Venninner er de jentene som forstår akkurat hva jeg mener når jeg sier at noen ganger så hjelper det med en dose Mr. Darcy om det er noe som er vanskelig. Og som er akkurat like enige i at Mr. Darcy gjør seg best i BBC-versjonen (akk, Colin Firth, be still my heart), men at Mr. Bingly er helt fantastisk i 2005-filmen.

Og så vet de at noen ganger må man bare se på Mansfield Park, selv om man egentlig skal lese til eksamen.

Venninner er de jentene som forstår min frustrasjon over en mann som ikke vet hva dopplereffekten er. Eller myelin, for den del, selv om han -herregud- har helsefaglig utdannelse! Og de gode venninne forstår at jeg liker mannen godt, og vil, ja, fordi han egentlig er fantastisk. Og så forstår de, helt uten at jeg trenger å forklare hvorfor, at jeg ikke vil mer.

Det er de jentene som er helt enige i at støv er djevelens verk, og helt umulig å bli kvitt. De jentene som sier jeg er fin på håret, og at i dag ser rumpen min supersexy ut. Men de beste venninne er de som sier at rumpa mi kanskje ikke ser så fin ut i akkurat den buksen, kanskje jeg heller skulle tatt på en annen?

Venninner er de jentene som overbeviser meg om at mannen er en fjert og en idiot om han ikke liker meg, for, hallo, hvordan kan han ikke?

De jentene man kan tømme kartonger med vin sammen men, snakke om mannearmer og mannerumper, og hvorfor vi liker når menn bærer på oss. Venninner er de jentene som er skjønt enige om at det er helt ok og ganske nødvendig å ligge med han som ser ut som en barskere David Beckham, om man har lyst til det, selv om jeg kanskje ikke vil så mye mer. De jentene som forstår min fascinasjon for tatoverte menn og harde brystkasser. Helst i kombinasjon.

Venninner er de jentene som lar meg gråte og klage og kjefte om ting går skeis. De jentene som rufser til håret mitt og sier jeg trenger litt ekstra lilla øyenskygge før jeg går ut. De jentene som synes det er helt ok at vi ler til at vi nesten tisser på oss, kanskje bare fordi noen sa noe litt rart. De jentene som bare må finne ut hvorfor β-karoten liksom er sunt, selv om vi har lunsjpause, og må slå opp i noen gamle forelesningsnotater for å stille nysgjerrigheten. Det er de jentene som ikke dømmer, samme hva de handler om. De jentene som ikke baksnakker den som ikke er der.

Og så er det de jentene som gir faen i alle faglige ting, men bare synes øl er fantastisk, og at diskusjoner om dating og tafsing er det viktigste i verden. De jentene jeg egentlig ikke har noe annet til felles med en tusen gode minner og en delt barndom, for det er det fineste man kan ha til felles! De som ikke aner hva jeg snakker om når jeg sier at «bryster er en sekundær seksuell karakteristikk», men svarer entusiastisk at mine er veldig fine. De jentene jentene jeg kan fnise med i timesvis, helt uten at vi vet hva vi ler av. Tull og fantestreker.

De jentene som kan banne som sjømenn, men se ut som uskyldige engler samtidig som de snakker om forrige helgs eventyr. De jentene som kan snakke om biologi på verdens mest kyniske måte, men samtidig ha med hjemmebakte boller til alle, bare fordi det er koselig.

Det er de jentene jeg elsker! Og jeg skulle ønske det fantes uendelig mange slike!