Jeg skulle jo holde meg unna. Skulle jo ikke kontakte deg igjen, skulle holde meg borte fra deg. Men hva da, når du kontakter meg? Hva da, når vi sender 284 meldinger og jeg stikker innom for å spise litt sjokolade en dag. Hva da, når du neste uke sier det bare handler om én ting og ikke noe mer, men har tent stearinlys når jeg kommer på besøk? Hva skal jeg tenke da, om at du sier det kun er tilfeldig og fysisk, når du bruker to timer på å fortelle meg om familien din og jobben din og livet ditt generelt, før du tar på meg? Hva vil du jeg skal tro, etterpå, når du sier det er sent, og jeg burde egentlig bare sove over? Og hva mener du neste morgen, når vi ligger under dyna og bare prater i en times tid, om politikk og havbunnen og vulkaner og populærvitenskaplige ting? Iskalde jenteføtter på glovarme mannelår. Og hva skal jeg tro, når du lurer på hvorfor jeg skal gå?

Når jeg har sagt at jeg egentlig ikke vil noe mer jeg heller, hvorfor stresser du sånn med det da?

Hva skal jeg tro, når jeg sier jeg har vært kald i natt, og du lurer på hvorfor jeg ikke har sovet nærmere, mer inntil? Hva skal jeg tenke, når du lurer på hvorfor jeg ikke har varmet meg på deg gjennom natten? Er det bare fysisk og tilfeldig da?

Det er du som maser om at det ikke er noe mer enn akkurat det det er. Men det er jo du som ikke klarer la det være bare det. Det er du som tar kontakt med meg. Det er du som snakker om at det virker som om det er noe mer, men det vil det ikke bli. Det er du som holder rundt meg. Det er du som forteller meg om alle de tingene jeg kanskje egentlig ikke burde visst, om det var så tilfeldig som du sier. Jeg vet mer om hverdagen din enn du vet om min. Jeg vet mer om familien din enn du vet om min. Jeg vet om dine ønsker og drømmer for fremtiden. Vet du mine? Du vet min dypeste og mørkeste hemmelighet, og jeg tror egentlig jeg vet mange av dine. Er jeg bare tilfeldig for deg da?

Det er deg jeg alltid kommer tilbake til, selv vi alltid roter rundt med alle andre innimellom hverandre. Det er bare deg jeg kommer tilbake til gang etter gang, selv om det har vært lenge siden sist. Jeg kommer alltid tilbake til deg, kommer med deg, bare deg. Og det er fint. Varme fra midten og fyrverkerier helt ut i armene midt på natten. Alt er lov, og når bare du ser meg er jeg en liten femme fatale som ingen andre kjenner til. Hvem trenger hemninger, klær eller regler? Jeg er den versjonen av meg selv jeg burde være. Fra jeg tar av meg skoene og går inn til deg, til jeg lister meg ut med et litt fåret, skyldtungt uttrykk neste morgen. Alltid, selv om det er flere måneder siden sist.

Er det så tilfeldig og betydningsløst da?