Samvittigheten din, ja..? Dukket den opp akkurat nå? Er det noe du har kultivert nå den siste tiden, nå siden sist?

Jeg er ikke så tøff som du tror, som alle andre tror. Av alle mennesker i hele verden, så er det vel du som vet akkurat hvor sårbar og skjør jeg egentlig er under alle sløyfer og designer brand make up? Av alle menn jeg noensinne har tatt på, så er det vel bare du som har forutsetning for å vite hvor lite tøff jeg egentlig er.

Det er fysisk, ingen forpliktelser, ingen forventninger. Det er bare fint. Hvilken mann er det som ikke vil ha det? Var jeg så dårlig på alle de tingene du liker, at du ikke gidder mer? Var jeg ikke god nok, ikke flink nok, ikke pen nok? For jeg tror ikke på deg, jeg tror ikke på at samvittigheten din har noe med det å gjøre. Da burde den vel ha dukket opp i fjor? Samvittigheten, altså? Den burde ha dukket opp på høsten, før jul eller rundt nyttår. Kanskje i januar eller februar. Kanskje i påsken. Kanskje i sommer. Kanskje du burde ha sagt i fra om den før nå.

Eller fikk du den nå i dag?

Om samvittigheten din er så sterk i dag, om moral plutselig ble en avgjørende faktor, hadde jeg ikke fortjent mer enn en melding på telefonen? Det var bare det det var, men jeg synes du kan behandle meg fint uansett. Jeg synes du kunne ha vært ærlig, for det der med samvittigheten tror jeg ikke på.

Jeg er hun som har snørret på deg, blødd på deg, grått på deg. Jeg er hun du har fortalt familiehemmeligheter og og fremtidshåp. Jeg er hun som har vært bare en ting for deg. Jeg er hun du har brukt til å utforske alle fantasiene dine.

Har du brukt meg opp nå?

Det var kanskje mer for meg enn for deg. For meg var det nemlig fint. Det var kanskje ikke det for deg? Om du ikke respekterer meg nok til å snakke med meg, så har du brukt meg på en helt annen måte enn jeg har brukt deg. Og jeg føler meg liten, udugelig, skitten og brukt. Jeg har lyst å kjefte på deg, skjelle deg huden full, fortelle deg hvem det er som har tatt initiativ til alt dette. Fortelle deg hva du faktisk kan ha dårlig samvittighet for, om du først skal drive med akkurat det. Jeg har lyst å fortelle deg om at jeg faktisk ba deg slutte å kontakte meg, om du ikke brydde deg om meg.

Men jeg orker ikke se deg. For jeg er sint, og når jeg er sint gråter jeg. Og om jeg gråter, tror du det betyr noe helt annet enn det det egentlig betyr.

Og så har jeg lyst å fortelle deg at jeg er helt enig i at det ikke kan bli oss to på ordentlig. Jeg kunne aldri blitt forelsket i en som deg, selv om jeg har det finest i verden sammen med deg. Herregud, jeg kan mer om ting innenfor ditt fagfelt enn deg noen ganger. Du skriver så mye feil at jeg blir gal! Men jeg sier ikke til deg at du ikke er boksmart og nerdete nok for meg. Det hadde blitt for dumt, for du er jo ikke dum i det hele tatt. Så jeg innrømmer det ikke helt for meg selv engang. For ærlig talt er jeg ikke smart eller nerdete nok selv til å stille slike krav.

Men, om ikke annet, så er jeg ganske ærlig tror jeg. Er du? Samvittigheten din? Er det helt ærlig?

Til Georg, v3.0