Only a ginger…

Jeg var helt sikker på at jeg hadde fortalt dere om gingeren, men jeg finner ikke innlegget igjen. (Jada, jeg vat at only a ginger can call another ginger ginger.) Han rødhårede var forsåvidt ganske pen, og jeg har ingenting imot gingers. (Noen er til og med være sexy som faen. (Jeg tenker selvsagt på Mr. Bingley og Dr. Owen Hunt) Men, uansett. Poenget med denne gingeren, og det morsomme her, er at de ofte har særdeles lys hud. 

Så. Ta et alkoholpåvirket sukkerspinn, en noenlunde lydig ginger, og en selvbruningskrem. 

Ser dere hvor jeg vil hen?

Vi hadde nach. Bare vi to, alene sammen på soverommet. Det gikk jo som det måtte gå, selvsagt. Jeg fant frem selvbruningskrem.

Det sier seg selv at når man har et helt hvitt lerret, at man får lyst å male på det! Jeg får iallfall det. Og lydige gingere er fine hvite lerreter, bleike som de er. Derfor faller det seg helt naturlig å sette seg skrevs over en ginger, med en selvbruningskrem i neven, og male supermannlogoen på brystkassen hans. (At han muligens hadde sett for seg andre aktiviteter denne natten da han absolutt ville være med meg hjem, sier historien ingenting om.)

Greia med bleike gingere og selvbruningskrem, er at det blir gående rundt med supermannlogo på brystet i ukesvis. Ikke så gøy for gingeren. Veldig gøy for meg.

Bortsett fra dette, pleier jeg ikke markere meg på kjekke unge menn. Jeg er ikke en hund, heller.

Faens fitte!

Om man ikke vil banne, men likevel vil uttrykke frustrasjon eller sinne, bruker man gjerne andre og mer aksepterte ord. Som å si FITTE når man slår tåen borti en dørkarm eller noen er eksepsjonelt irriterende. Faens fitte, sier man om noen som oppfører seg stygt og upassende. Eller, jævla luremus, når noe eller noen ikke gir deg akkurat det du hadde tenkt deg.

Bollemus. Rull inn puppen. Slarkefitte. Klapp igjen glufsa.  Muffinmage. Flaggermus.

Hvorfor er det greit og sosialt akseptabelt å skamkalle kvinnekroppen og kvinneseksualiteten på den måten? Jeg har aldri hørt noen si jævla lurekuk eller faens baller. Nei, det å ha baller er faktisk noe positivt. Da er man tøff, oppriktig og flink. En mann fortalte meg en gang at jeg hadde baller, og han mente det som et fantastisk kompliment! Og ja, jeg vet hva han mente. Ja, jeg vet at det betyr han mente jeg var tøff, og ikke at han så for seg at jeg hadde et mannlig kjønnsorgan mellom beina. Men det er så utrolig irriterende at navn og beskrivelser på det kvinnelige kjønnsorgan er skjellsord, samtidig som beskrivelser på det mannlige nærmest er en hedersbetegnelse.

Jeg har da vel faen ikke baller, jeg har fitte! Og den er like tøff som ballene dine.

Det som også er irriterende, er at den mannlige seksualiteten er noe man skal være stolt over, og den kvinnelige er litt tabubelagt. På ungdomsskolen kunne guttene skryte av at de hadde runka fire ganger i går, men jentene hadde aldri fingra seg. Bortsett fra hun ene som alle sa hadde det, og som ble mobba for det resten av året. Om en mann har hatt mange partnere, har han vært tøff. Om ei dame har hatt mange partnere, har hun vært løs. Det er så uendelig mange slike skeivheter, som samfunnet virkelig burde ha vokst av seg i forrige århundre en gang.

Hore. Heks. Faens fitte.

Vi kaller kvinner mye rart.  Som regel når vi ikke er fornøyde med akkurat den kvinnen. Disse uttrykkene går ofte på kropp og seksualitet. Menn vi ikke er fornøyde med kaller vi gjerne mer kjønnsnøytrale ord som idiot, drittsekk, dust, pappskalle. Eller en sjelden gang for en kuk, men herregud, da skal vi være illsinte! Og det er ingen som som skriker ut forbanna kukk fordi de slår seg eller blir irriterte. Nei, den æren er det fitta som har.

