Jeg har den siste uken utviklet en pitteliten nevrose. Jeg kaller den kattedamenevrose, for jeg er nemlig ganske redd for å bli en sånn kattedame. Du vet, en sånn som ikke har klart å få seg en mann, som går rundt i en gammel kåpe og bare passer alle de tyve kattene sine.

Det var en sånn dame i gata mi da jeg var liten. Hun hadde alltid på seg en gammel og veldig formløs trenchcoat, fotformsko og hatt. Og, du vet, sånne blå krøller som gamle damer noen gang har. Det er leggevannet, det har jeg fått fortalt. Men de går altså rundt med blå krøller og ser litt spesielle ut. Dessuten gikk denne kattedamen alltid rundt og lette etter en eller annen katt. Og hun kokte fisk til dem hver dag.

Og alt det, bare fordi hun sikkert ikke hadde klart skaffe seg en mann!

Jeg tror det sier seg selv at jeg ikke har lyst å bli kattedame. Mest av alt fordi jeg har mer lyst på en mann enn fotformsko og formløs trenchcoat. Og litt fordi jeg ikke er så glad i katter. (Jeg er sikker på at om de hadde vært store nok, hadde de prøvd å spise meg. Da hadde de kommet etter meg og bare jafs Jafs JAFS! Overbevist, er jeg!)

Altså. Nå er det sånn at (jeg antar at) jeg har blitt dumpa. Og jeg har kommet til den slutningen at menn bare ikke liker meg. Derfor er jeg overbevist om at jeg blir nødt til å bli kattedame, og det har jeg virkelig ikke lyst til. Dette er skummelt!

Kattedamenevrose!

Faen.

Kattedamenevrose.