikker på hva jeg skulle si. Han stirret bare ned i ølen sin. “Skal jeg gå nå, eller?” spurte jeg. Ikke surt.
“Nå må ikke du bli sur,” sa han. Litt surt.
“Jeg er ikke sur, men jeg tror jeg går og møter en venninne et annet sted,” sa jeg.
“Nå må ikke du bli sur, for du er søt nok til at jeg kunne pult deg, ok?” sa han.
“Ja, ok.” sa jeg. Litt surt. Og så gikk jeg.

Og så gikk jeg. Altså… Var ikke det pittelitt spesielt? 

Hmm, ja, hvor skal man begynne? La oss begynne midt i det, eller in medias res, som det visstnok heter. Det lærte jeg på videregående, nemlig.

Han stod der i mørket og tok av seg boxeren. Jeg lå der under dyna og døste. Han krabbet opp i senga. Og sa: “jeg skal stikke deg med den lille brodden min!” og ristet litt på hoftene slik at DET området ble understreket.

Jeg lo så det ikke ble noen stikking av noe som helst. Herregud.

Vi var ferdige med …du vet. Og så sovnet han, slik som menn ofte gjør etter …ja, du vet. Etter sex, altså. Sånn høylydt og slitsom sex, som er fantastisk og svett og …ja, høylydt. Men hva gjorde vel det? Det var jo ingen andre der som kunne høre oss.

Jeg lå der, og var fornøyd med hele tilværelsen, med meg selv, med den halvveis sovende mannen ved min side, med stillheten, med alt i hele verden, omtrent.

Og så hørte jeg det! Sexlyder. Høye sexlyder! (Som hørtes litt ut som fra en dyrehage og/eller et program jeg har sett om gorillaer på Animal Planet, men det er en annen sak.) Herregud, jeg hadde hatt langvarig, høylydt supersex for fem minutter siden, og så hørte jeg gorillasexlyder!

“Hallo! Hører du det?” hvisket jeg høyt og dyttet mannen i skulderen.
“Hmmm,” sa han. Og sov.
“HØR DA!” hvisket jeg så høyt jeg bare klarte. Helt uten at jeg vet hvorfor jeg plutselig fikk behov for å hviske noe som helst. Og helt uten at mannen ga noen som helst respons. Kanskje all responsen hans var oppbrukt, hva vet jeg.

Og så lå jeg der, ved siden av en tilsynelatende død mann, og hørte på gorillasexlyder fra naboleiligheten.  Og så var ikke livet så fantastisk, plutselig. Jeg lurte egentlig bare mest på om de hadde hørt oss, og hvorfor i all verden de ventet til vi var ferdige før de begynte?

Har du opplevd maken?

Det tok sin tid.

Det varte og det rakk. I all uendelighet. Jeg aner ikke hvor lenge, for det er jo uhøflig å se på klokken mens det står på. Men det tok sin tid. Lenger enn normalt. Langt, lenge og lenger enn langt!

Han tok plutselig en pause.

“Er du sliten i…?” spurte han og pekte mot, eh, nedentilpartiet mitt. Sliten? Jeg var da vel faen ikke sliten, jeg hadde krampe.

“Neihei!” svarte jeg, litt på trass. Om noen skulle pules under bordet her, så skulle det faen ikke være meg! Såpass pulestolthet vil jeg da påberope meg. Greit at store, voksne menn kanskje kan drikke meg under bordet, men det finnes da vel grenser for hva de skal få til.

Og så fortsatte det. Litt til. Med krampe. Tror jeg. Er det mulig å ha krampe i reproduksjonsorganene sine? Ingen anelse, men pule ferdig skulle jeg. Litt på trass.

Trasspuling er ikke noe særlig kult. Bare så dere vet det.