Vi skulle ha lab, og i den anledning hadde vi behov for å gå til anskaffelse av hver vår labfrakk. Vi hørte rykter om at disse kunne skaffes veldig billig på vaskeriet på Haukeland, og på studentbudsjett så utvikler man gjerne en forkjærlighet for billige alternativer. Vist faen skulle labfrakk anskaffes på vaskeriet på Haukeland, siden der kostet frakkene en sjettedel av det de visstnok kostet på labfrakkbutikken.

Med friskt mot, og femtilapp i lomma, la jeg ut på ferden opp mot Haukeland. Jeg gikk altså. På labfrakkjakt. Med femtilapp som mitt utvalgte våpen. Word of advice, femtilapper suger som våpen.

For det første, vaskeriet på Haukeland har tilsynelatende ingen inngangsdør. Jeg sier tilsynelatende, for jeg regner jo med at det finnes en inngangsdør på dette bygget, uten at jeg helt var istand til å lokalisere den. Men jeg kom meg nå iallfall inn, etter litt om og men. Jeg så sikkert litt ut som en veldig udyktig spion der jeg gikk frem og tilbake rundt dette vaskeriet og kikket før jeg fant en port man kunne bevege seg inn igjennom. Det var altså ikke en dør, men en port. Litt under og ved siden av sånn på et tilbygg. Men jeg kom meg jo inn.

Og der hadde de sikkert tusenvis av labfrakker! Egentlig tenkte jeg at det burde jo bare være greit å ta en og forsvinne samme veien som jeg kom, men ærlig og redelig og anstendig som jeg er, fortsatte jeg innover til jeg fant en vaskeridame.

Noen gang hørt om det innfløkte korridorsystemet som finnes under bakken på sykehuset?

Men jeg fant en dame til slutt, holdt femtilappen  hånda, og spurte fint om jeg kunne få kjøpe en labfrakk. Hun smattet litt på tyggisen sin. Og smattet litt til. “Neeeei, det har vi sluttet med,” sa hun. Faen.

På vei ut igjen, bet jeg meg merke i at det var noe sånt som sikkert fem hundre labfrakker hengende på et stativ. Jeg hadde litt lyst å ta en og løpe min vei. Men så var det dette her med det innfløkte korridorsystemet, da. Om man skal begå et tyveri, kan det være en fordel å ha sånn noenlunde peiling på fluktruten sin.

Egentlig så tenker jeg at dette hadde vært et tyveri av så liten verdi at det kunne ha blitt sett på som mer en rampestrek enn en kriminell handling. På den annen side, så vet man jo aldri. Tenk om jeg hadde blitt politianmeldt for tyveri på Haukeland Sykehus, da! Huttetu!

Hva hadde skjedd da? Kunne de stengt meg ute på livstid, på grunnlag av nasking? Jeg føler det kunne blitt noe ugunstig for meg. Jeg tror ikke min overdrevne, irrasjonelle frykt for kreft hadde avtatt om jeg hadde vært utestengt fra Helse Vest. På grunn av nasking. Man vet jo aldri hva som kan skje, og man tenker veldig mye merkelig mens man går seg litt vill i korridorene under jorden der oppe på Haukeland.

Men jeg kom meg ut, altså. Til slutt. Og jeg gikk derifra helt uten labfrakk. Det har jeg kjøpt, på ærlig vis, til hele tre hundre kroner på en arbeidstøybutikk. Tenk!

Og den er merket med navn, adresse og telefonnummer. Jeg kan jo ikke risikere at noen skal finne på å stjele den.