Både menn og kvinner har både kropp og seksualitet. Det er bare synet på dem som er annerledes. Kvinnens er skjellsord, og mannens er hedersbetegnelser. Hvorfor synes vi egentlig dette er greit?

Har vi ikke baller til å si ifra, jenter?

Barnearbeid

Dere vet tinder og sånt. Så klikker man ja eller nei, og det der. Noen ganger går det litt fort i svingene. Så fort at man ikke legger merke til alderen, før man klikker ja. Det kan føre til ugunstige situasjoner.

Jeg og en kamerat satt i hver vår ende av en sofa, med hver vår mobil, og prøvde ut sukker sin nye tinder-ripoff. Vi var skikkelig fjortiser og svarte nei over en lav sko, og fniste vilt. Det var dødsgøy!

«Her var faktisk en litt fin en!» sa jeg, og klikket raskt ja. «MEN HERREGUD HAN ER ET BARN!» skrek jeg og kastet mobilen ned i sofaen. Kompisen bare lo. Fordi a) han er vant med meg, og b) han var sikkert glad for at han ikke var den som trykket ja på en ungdom. «Jaja, han sier jo aldri i verden ja på meg også. Whatever,» sa jeg, rolig, før jeg plukket opp mobilen igjen.

Problemet var bare at han hadde sagt ja på meg allerede. Her hadde vi en potensiell match!

Faen.

Det har seg faktisk slik at studiner født på åttitallet ikke er spesielt gira på tyve år gamle gutter. Da føler man seg som en eldgammel cougar. Eller noe. Man føler seg iallfall ikke ung og sprek, for å si det sånn.

Det viste seg at unggutten gjerne ville møtes. Han ville faktisk absolutt møtes, ganske umiddelbart. Selv om jeg var opptatt med maling av en vegg og montering av noen hyller, og absolutt ikke hadde tid. Tyveåringer er iherdige og ivrige, det skal de ha. Så til slutt sa jeg at «jaja, du får komme hit og montere en hylle, da».

Jeg tror han ble litt satt ut da jeg faktisk drev og monterte hyller, og han faktisk måtte montere en hylle.

Selv om tyveåringer er ivrige og iherdige, så er de ikke nødvendigvis veldig gode på å montere ting. Denne tyveåringen var iallfall ikke det. Men han gjorde så godt han kunne. Han monterte en hylle.

Etter han var gått sendte jeg melding til kompisen. «Herregud, nå har jeg drevet med barnearbeid!» For det føltes litt sånn. Det føltes som om jeg hadde plukket opp et barn på gata, for å få ham til å jobbe. Selv om det ikke var helt slik det var.

(Tyveåringen er forøvrig forelsket i meg, bare så dere vet det!)

En epoke er over.

Det er egentlig ikke så skummelt å være singel. Det er skremmende uskummelt, egentlig. Det er fint og befriende og ensomt og rart og fantastisk på en gang.

For jeg savner ham ikke. Jeg er helt forundret over hvor lite jeg savner ham. Kanskje han bare var blitt en vane, en trygghet. Jeg vet ikke. Jeg tror nok det var en trygghet i det å være to, men paradoksalt nok føler jeg meg tryggere nå som jeg er én. Det er fint å være én. Det er fint å være meg.

Meg.

Det er eventyrlig trygt å kunne være meg selv, helt på ordentlig, akkurat sånn som jeg er.

Hvem skulle tro at jeg var en sånn jente som var i et forhold der jeg rett og slett utslettet meg selv? Jeg var jo superkvinnen, supersterk, superselvstendig, super, super, super. Helt til jeg ikke var det lenger. Helt til jeg var den jenta som gjemte meg på badet for å gråte, som hulket når Mannen hadde sovnet. Jeg var jo den jenta som sa akkurat hva jeg mente, helt uten filter, helt til jeg gikk rundt på eggeskall og ikke turte si noen ting.  Jeg var superfornøyd og skulle erobre verden på strak arm, helt til jeg måtte gjøre alt i min makt for å være god nok.

