Titanic var vel egentlig den første filmen jeg så som faktisk gjorde et inntrykk på meg, og den første filmen jeg faktisk kan huske jeg så første gangen, med hjertet i halsen og tårer i øynene. Det var stort, og for første gang ble jeg faktisk emosjonelt rørt av en film.

Vel, bortsett fra Lillefot og vennene hans, da. Lillefot og vennene hans var den første filmen jeg gråt av. Og jeg gråt lenge. Vi snakker ikke timer, men dager og uker. Faktisk endte det hele med at mamma måtte gå til innkjøp av en hel liten dinosaurfamilie i plast, så jeg kunne ha Lillefot med meg hele tiden. I det store og hele var jeg egentlig svært traumatisert etter at jeg så Lillefot og vennene hans for første gang. Dessuten var jeg litt redd for at Skarptann skulle spise meg. Men stoppet det meg å se filmen hundre ganger til? Nei.

Og så kom Titanic, da. Jeg var litt eldre, og ikke så veldig redd for dinosaurer lenger. Jeg trodde jeg hadde vokst av meg dette med å gråte av filmer, også. Men, den gang ei! Jeg var ikke så veldig gammel den gangen, men jeg så den faktisk på kino. Alle jentene i klassen, på en hel rekke i kinosalen. Og hele rekken gråt. Den gangen var filmeffektene fantastisk imponerende. Rose var nydelig. Jack var drømmeprinsen. Kjærlighetshistorien var den sterkeste jeg noensinne hadde sett. Kostymene var vakre. Isfjellet var svært. Det hele var så… Episk!

Det jeg burde ha lært av Lillefot, og tatt med meg videre til Titanic er dette: samme hvor jævla mange ganger du ser en film på VHS, så ender den på samme måte hver gang du ser den! Mammaen til Lillefot døde alle de hundre gangene jeg så Lillefot og vennene hans. Og samme hvor mange ganger jeg så Titanic, så døde Jack Dawson på slutten. Hver eneste gang! Det eneste som burde være overraskende her er jo at jeg ble lei meg, hver eneste gang.

Nå kommer Titanic på kino på ny. Og jeg er helt sikker på at Jack dør i 3D, også. Hvor teit er ikke det?

Husker du Titanic-filmen? Skal du se den i 3D?

Titanic