Favorittfredag #19

Okei. Jeg har ikke blogget mye de siste ukene. Dette skyldes hovedsakelig to ting:

1. Jeg er ikke et uendelig oppkomme av morsomme anekdoter og fine øyeblikk.
2. Jeg har vært sykmeldt og ikke helt i humør. Da er det ikke så lett å skrive morsomme greier.

Men.  Her er noen favoritter:

1 / 2 / 3

Krokanrull. Troika. Solo. Venninner. Game of Thrones. Solskinn. Kaffedater med en kamerat. Medisin. Susanne Sundfør. Sjokolademelk. Varm dyne. Bedøvelse. Busskort som virker.

Nå er jeg på påskeferie. Jeg forventer å bli dullet med.

Titanic

Titanic var vel egentlig den første filmen jeg så som faktisk gjorde et inntrykk på meg, og den første filmen jeg faktisk kan huske jeg så første gangen, med hjertet i halsen og tårer i øynene. Det var stort, og for første gang ble jeg faktisk emosjonelt rørt av en film.

Vel, bortsett fra Lillefot og vennene hans, da. Lillefot og vennene hans var den første filmen jeg gråt av. Og jeg gråt lenge. Vi snakker ikke timer, men dager og uker. Faktisk endte det hele med at mamma måtte gå til innkjøp av en hel liten dinosaurfamilie i plast, så jeg kunne ha Lillefot med meg hele tiden. I det store og hele var jeg egentlig svært traumatisert etter at jeg så Lillefot og vennene hans for første gang. Dessuten var jeg litt redd for at Skarptann skulle spise meg. Men stoppet det meg å se filmen hundre ganger til? Nei.

Og så kom Titanic, da. Jeg var litt eldre, og ikke så veldig redd for dinosaurer lenger. Jeg trodde jeg hadde vokst av meg dette med å gråte av filmer, også. Men, den gang ei! Jeg var ikke så veldig gammel den gangen, men jeg så den faktisk på kino. Alle jentene i klassen, på en hel rekke i kinosalen. Og hele rekken gråt. Den gangen var filmeffektene fantastisk imponerende. Rose var nydelig. Jack var drømmeprinsen. Kjærlighetshistorien var den sterkeste jeg noensinne hadde sett. Kostymene var vakre. Isfjellet var svært. Det hele var så… Episk!

Det jeg burde ha lært av Lillefot, og tatt med meg videre til Titanic er dette: samme hvor jævla mange ganger du ser en film på VHS, så ender den på samme måte hver gang du ser den! Mammaen til Lillefot døde alle de hundre gangene jeg så Lillefot og vennene hans. Og samme hvor mange ganger jeg så Titanic, så døde Jack Dawson på slutten. Hver eneste gang! Det eneste som burde være overraskende her er jo at jeg ble lei meg, hver eneste gang.

Nå kommer Titanic på kino på ny. Og jeg er helt sikker på at Jack dør i 3D, også. Hvor teit er ikke det?

Husker du Titanic-filmen? Skal du se den i 3D?

Lokkevarmt

Det er vår om dagen.Solbriller, bare legger og armer, sommerkjoler, solskinn, tøysko, utepils. Vår i Bergen er skjønt, og etterlengtet.

Dessuten er det et pollenallergikerhelvete, og man ser hvor forbanna skitne vinduene egentlig er. Vinduene mine er voldsomt møkkete om dagen. Men bortsett fra det er det fint med vår. Jeg liker det, egentlig. Man slipper superundertøy, støvler og boblejakke. Tøysko, sommerkjole og solbriller.

Alle er litt varme og klamme om de fortsatt går med vinterjakken, andre er klar for vår med tynne, tynne klær.

Det er fristende å ta frem kjolen og gå rundt med bare legge og armer. Akkurat som det var da jeg var liten og Mamma fortalte meg at det var farlig med den skarpe vårluften, selv om alle de andre fikk lov å gå i shorts. Så jeg måtte gå med langbukser og jakke. Skarp luft, må vite. Farlige greier.

For det er jo det. De som hiver jakken for fort blir ofte syke, selv om det ofte frister mer enn å gå rundt i solskinnet å være klam. Man vil jo lufte kroppen litt etter vinteren. Få litt solskinn på huden. Og det er jo varmt.

Vårvarmt. Men det er bare lokkevarmt. En skummel varme som lokker av deg klærne og gjør deg forkjølet. Men vakkert er det. Litt som han der fine du hadde med deg hjem og som lokket av deg klærne og ga deg klamydia.

Lokkevarmt.

Det er akkurat det samme! Selv om jeg aldri har hatt klamydia, bare vært veldig mye vårforkjølet

Tante

Jeg elsker Tante. Hun er mor, bestomor, tante, barnevakt, hun som strikker og baker boller, hun som jobber i den samme kommunale stillingen hun alltid har hatt. Hun er litt sånn typisk og virker sikkert litt konservativ for de som ikke kjenner henne.

Men hun er ikke typsik i det hele tatt. Jeg er så glad i Tante, for hun kan være helt tussete og tullete og så full av omsorg at det er helt rart, nesten. Og for meg er hun bare Tante.