Jeg hadde aldri trodd jeg skulle være den jenta. Men jeg var det. Det tok litt tid før jeg forstod det, jeg trengte at familie, venner, kolleger og legen min fortalte meg at dette hadde ikke vært sunt. Nå vet jeg.

Mannen var nok aldri slem mot meg. Ikke som han visste om, iallefall. Han gjorde nok aldri noe med den intensjon om å såre meg. Han har nok ikke psykopatisk eller personlighetsforstyrret ben i kroppen. Men han tok ikke min side, han beskyttet meg ikke, ha sa ikke at jeg var god nok. Han sa ikke «hør her, jeg er glad i henne, hun er god nok«, når det var viktigst. Han lot angrep på meg gå upåaktet hen, som om det var sannhet i falske og konstruerte beskyldninger. Han oppførte seg som om nedrakking og baksnakking av meg var greit.

Når noen du er glad i gjør det, begynner man å tro det er greit. Og om det er greit, så er det kanskje sant?

Jeg ønsker ham alt godt videre i livet. Jeg håper han tar bedre vare på sin neste kjæreste. Jeg håper han holder rundt henne, og sier hun er god nok. Jeg håper han beskytter henne. Mest av alt håper jeg han forstår at det ikke er greit å rakke ned på andre mennesker på en sånn mate som jeg ble rakket ned på.

Når vi hadde det bra, var det bra. Det var fint. Men så hadde vi det ikke bra lenger. Og nå er det over. Jeg er ikke bitter. Jeg var sint en periode, men nå er jeg ikke det. Jeg var ikke sint på at det ble slutt, jeg var sint på så mye annet. Men sinne går over, og så sitter man igjen og er en erfaring rikere.

Man vet så mye bedre hva man ønsker seg. Og hva man ikke kan aksepetere. Jeg vet at jeg aldri kan eller vil akseptere noen som ikke vil prioritere meg, være glad i meg som jeg er, eller ta min side om noen er slemme mot meg.

Lykke til videre i livet, eks-kjæresten. Jeg håper du har det bra. Det har jeg. Jeg håper du har kommet over meg like greit som jeg har kommet over deg. Jeg vet ikke om jeg håper du har like ren samvittighet som meg, for det er et par ting du burde skamme deg over. Men jeg håper ikke samvittigheten gnager i deg altfor lenge. Kanskje frem til sommeren. Jeg tenker vi er skuls da.

Jeg var virkelig glad i deg. Men det gikk over en gang i høst, helt uten at jeg merket det.

Et øyeblikk i en studines liv, xvi

Det er ikke så farlig at regnet plasker ned ute. Jeg er inne, og livet er langt fra hustrig og surt.

Inntil meg sitter en kjekk ung man, han stryker meg over håret. Ølglassene er halvfulle, de fjerde eller femte den kvelden. Musikken er akkurat passe høy. Lokalet er akkurat passe tomt. Armene hans er akkurat passe ivrige på å holde rundt meg. Leppene hans er myke, og han smaker av hveteøl og varme.  Jeg smiler mot kinnet hans, og kjenner en sterk hånd i langt hår, en ørlett finger over kjevebenet.

At det er kaldt ute, er ikke så veldig farlig.

En dristig mannehånd ligger plutselig på innsiden av et uskyldig pikelår. Han hvisker mot øret mitt.

«Så har du noe å tenke på på bussen hjem.»

Faen ta bussen hjem.

Hurra for skolemedisin!

I dag kom jeg over et blogginnlegg, som virkelig gjorde uttrykket «jeg visste ikke om jeg skulle le eller gråte» gjeldende. For det kan godt hende dette er en dårlig forfattet parodi, men jeg frykter at kvinnen bak denne bloggen faktisk mener det hun skriver. Egentlig synes jeg ikke dette svadet fortjener mer oppmerksomhet, men jeg er stygt redd for at noen faktisk kommer til å tro på disse svevende uttalelsene.

