Det var da jeg skulle gå fra ham at det mest irriterendes skjedde. Det hadde igrunn vært ganske kjedelig hele veien, og det var helt greit å komme seg derifra.

Men der stod jeg da, ved utgangsdøren, og skulle ta på meg jakke og sko. Så presterte han å spørre om jeg fikk det jeg kom for. Jeg tenkte bare …hallo? Nei, langt derifra. Det hadde jo kanskje ikke vært helt gunstig å si, så istede sa jeg noe så diplomatisk som at jeg ikke hadde kommet i det hele tatt.

Og her var det at dette irriterendes utsagnet kom. Det gjorde ingenting, mente han, for jeg var jo jente.

Fy faen, jeg sparka ham i leggen!

Sånn kan det gå når han oppfører seg på den måten! Tenk. Makan til frekkheter. Tenke seg til å si slike ting! Selvsagt er jeg en jente! Hva har nå det med saken å gjøre? Jenter kan vel …ja, komme, de også?

Okei, så sparka jeg ham ikke i leggen. Men jeg burde. Jeg hadde så sinnsykt lyst. Jeg sa noe om at jaja, vi snakkes sikkert, så pilte jeg avgårde i en voldsom fart.

Ikke faen om jeg noensinne så den mannen igjen!

Men jeg ER jo en jente!