Secret Agent Man, ass!
Jeg sa jo at jeg skulle fortelle dere om Secret Agent Man. For det var det han var. Nå har det sånn at han påsto at han var finansdirektør. Og det kunne jo kanskje forklare alle de dyre designerdressene og spanderingen på dyrere stedene i byen. Og kanskje all møtevirksomheten. Men det forklarte ikke spionklokka! Eller kontoret i Shanghai. (Eller kanskje litt, siden han var finansdirektør for et selskap som jobbet med å etablere seg i Asia. Men whatever.)
Secret Agent Man var usannsynlig kjekk. Han hadde bommulstrøyer med to-tre knapper i halsen, dressjakker som kostet mer en husleia mi, pene sko og et ansikt som nærmet seg Alexander Skarsgård. Godt trent var han, også. Ja, du vet, sånn som hemmelige agenter i Hollywoodfilmer ser ut. Herregud, jeg hadde lyst å hoppe over bordet og ..ja. Du vet. Men jeg gjorde aldri det. Han var kjekk. Og jeg var betatt. Ikke forelsket, men forlystet, kanskje. Jeg ville ha!
Jeg fikk ikke.
Radiokommunikasjon (eller sms-er og telefonering) opphørte. Brått. Helt uten forvarsel. Etter at han hadde sagt at han likte meg godt. Jeg prøvde å ringe for å høre om han fortsatt var i livet. Og tro meg, da jeg slo nummeret, var jeg så nervøs at jeg holdt på å bæsje meg ut. Han tok ikke telefonen.
Jeg har selvsagt trukket konklusjonen at Secret Agent Mann dessverre ble drept på Secret Mission for Kongeriket Norget. RIP!
Secret Agent Man, altså
Nå skal jeg fortelle dere om Secret Agent Man. Han var, uten tvil, en hemmelig agent. Jeg tuller ikke, altså!
jeg møtte Secret Agent Man i høst en gang. Og det var egentlig veldig gøy. Dessuten var han en hemmelig agent. Nå skal jeg fortelle dere hvorfor Secret Agent Man, helt åpenbart, var en hemmelig agent.
- Han hadde studert på Sjøkrigsskolen.
- Han hadde stor klokke. Denne hadde sikkert plass til laser, hemmelig telefon og litt slike ting.
- Han gikk i dyre, pene dresser.
- Han hadde kontor i Shanghai.
- Han hadde ikke lov av jobben å benytte seg av sosiale medier.
- Han nektet på at han var en hemmelig agent.
Altså, var mannen helt klart en hemmelig agent. En spion på oppdrag. Eller noe. Jeg vet ikke.
Jeg skal fortelle dere hele historien om Secret Agent Man. Den kommer i neste innlegg. Enn så lenge, gir jeg dere Secret Agent Man-sangen:
Bedre sent enn aldri.
Vi skulle møtes klokken ti. Altså klokken 22:00, på en mandagskveld. Vi skulle ta en øl og kose oss. Én øl, fordi vi ville treffes, men det var bare det vi hadde tid til. Eller noe.
Presis og flink og fantastisk som jeg er, møtte jeg opp på avtalt sted klokken 22:00, og satte meg i baren. Jeg bestilte meg en øl og kikket i en avis som lå der. Så fikk jeg melding. “Er fem minutter forsinket.” Ok. Etter fem minutter kom det en melding til. “Bussen kom sent, kommer straks!” Ok. Ikke noe stress. Jeg hadde øl og avis, og klarte late som jeg ikke følte jeg så ut som Viggo Venneløs, sittende alene i baren.
Faen, jeg hater å komme først, da føler jeg folk ser på meg og tror jeg ikke har venner. Og det er jo helt irrasjonelt, eller hva?
Det kom en melding til. Han var på bussen, så var der om noen få minutter. Ok, ok. Bortsett fra at jeg følte alle trodde jeg var ensom og alene, hadde jeg det ganske utmerket med en spennende medisinsk artikkel i en avis og en øl og greier.
Han kom 22:30, da. Det skal han ha. Han kom løpende, ga meg en klem og beklaget veldig. Mhm. Så bestilte han seg en øl. Bartenderen tok seg overraskende god tid med å gi ham en øl, før han satte ølen foran forsentkommeren. “Bedre sent enn aldri!” sa han, bråsnudde og var borte.
Ehh, ja. Han hadde et poeng.
“Har du sladra på meg?” lurte forsentkommeren på.
“Jeg? Nei jeg har ikke sagt et ord,” sa jeg. Jeg hadde ikke sagt et eneste ord før han kom, faktisk. Bortsett fra en øl.
“Jeg skal spørre han i baren, jeg!” sa han.
“Tror du ikke på meg?” Faen heller!
“Du, har hun sladra?” spurte forsentkommeren bartenderen.
