Hoppe i sengen!
Jeg hadde med meg en mann hjem. Jeg kaller ham bare for Återkommar (og hvorfor det er jo en helt annen historie). Jeg traff ham tilfeldigvis på gaten, sånn i tretiden natt til en søndag, og han ble så glad for å se meg! “HEI! Deg har jeg ikke sett på lenge! Jeg har sendt så mange meldinger!” (Det er kanskje derfor jeg kaller ham for återkommar, altså. Det er svensk for “kommer tilbake til”, og det er det jeg sier jeg skal. Og så gjør jeg det aldri.)
Og så forlot jeg de jeg var ute med, for at Återkommar skulle følge meg hjem.
Vel hjemme avslørte han at han hadde mistet husnøkkelen sin, og snill (og full) som jeg var, foreslo jeg at han kunne få ligge på sofaen. Han var litt halvfornøyd med det, men etter at jeg var litt streng og litt bestemt og hadde lagt dynetrekk på ekstradynen, godtok han det. Så mannen var lagt, og slapp sove ute, jeg var fornøyd med min gode gjerning, og alt var bra.
Jeg kledde på meg heldekkende pysj, og la meg med god samvittighet.
Som man ofte gjør etter uante mengder alkohol, våknet jeg av at jeg måtte tisse. Og av at Återkommar pustet meg i nakken. Hån lå ikke på sofaen! Hva faen.
Ninjaaktig som jeg er, klarte jeg å komme meg ut av sengen uten å vekke Återkommar. Og så fikk jeg tisset. Men problemet oppstod da jeg var ferdig å tisse, og Återkommar lå midt i sengen med armene rett ut. Og brukte opp all plassen. I min seng!
Skulle jeg vekke ham? Dytte ham ned? Legge meg på sofaen? Det hele fremstod som relativt problematisk for meg. Jeg kunne jo ikke legge meg på sofaen, det er jo min seng!
Det var åpenbart at den eneste løsningen var å hoppe i sengen.
Fordi jeg er en ninja.
Jeg hoppet i sengen. Återkommar våknet. “FLYTT DEG!”
Det virket. (Fordi jeg er en ninja, altså.)
Litt spesielt?
Nå skal jeg fortelle dere en historie. Om en gang jeg var på date. Det var strengt tatt en meget lite hyggelig opplevelse, men alle som hører om det ler. Så nå skal dere få hele den begredelige historien, også.
Åkei. Det var første date, da. Og når jeg ankom møtestedet var han ikke der. Neivelnei, tenkte jeg, og satt meg ned. Den eneste ledige sitteplassen var rett ved toalettet, men jeg hadde god utsikt til inngangsdøren, så det gikk forsåvidt fint. Og sa satt jeg der da, og ventet. Og ventet. Til slutt sendte jeg melding og spurte om han var langt unna, utålmodig som jeg er. Jeg fikk til svar at han var på do.
Så kom han ut fra toalettet. Altså, hadde han sittet der inne hele tiden? Alarmbjellene i hodet mitt burde alarmert kraftig allerede. Noe de forsåvidt gjorde, men jeg slumret dem. Litt som man gjør med vekkingen på mobilen.
Ikke bare kom han ut fra toalettet, etter et noe ubestemt langt opphold, han var dessuten relativt full allerede. Han var så nervøs, sa han. Ja, åkei. Jeg er kjempeskummel. Neida, jeg er ikke det.
Det gikk ikke lang tid (omtrent en halv halvliter, eller noe), før han begynte å fikle med mobilen sin. Så begynte det å ringe. Og ringe. Og ringe. Og han snakket. Og snakket. Og snakket. Ja, om det var greit at tre av vennene hans kunne komme og hilse på? Hva faen?
Vennene kom etter en stund. De hilste, smilte, og pratet. Så gikk det ikke så lang tid, egentlig, kanskje omtrent en halv øl eller noe, før en av kameratene annonserte at jeg var godkjent. Jeg ble litt usikker, men det kunne da iallfall ikke være negativt? Selv om det var veldig, veldig spesielt. Jeg gjentar, det var veldig spesielt!
Egentlig hadde jeg ikke så veldig lyst å sitte der å bli godkjent av en hel venneflokk, så jeg spurte om vi ikke skulle gå et annet sted. Det var godt å bare stige ut av lokalet, tenk, og komme seg bort fra hele situasjonen. Men daten var jo med videre – vi var jo fortsatt på date.
Vi satt oss ned et annet sted, bestilte hver vår øl( som han insisterte på å betale), diskuterte musikken. Du vet, en sånn situasjon der en pike aner fred og ingen fare. Og så sa han, plutselig, midt inni en setning om bandet som spilte, “Du, vi har ingen fremtid sammen!”.
Nei, åkei, tenkte jeg. “Nei, åkei,” sa jeg. Jeg ville liksom ikke krangle på det.
Men jeg ble litt usikker på hva jeg skulle si. Han stirret bare ned i ølen sin. “Skal jeg gå nå, eller?” spurte jeg. Ikke surt.
“Nå må ikke du bli sur,” sa han. Litt surt.
“Jeg er ikke sur, men jeg tror jeg går og møter en venninne et annet sted,” sa jeg.
“Nå må ikke du bli sur, for du er søt nok til at jeg kunne pult deg, ok?” sa han.
