Det hadde vært en lang og stormfull reise, gjennom ulendt terreng og mange farer…

Neida, det hadde ikke det. Det hadde bare vært en  særdeles lang reise hjem til det o store barndomshjem, etter en særdeles lang natt ute på.. byen. Fyllesyk som et uvær, kjentes hver eneste lille hump i veien ut som ulendt terreng, og bussen føltes som en lettere ustabil båt. Eller en meget ustabil båt, for å si det akkurat som det er. Det var som å være til sjøs, på vei til krigen, i en film fra romertiden eller noe. Innestengt, gyngete, full i nerver. Ro, ro, ro din båt. Litt sånn.

Så kom jeg meg omsider hjem til barndomshjemmet, litt sånn når det helte mot kveld, slapp all bagasjen i entreen og satt meg ned i den første (og beste) stolen innenfor døren. En sånn stol man kan lene seg bakover i, så kommer det ut en fotskammel. Det var stor lykke etter et særdeles ukomfortabelt bussete!

“Åååååh!” sa jeg. Ååååååh, og synes synd i meg selv. For det var det.
“Ja, hva er det, er du syk?” spurte mamma.
“Ja,” sa jeg. Jeg var syk. Fyllesyk. Selvforskyldt syk. Nesten selvforskyldt, iallfall.
“Jaja, fyllesyk?” spurte mamma.
“Ja,” sa jeg.
“Hvem er det som har skjenkt deg da?” spurte mamma, mens jeg tenkte tilbake på mengder med øl i hjemmet til en kjekk, kjekk ung mann.
“Det er ingen som har skjenkt meg, jeg har faktisk svalgt unna drikke på egenhånd,” kunne jeg berette. For å ikke legge skylden på den kjekke, kjekke unge mannen som jo riktignok hadde stått for alkoholinnkjøpene. Og som så hadde stått for en forrykende aften på… byen. (Eller egentlig bare hjemme hos seg selv.)

“Jaja,” sa mamma, med et utrolig fornøyd og mystisk smil. “Du hadde det sikkert kjekt mens du svalgte.”

Ja, jøsses.