“Nei, men det var da ganske åpenbart, når hun sitter her alene, ikke sier et ord, men får mange meldinger at hun venter på typen,” sa bartenderen.
“Ja, det er kanskje det,” sa forsentkommeren.
“Ja, du må nok kjøpe strafferunde,” sa bartenderen.
“Jeg må vel det,” sa forsentkommeren.
“Ja, minst én,” sa bartenderen.
Minst én strafferunde. Og han korrigerte ikke bartenderen da han ble kalt typen. La dere merke til det? Det gjorde jeg! Forresten, var ikke dette en svært fornøyelig bartender?
Om det å bli båret av sterke mannearmer
I min venninnegjeng er det noe jeg har oppdaget – nemlig det at alle synes det er stor stas om en mann bærer dem. Jeg har også bemerket meg dette blant studievenninner og kolleger. Vi synes det er stor stas om mannen bærer oss. Og det viser seg faktisk at det er et avgjørende krav at mannen er i stand til å løfte oss.
Ikke alle på en gang, altså. Men den piken som mannen skal innbefatte seg med, bør han være i stand til å løfte. Nemlig.
(Og om en mann ikke klarer løfte meg, er han ikke spesielt sterk, altså. Bare nevner det. Jeg er ikke kjempetung. Jeg vet ikke hvor mye jeg veier nå, men sist jeg veide meg var jeg et par og femti kilo, og jeg ser ikke noe annerledes ut. Ergo er jeg innenfor normalen av hva menn bør kunne løfte. Nemlig.)
Men. Uansett. Jeg satt på sofaen til en jeg kjenner for en liten tid tilbake.
- Alle jenter liker å bli båret, sa jeg.
- Neida, det har jeg aldri hørt om før, sa han og bare lo det bort.
- Men det er sant! Alle venninnene mine liker det. Og studievenninne. Og jentene på jobben. Vi digger det, altså!
- Hva da? Er det for å bli båret over dørstokken når du er gift da?
- Nei, nei, nei. Det er ikke det vel. Det er mer at vi liker menn som kan BÆRE OSS!
- Jeg kunne sikkert båret deg på ryggen et stykke. Til Trondheim, kanskje.
- Nei, ikke på ryggen. I armene!
- Nei, det hadde jeg ikke klart så langt.
- Men bort til Vektertorget, kanskje?
- Jaja, det hadde gått.
Litt senere, jeg vet ikke helt hvor lenge – tre glass vin eller noe, hadde vi byttet plass i sofaen, og jeg var full nok til å legge meg ned med beina i fanget på mannen.
- Jeg tror jeg vil du skal bære meg, sa jeg, med et glass vin i en hånd og en ølboks i den Jeg var en fornøyd liten pike.
- Jeg må ikke det, sa han.
- Jo, du må faktisk det! sa jeg, og satte fra meg drikkevarene mine.
Og så måtte han faktisk det. Og så ble jeg bare mer fornøyd. Så fornøyd at jeg måtte klappe i hendene da jeg ble kastet tilbake på sofaen.
Åh, sterke mannearmer. Åh, å bli båret!
Liker du at menn bærer deg? Og sterke mannearmer?
Read MoreEt øyeblikk i en studines liv, xv
En sen kveld på en varm høstdag i Bergen. Vi sitter på et av de stedene der studentene ikke pleier å gå, for vinen er altfor dyr for slike studinebudsjetter. Men vinen er fantastisk, servicen er god og lokalet er behagelig. Det er sånn fine høstkvelder skal være, når dagen har lekt sommer. Man skal dele en flaske kald hvitvin med en kjekk mann på et behagelig sted på sånne dager.
Han er kjekk. Vi prater og ler og fjaser. Jeg flexer muskler og later som jeg er hulken, han sier jeg er sjarmerende. Jeg er egentlig bare litt nervøs, fordi han har designerdress og sko som ser ut som de koster et halvt månedsbudsjett. Jeg har en kjole til 149 kroner fra KappAhl og sko som kostet en hundrings på salg. Men det er greit, han sier han synes jeg er fin.
Jeg forteller ham at jeg ønsker meg en apekatt, og han forteller om en gang han traff en liten rakker av en apekatt i Borneo. Det er fantastisk! Han forstår min fascinasjon for apekatter!
Telefonen hans ringer, og han avviser. Den ringer igjen, og han tar den, snakker på engelsk. Det er i morgen på kontoret i Shanghai. Det er visst viktig. Jeg tar litt mer vin og sjekker mobilen.
Ingen har ringt meg. Tydeligvis er noen mer etterspurte enn andre. Men det er greit, han er jo ute med meg, og legger på raskt.
Sukkerspinnet vs. kontoret i Shanghai, 1 – 0!
Read More
Kommentarer