“Ja, ok.” sa jeg. Litt surt. Og så gikk jeg.
Og så gikk jeg. Altså… Var ikke det pittelitt spesielt?
Eksamenstanker.
Hybelen min er sjelden så ren og ordentlig som rett før eksamen. Det blir rett og slett så gøy å vaske og rydde og ordne litt. Kanskje kjøper jeg med meg en liten blomsterbukett til 39 kroner på mega og setter i en vase på bordet, og så beundrer jeg hvor fint det er. Det er kjempespennende!
Klærne mine er ryddet, vasket og organisert. Alle klær jeg eier har vært ut av skap og skuffer, sortert, brettet, hengt opp. Jeg har en sekk full av klær som Fretex skal få og alle enslige sokker har funnet sin partner eller kommet i min nye singelboks. Kjolene mine har kommet på kleshenger og vinterjakker er ryddet bort. Til og med skoene mine er sortert.
Jeg eier flere skjørt enn kjoler, flere kjoler enn bukser. Og en hel haug med skjorter, bluser, strømpebukser, thights og sånne ting. Dessuten hadde jeg mye mer undertøy og sokker enn jeg trodde jeg hadde. Herregud så mye fint jeg har! (Og så mye stygt!)
Dessuten har jeg tenkt å kjøpe meg en ny kjole, jeg har til og med bestemt meg for hvilken. Det er bare det at jeg klarer ikke bestemme meg om jeg skal kjøpe rød eller sort. Jeg har mest lyst på rød, men sort er mest fornuftig. Dessuten har jeg allerede en rød kjole som kan brukes både til hverdag og fest, avhengig av tilbehør. Men den har blomstermønster, da!
Og så har jeg lyst på en hund. Jeg har sett en på finn.no jeg vil ha! Det er kjempemoro å se på hunder på finn.no! Selv om jeg ikke kommer til å kjøpe meg verken hund eller katt før jeg er ferdig å studere, og å være… uansvarlig og idiot sånn tidvis.
Og så Settlers da dere! Husker dere Settlers? Kjempegøy! Og nettpoker! Og søvn!
Dessuten må jeg jo bestemme meg for hvordan jeg skal flette håret på 17. mai, hvilke silkebånd jeg skal flette inn (rød, hvit, blå eller alle fargene?)
Sånne ting tenker jeg på før eksamen. Det hadde hjulpet meg veldig om jeg faktisk hadde tenkt på eksamen og pensum!
Hva tenker du på om dagen, nå før eksamen? Skal jeg velge rød eller sort kjole? Hva med frisyre på 17. mai?
Tom postkasse. Igjen!
Jeg venter og venter tålmodig på en bokpakke jeg har bestilt. Siden jeg har lest de to første bøkene i A Song of Ice and Fire-serien(eller Game of Thrones, om du vil), bestilte jeg de tre neste fra platekompaniets nettbutikk. Mest siden de lover 48 timer levering. Det har nå gått 12 dager, og jeg er vedvarende bokløs! Jeg sjekker posten hyppig, men det hjelper ikke.
For postkassen min bare:
Og jeg bare … :(
Platekompaniet beklager på vegne av posten. Posten sin kundeservice ber meg kontakte avsender. Og jeg er vedvarende bokløs!
Jeg er litt hissig. Og siden det er fantasybøker, spurte jeg liksågodt twitter “Hvem har et sverd?”. Så nå har jeg lært at sverd er en eufemisme for noe helt annet, og at menn i rustning også er en eufemisme. Akkurat for hva, er jeg litt usikker på. Oppklaring mottas med takk.
Read MoreHøylydt gorilla
Vi var ferdige med …du vet. Og så sovnet han, slik som menn ofte gjør etter …ja, du vet. Etter sex, altså. Sånn høylydt og slitsom sex, som er fantastisk og svett og …ja, høylydt. Men hva gjorde vel det? Det var jo ingen andre der som kunne høre oss.
Jeg lå der, og var fornøyd med hele tilværelsen, med meg selv, med den halvveis sovende mannen ved min side, med stillheten, med alt i hele verden, omtrent.
Og så hørte jeg det! Sexlyder. Høye sexlyder! (Som hørtes litt ut som fra en dyrehage og/eller et program jeg har sett om gorillaer på Animal Planet, men det er en annen sak.) Herregud, jeg hadde hatt langvarig, høylydt supersex for fem minutter siden, og så hørte jeg gorillasexlyder!
“Hallo! Hører du det?” hvisket jeg høyt og dyttet mannen i skulderen.
“Hmmm,” sa han. Og sov.
“HØR DA!” hvisket jeg så høyt jeg bare klarte. Helt uten at jeg vet hvorfor jeg plutselig fikk behov for å hviske noe som helst. Og helt uten at mannen ga noen som helst respons. Kanskje all responsen hans var oppbrukt, hva vet jeg.
Og så lå jeg der, ved siden av en tilsynelatende død mann, og hørte på gorillasexlyder fra naboleiligheten. Og så var ikke livet så fantastisk, plutselig. Jeg lurte egentlig bare mest på om de hadde hørt oss, og hvorfor i all verden de ventet til vi var ferdige før de begynte?
Har du opplevd maken?
Read More
Kommentarer