Det var en sånn kveld med altfor mye vin og en altfor lang film, der man bestemmer seg for å ligge over bare fordi det regner ute. Og det var en sånn kveld det vi var trette og sløve, og jeg fikk låne en t-skjorte til å sove i, bare fordi det var helt i begynnelsen av noe vi ikke visste hva var.

“Jeg skal trrrrrylle med tryllestaven min,” sa han, og pekte mot… Ja, mot tryllestaven sin. Og så lo han, og så lo jeg. Og så fniste jeg litt til, til og med. Sikkert fordi jeg hadde drukket for mye vin.
“Er du en trollmann?” spurte jeg. Fnise, fnise.
“Jeg er en jævel på å trylle!” sa han. Fnise, fnise. “Trrrrylle!”

Og så sov vi. Og det var det.

Noen dager, kanskje en uke, senere sendte jeg melding og spurte hvordan det gikk med tryllestaven. Jeg har aldri opplevd et så surt svar tilbake på en melding! Hvor barnslig gikk det an å bli, tryllestav, virkelig? Når jeg poengterte at det var han som hadde kalt den den, ble han bare mer sur. Det hadde han nemlig ikke, så det måtte ha vært en annen en!

Og så hørte jeg aldri noe mer fra mannen med tryllestaven. Trolig tryller han et annet sted, med en annen heks. Hvem vet.