Blogginnlegget jeg snakker om, heter Et sykt helse Norge. Særskrivingsfeil til side, vil jeg påstå at Helsenorge er langt fra sykt. Langt fra perfekt, men et av de beste helsevesenene i verden.

Aldri har jeg sett en «medisinsk artikkel» med så lite kunnskap om temaet, og så mye svevende synsing.

La oss få dette ut av verden med en gang. Ja, legemiddelindustrien tjener penger. Mange penger. Det gjør stort sett alle andre industrier som selger produkter, også. Det er godt mulig det finnes mennesker i denne industrien med svin på skogen og skjeletter i skapene. Det betyr jo ikke at de prøver å drepe oss alle. Det betyr heller ikke at de bare har lurt oss til å tro at antibiotika funker, eller at vi faktisk får mindre aua med bedøvelse.

Så, artikkelen. Eller, «artikkelen». Jeg verken lo eller gråt, men jeg ble mektig oppgitt.

Nei, du får ikke brystkreft av å bruke BH og/eller deodorant. Selv om Trude Helén Hole har en teori om dette, så klarer hun ikke oppdrive en eneste studie som viser til dette. Det klarer forsåvidt ikke jeg heller. Jeg reagerer også sterkt på bloggforfatterens svar på en kommentar – «Regner med du ikke ler like mye om du rammes av brystkreft.»

Brystkreft, eller annen type kreft eller alvorlig sykdom, er langt fra latterlig. Det Trude Helén Hole ser ut til å glemme, er at vi ved hjelp av moderne medisin kan oppdage, diagnostisere og behandle sykdom. Vi skal ikke langt tilbake i tid før prognosene ved kreftsykdom var annerledes enn de er i dag.

Videre tar blogginnlegget for seg deprimerte barn. Det fantes nemlig ingen sådanne før i gamle dager, men nå har vi 5600 stykker av dem. Medisinerte, altså. Her vil jeg minne bloggforfatteren på den enorme stigmatiseringen og skammen som fulgte med psykisk sykdom «i gamle dager». Man hadde også mindre kunnskap om temaet, og lite behandling å snakke om. Psykisk sykdom, depresjon inkludert, er ikke noe nytt. Men vi snakker heldigvis om det nå. Vi behandler det heldigvis.

Heldigvis!

Jeg skal love deg, Trude Helén Holen, at om du hadde opplevd en alvorlig depresjon, at du hadde hatt god hjelp av medikamentell behandling. Dette er verken uvanlig, skambelagt, rart eller spesielt farlig. Det som er farlig, er å la det gå ubehandlet.

Antidepressiva er forøvrig ikke sett på som vanedannende medikamenter, og om du starter og slutter i samråd med lege er bivirkninger kortvarige. Kilde 1Kilde 2Kilde 3. Kanskje bloggforfatteren blander antidepressiva sammen med beroligende medikamenter? Man kan heller ikke sammenligne behandling med antidepressiva med «neddoping» av barn. Man oppnår ingen «dopeffekt» av disse medikamentene. Altså vil jeg, i all min uutdannede bedrevitenhet, påstå at det er direkte kunnskapsløst å komme med utsagn som dette.

Klart vi kan bruke naturmedisin. Greia er bare det at skolemedisin, og medikamenter fremstilt av legemiddelfirma faktisk virker. Man kan ikke, uansett hvor dum man er, nekte for at medisin har reddet tusenvis av menneskeliv. Det finnes veldig mange sykdommer som var den sikre død for et par hundre år siden, som vi lett kurerer i dag.

Kanskje er det bare noe vi innbiller oss?

Jeg er dypt og inderlig takknemlig for at medisinsk forskning finnes, og for at legemiddelindustrien produserer legemidler. Uten disse hadde jeg ikke overlevd min tredje fødselsdag. Eller, skulle vi bare latt naturen gått sin gang, siden den tross alt er den beste medisin?

Dumpa, da.

Dumpa.

Alene. Ensom?

