Blind-date. Herregud, trenger jeg si mer? Det ligger liksom litt i ordet. Blind date. Det er helt funksjonshemmet. Det har ingen funksjon!

(Vel, det har en funksjon. Det piner meg og gir meg et stivt smil og sinnarynke mellom øynene.)

For det første. Grilldress! Bare jakken, riktignok, men du ser sikkert problemet. Grilldress, utgåtte joggesko og en helt vanlig olabukse. Han fremstod jo rett og slett som litt uflidd. Jeg, derimot, var selvsagt veldig fin, etter en time på badet. Jeg var iallfall finere, tror jeg. Men noen ganger skal det kanskje ikke så veldig mye til.

Jeg kjente ham jo igjen når jeg så han kom, jeg hadde jo sett et bilde. Men jeg ville helst ikke vedkjenne meg det. Jeg ville helst gå hjem!

Nevnte jeg at han hadde grilldressjakke?

Så stod jeg der da, og ville ikke helt innrømme at han litt merkelige karen i grilldress i hjørnet var han jeg skulle møte. Helt til han ringte og bare «JEG SER DEG!». Faen. Så ja, da måtte jeg… date daten min. Eller noe. Klem ville han ha til og med. Før vi i det hele tatt hadde fått satt oss, på det mørkeste mest bortgjemte bordet han klarte å finne.

Hva skjedde så, med denne daten jeg på ingen måte hadde ønske om å vedkjenne meg? Mer enn du skulle tro! Fortsettelse følger…

Blind date. Faen.