Dessuten kommer det innimellom noen moralprekener som er helt fantastiske. Som regel handler de om å være snill med andre, få ting gjort, gjøre alle arbeidsoppgaver ordentlig, sånne ting. Altså, ting skal være på stell og ordentlig, og ikke noe tull. Noen ganger får jeg litt moralpreken av tanten min. Noen ganger har jeg godt av det. Noen ganger blir jeg bare litt satt ut.

Som den gangen jeg var på søndagsmiddag, eller kvelds, egentlig, siden klokken var begynt å bli syv-åtte om kvelden. Jeg drakk cola og tante strikket mens vi ventet på maten og på Tantemannen som var opptatt med noe ett eller annet sted.

– Er du fyllasyk? spurte Tante.
– Ja, sa jeg. Jeg var jo det.
– Når kom du hjem i natt da? spurte Tante og strikket.
– Jeg kom hjem i totiden i dag, svarte jeg uten å tenke meg om. Det burde jeg kanskje ikke sagt?
– Men jeg la meg klokken fire i natt! fortet jeg meg å legge til, før jeg tenkte at det kanskje ikke var så lurt, det heller.
– Å ja, la du deg hos en mann? spurte Tante. Ja, selvsagt hadde jeg lagt meg hos en mann!
– Ja, sa jeg.
– Var ikke du ute med venninner i går? Traff du ham ute? spurte Tante.
– Ja, sa jeg. Jeg hadde strengt tatt gjort det. Jeg traff ham ute rett før byen stengte, så gikk vi hjem til ham. Og la oss, altså.
– Var han kjekk? spurte Tante.
– Ja, men jeg kjente han fra før, altså! sa jeg. For det var helt sant. Jeg hadde datet denne mannen nesten hver dag i et par uker. Da hørtes det kanskje litt mindre galt ut dette her.
– Men, vet du hva! begynte Tante og ble litt streng.
Huff, dette var ikke lurt, tenkte jeg, og fryktet en liten moralpreken om min løssluppen atferd.
– Du er i tyveårene og du er singel, det har du lov til! Og om du treffer en mann på byen som du ikke kjenner fra før, som du vil være med hjem, så har du lov til det også! Dette er det ingen andre som kan si noe på, og det bestemmer du helt selv!
– Ja, jeg gjør sikkert det, sa jeg.
– Ja, vet du hva! Du gjør akkurat det du har lyst til, med hvem du vil! sa Tante strengt.

Jeg elsker Tante!

Dessuten, har du en tante du kan sende melding til før søndagsmiddag og si “Har dere cola? Jeg er fyllesyk”, og få tilbake “Haha 🙂 det er ikke synd i deg 🙂 Vi har cola 🙂 Bare kom :)”? Det har jeg!

Jeg er litt usikker, men jeg tror dette var en omvendt moralprek. Jeg tror jeg liker denne typen.

Faen heller. Klem?

Jeg er så …ett eller annet. Jeg vet ikke. Men noe er det. Jeg er bare dritt lei, egentlig. Tror jeg. Kanskje det er vinteren som bare har vært akkurat litt for lang, og våren som ikke kommer raskt nok. Selv om det er sol, er det litt kaldt. Jeg vet ikke hva, men det er noe. Jeg er kanskje bare frustrert. Og det finnes ikke nok Korkanrull, Troika, Nugatti eller Sørlandschips Creme Fraiche i hele verden til å døyve det.

Greia er den at:

  • Jeg får ikke pult.
  • Jeg har ikke lest så mye som jeg burde på pensum. Ikke litt så mye som jeg burde engang. Jeg blir så stresset av det at jeg får ikke til å lese. Dere ser selvsagt at dette er et ekstremt dårlig triks?
  • Jeg er den eneste single vennen jeg har. Føler meg utenfor. (Neida, jeg er ikke det. Jeg bare overdriver.)
  • Samme hvor mye jeg vasker opp, så blir det fult med oppvask i vasken igjen med en gang!
  • Det er faen meg mandag!
  • Jeg tror ikke det finnes en eneste mann som har lyst på meg. Bortsett fra de jeg ikke vil ha, da.
  • Menn jeg ikke vil ha fortsetter å mase. Tar ikke nei for et nei.
  • Menn (eller mannen, egentlig) jeg vil ha maser IKKE!
  • Men han har ikke sagt nei, heller. Han burde egentlig det.
  • Pensumbøkene mine skremmer vettet av meg. Mest fordi jeg får så dårlig samvittighet av at jeg ikke har lest nok i dem.
  • Jeg har funnet ut at grunnen til at jeg alltid har en kubikk skittentøy, er fordi at om alt er rent, har jeg ikke plass i skapet. Jeg er altså dømt til å ha en rotete hybel.
  • Jeg er nødt å begynne å trene på ordentlig, for jeg får seriøst snart atrofi i de store muskelgrupper.
  • Jeg har en kamerat som forteller meg om triks han har lært på sjekkekurs. Sjekkekurs!
  • Jeg føler egentlig at jeg har veldig lite pene klær. Lurer veldig på hva alt det andre er.
  • Støv. Faen ta støv! Og oppvask.