Egentlig ikke. Men singel. Uten de samme fremtidsplanene jeg hadde for noen måneder siden. Uten en å støtte meg til. Uten en å krype inntil. Uten den gode varmen fra en elsket kropp ved siden av meg om kvelden. Uten den gode hånda som stryker meg på ryggen.

Men, bevares, jeg klarer meg vel uten?

Noen ganger varer det ikke. Noen ganger er det ikke liv laga, og man merker ikke før man er etterpåklok at, herregud, dette var faktisk ikke sunt. Jeg trodde aldri jeg skulle være en sånn jente som var i et forhold som tærte på meg, men så var jeg det. Og jeg visste det ikke før etterpå. Ikke før alle venner og familie tok meg til side etterpå, pustet lettet ut, og sa at dette var jammen godt.

Hvorfor sa de ikke noe før?

Redde for å såre, ødelegge, gjøre det verre.

Får man ikke være seg selv, utsletter man seg selv. Litt etter litt, helt umerkbart. Som en stener som slipes ned langs elvebunnen – avslepen, glatt i kantene, formløs, uten karakter. Uten det som opprinnelig var det vakreste av alt. Blir man ikke sett, så slutter man å se. Blir man ikke respektert, slutter man å respektere seg selv. Og blir man fortalt om alt som er galt med en, uten at noen sier i mot, uten at man kan si i mot selv, så tror man kanskje til slutt på det.

Det er forferdelig slitsomt å føle seg så liten, så ubetydelig, og samtidig gjøre alt man kan for at den andre skal ha det bra. Det er forferdelig å føle seg så utilstrekkelig, så tilsidesatt, så lite verdt.

I etterpåklokskapen innser jeg jo at jeg var faktisk ikke utilstrekkelig. Jeg var ikke så lite verd. Jeg var faktisk helt ok.

Jeg er ikke bitter. Jeg er ikke lei meg. Jeg er en erfaring rikere. Og jeg vet hva jeg vil ha, og hva jeg ikke vil ha. Mannen var snill. Han gjorde vel iallfall så godt han kunne. Jeg tror nok ikke han forstod hvor uendelig han såret meg de gangene han gjorde det. På mange måter var det ikke hans feil. Jeg ønsker ham alt godt videre. Og jeg håper så inderlig at han ikke gjør de samme feilene med sin neste kjæreste, for jeg ønsker ingen så vondt.

Det vedrører jo ikke meg lenger, hvordan han har det eller ikke har det, men jeg håper han har det bra.

(Selv om jeg åpenbart mener han har gjort det dummeste i hele sitt liv når han lot meg gå. Herregud, jeg er fantastisk!)

Jeg skal få det bra. Jeg skal ha det fint. Og jeg skal finne en fin mann. Kanskje ikke umiddelbart, men en gang. Og jeg skal få verdens fineste familie. Bare ikke med han.

Det er egentlig okei.

(Jeg håper dere forstår at jeg ikke legger ut så mange detaljer her. Men nå vet dere iallfall grunnen til stillheten den siste måneden!)

Leverbiter til nattmat

Jeg har i det siste gått rundt med leverbiter i jakkelommen. Og bæsjeposer. Ikke fordi jeg har fått dilla på lever eller bæsjer på tur, men fordi hunden gjør det. Dessuten øver vi oss veldig på å gå pent i bånd, noe som er en direkte prøvelse med en valp som veier like mye som en middels stor runwaymodel.

Men, uansett. Det var ikke det jeg skulle fortelle om

Som seg hør og bør har jeg vært på fyll og fanterier i romjulen. Det var gøy. Tror jeg. Jeg er riktig så sikker på at det var riktig så gøy! Vin og øl og konjakk, småfrekke homoer og hylende jenter, høyhelte sko og korte skjørt. Du vet, den greia der. Og så jakka mi da, så klart.

I taxien på vei til nach (hvem betalte for den, egentlig), var den en som var så sulten. Fryktelig sulten var han, det var nesten så han trodde han skulle dø! (Ser dere hvor dette bærer hen?)
«Jeg har noe i lomma,» sa jeg. «Vil du ha?»
Javisst, det ville han gjerne. Så, ja, da ga jeg ham en bit da. Det likte han veldig godt.
«Hva er det, kan jeg få en til?» spurte han.
«Javisst kan du det, det er hundesnop,» sa jeg.

Nå burde han kanskje blitt litt sur, eller noe.

«De var kjempegode!» sa han, og ville ha flere.

Jeg vurderte om jeg skulle be han gjøre et triks. Gi labb. Ligg. Sitt. Rull rundt.  Men jeg fant ut at det hadde kanskje blitt litt teit.

O jul med din… Nei, vent nå litt!

Jeg må innrømme noe. Det her høres kanskje litt pussig ut, og noen blir kanskje til og med fornærmet. Det har seg altså slik at jeg er ikke spesielt glad i julen. Eller, jeg var ikke det, det har kommet seg litt nå etter jeg ble (relativt) voksen.

Det har ikke noe med ensomhet eller alkoholisert familie å gjøre. Selv om jeg ser på dette som et stort samfunnsproblem, som man virkelig bør ta tak i! 

Mine problemer med julen er rett og slett at jeg blir så forbanna syk hver jul! Så da var jeg det eneste barnet på barneskolen som ikke gledet seg til jul. Nå vet jeg jo at grunnen til at jeg hovnet opp i svelg og hals, og var hoven, tungpusten og dårlig hele jul, romjul og nyttår skyldes allergier. Det visste vi dessverre ikke da. Vi trodde det var kraftig halsbetennelse kombinert med influensa og ørebetennelse og annet snusk. Det trodde forsåvidt legen, også. Selv om det var pussig at dette skulle oppstå hver jul!

Det har seg altså slik at jeg er forferdelig allergisk mot granbar, juletrær, julestjerner og svibler. Spesielt granbar. Halsen hovner opp og snurper seg sammen. Jeg blir litt tungpusten, og jeg kan iallfall glemme å svelge noe. Faktisk har jeg juleminner om en lege på hjemmebesøk som står over meg med et glass brus, og sier at om jeg ikke klarer drikke det, blir det julaften på sykehus med intravenøs væske og næring!

O, jul med din glede!

Er jeg på et sted som har en juledekorasjon med julestjerner og granbar, kjennes det ut som jeg har alvorlig halsbetennelse etter kort tid. Det hovner opp bak i halsen, og det blir vanskelig å svelge. Dessuten får jeg sånn halsbetennelsestemme, som gjør at jeg høres dødssyk ut! Skal jeg på julebesøk til noen som har juletre, og det har jo det fleste, hiver jeg innpå med allergitabletter i forveien, og passer på å gå hjem med én gang jeg kjenner jeg begynner å hovne opp i halsen.

Hele adventstiden, med granbar som pynt i alle butikker og andre offentlige steder er forferdelig ukoselig!

Heldigvis har vi plasttre hjemme. Det fungerer fint. Og heldigvis har de tanter og onkler jeg faktisk besøker også plasttre, slik at jeg skal kunne komme på julebesøk. Det synes jeg er fint!

I år forsøker jeg å glede meg til jul. Det forsøker jeg hvert år. Men barndommens juleminner med helt tett hals sitter forferdelig godt i! Derfor heier jeg på plasttrær. Plasttrær til alle mann! Jeg er nemlig ikke noe glad problemer med svelg og luftveier.

Gudegreier, del 2

«Å bære et korssmykke gjør ikke en person til en dårligere eller mindre uavhengig journalist.» skriver Dagen, etter den store korsdebatten i NRK. Og det kan godt være det stemmer, men det vitner ikke om supergode egenskaper på kildekritikk, heller.

Jeg håper dere misforstår meg med måte – jeg bryr meg ikke om noen har på seg et smykke. Muligens fordi jeg ikke gir det oppmerksomhet, siden det er lite, diskret og absolutt ikke prangende. Mange bærer korssmykker fordi de har fått det i gave, ikke nødvendigvis fordi kristendommen er viktig i livet deres. Veldig mange bærer smykker som symboliserer stjernetegnet sitt, også, helt uten at astronomi har noe å si for dem. Det er rett og slett et smykke man liker, har fått i gave, synes er fint, eller av andre grunner liker å ha på seg.