Må ein døy for å komme til helvete?

– Må ein døy for å komme til helvete?

Ho snudde seg, og såg på han. Blå auge, svart hår, raude lepper. Som snøkvit, berre med eit maskulint uttrykk og todagarsskjegg. Litt sliten, kanskje, etter ein laurdag ute og ein sundag på sofaen med filmar om englar og demonar.

Sliten av ho?

– Eg forstår at du er lei av meg. Eg hadde ikkje orka meg, eg heller.
– Hald kjeft, da. Nå er du teit.

Ekkelt. Ho var heilt sikker på at ein kunne sjå det utanpå, og han som var så nære, han kunne sikker kjenne det, til og med. Det var jo utanpå huda, som eit lag av tynn, usynleg styggedom ein aldri kunne skrubbe vekk. Vart han ikkje lei av det? Kunne han ikkje sjå det? Visste han ikkje?

Teite tankane. Dumme. Men dei kom snikande, akkurat no når det verkeleg ikkje passa. Ikkje no, ikkje med han som var så fin, så roleg, så trygg.

Ho ville han skulle vite, men det var dei orda ho aldri kunne sei. Hemmelege. Ufyselege. Som eit svart hol som saug alt inn i seg.

Varme hender, vandrande, stoppa akkurat der det usynlege laget av styggedom var tjukkast. Kunne han ikkje kjenne at det var oppbrukt? Sjølv under pledd og gjennom kleda, kunne han ikkje kjenne det? At nokon hadde vore der før? Uinvitert. Og kvifor, når han var så varm, kunne ho ikkje kjenne det meir enn akkurat på overflata?

Ryggen mot han på sofaen, pledd over, men likevel så forferdeleg kaldt. Huda hennar var brennande varm, men inni var det kaldt, og inni hovudet sitt hadde ho eit bilete av lunger med rimfrost. For det var slikt det kjentes, ihelfrosen på innsida.

Pust. Inn. Ut. Kvifor var lufta så tjukk og umogeleg å ha med å gjere? Kvifor kjentes brystet plutseleg så stramt? Kvifor kjentes hovudet ut som hundre kilo med svevande luftballongar? Kvifor kjente ho at auga vart så våte?

Ikkje no! Berre ikkje no, saman med han. Ein annan gong, men ikkje no. Ikkje i kveld! Ikkje når han kunne sjå det. Pust. Inn. Ut. Ein gong til. Roleg. Inn. Ut. Enda ein gong. Late som ingenting.

Strigråt. Gjespa etter luft. Kvifor prikka det slik i huda i andletet? Kvifor kjentes armane lamma ut? Kvifor så vondt i hjartet, før det kjentes som det stoppa heilt?

Pust.

– Kva er det som skjer med deg?

Ikkje hjarteinfarkt. Ikkje hjerneslag. Ikkje noko fysisk, ikkje farleg. Men det var vanskeleg å svare når ho ikkje kunne puste. Når ho var på veg inn i eit mørke han ikkje eingong visste om, korleis kunne ho sei det?

Pust. Inn. Ut. Roleg.

Ein gong til.

Følelse i armane. Luft i lungene.

Pust. Inn. Ut. Roleg. Slutt å grine.

– Unnskyld.

Det var jo ikkje meininga å gjere noko slikt her. Ikkje i kveld. Ikkje med han. Men armane var fortsatt rundt ho. Var han ikkje skremt? Vart han ikkje fråstøytt av slike påfunn?

– Unnskyld.
– Hysj. Det går bra.
– Eg veit ikkje kvifor eg skape meg slik.
– Du skaper deg ikkje. Det går bra. Eg er her.
– Det var ikkje meininga.
– Det gjer ingenting.

Varmen breidde seg litt frå huda og innover. Rimfrost i lungene smelta. Våte kjakar vart tørka med eit erme. Skam, for å ha gjort noko så utruleg dumt. For no var han sikkert iallfall lei av ho.

– Ein må ikkje døy for å komme til helvete. Du var der nett no.
– Nei.
– Ikkje? Kva er helvete då?
– Helvete er kvalmt. Og tusen gongar dette.
– Du treng ikkje fortelje om det, men du kan om du vil.
– Nei, eg kan ikkje det.

Stillheit. Berre varm pust i nakken og hender som bevega seg opp og ned armane hennar, som om han visste ho kunne trenge varmen.

Pust. Inn. Ut. Roleg.

Ho snudde hovudet sitt og såg på han igjen. Han var roleg, men såg fortsatt sliten ut. Ikkje sint, ikkje oppgitt, berre sliten og roleg. Var han ikkje skremd? Av ho? Var han ikkje skremd av ho?

– Eg forstår om du ikkje vil ha meg her no.
– Kvifor i allverda skulle eg ikkje det?

Var det ikkje openbart? Visste han ikkje at andre vart livredde for så mykje mindre? Ho la hovudet litt på skakke og såg på han gjennom nesten samanklemte auge.

– Om eg myse kan eg sjå vengjene dine.