Det er når det blir maktpåliggende å ikle seg et religiøst symbol jeg stusser på det. Hvorfor det? Er gudstroen så sterk at man ikke klarer legge den av seg i embedets medfør? Isåfall synes jeg det er trist. Andre mennesker må gjerne ha sin egen tro for min del, men når den blir såpass viktig at man ikke kan ta av seg et smykke en liten stund på jobb, begynner det å bli litt mye.

Det er også litt mye at det nå skal være 55% kristendom i krl-undervisningen på skolen. For det første er det ganske latterlig å sette et slikt tall på det – jeg kan aldri se for meg at dette er en målbar mengde. For det andre synes jeg det grenser til vannskjøtsel av barn å fokusere så mye på en religion, når det finnes så mye annet barn kan og må lære seg. Naturfag, matte, språk, samfunnsfag, for å nevne noen av de viktige. Eller hva med å bruke denne tiden på gym og friluftsliv? Eller et fag om å tenke selv, stille kritiske spørsmål og gjøre seg opp sine egne meninger?

Hadde ikke det vært mer nyttig lærdom for unge mennesker å ta med seg videre inn i livet, for de aller, aller fleste barn blir heldigvis voksne. Og i det begynnende voksenlivet har man bruk for all den kunnskapen man ar greid å suge til seg i oppveksten.

Religion og tro er noe som er ulikt hos enhver. Alle har sin egen versjon av gud, sin egen versjon av hvilke deler av sin hellige bok de ser på som fakta og som fabler. Det finnes, meg bekjent, ingen fasit på tro. Likevel er den skråsikker og bastant.

Vitenskapen er uendelig vakker i sine fasitsvar og ydmykhet. Alle har samme svaret innenfor vitenskapen – det er ingen som har en litt annen versjon av den periodiske tabell enn en annen. Likevel er vitenskapen veldig lite bastant, og gamle teorier dyttes ut det sekund nye bevis finnes. I naturen finnes det så mye som er helt hinsides vår villeste fantasier, og det er faktisk helt håndfast, reellt og beviselig. Om ikke det er vakrere enn allverdens gamle fabler og formaninger, så vet ikke jeg.

Og hvorfor vi ikke prioriterer å lære barn om alt dette vidunderlige, fremfor alt det som veldig mange av oss anser som fri fantasi, forstår jeg ikke.

Hva med å lære barn å være et godt menneske, bare fordi verdien av å behandle andre godt er enorm i seg selv? Ikke fordi en gud formaner det, eller fordi man kan komme til helvete om man er slem?

Bibelen er et virrvarr av ulike forfattere, utvalgt av enda et virrvarr av menn, oversatt av et virrvarr av enda flere menn. Oversettelsene har vist seg å ikke alltid være helt eksakte. Og det endrer seg fra tid til annen hvilke deler av denne boken man vedkjenner som fakta eller som symbolske fortellinger. Den er, per definisjon, ingen god kilde til verken historiske eller vitenskapelige fakta. Den består ev tusener av år gammel moral og utdaterte meninger. Den har ingenting i et moderne utdanningssystem å gjøre.

Å si at man lærer kristendom til kristne barn er et argument som utgår. Finnes det kristine barn? Muslimske barn? Jødiske barn? Er et barn i stand til å ta denne beslutningen selv, eller tilhører de den samme religion som foreldrene? Tror de bare på det man forteller dem, eller på det som er riktig? Har et barn nok kunnskap om alle verdens religioner og alle verdens realiteter til å ta et valg, og kalle seg et kristent barn?

Man må gjerne lære barn om ulike religioner, og man kan gjerne fortelle voksne om sin religion. Men å prakke på andre sin religion ser jeg på som en uting. Å bære et smykke er ganske ufarlig og kanskje helt uvesentlig. Det er hva det potensielt symboliserer når det blir en kampsak, som bekymrer meg.