Posts Tagged "georg"

Varfor gör han på detta viset?

Posted by sukkerspinnet on nov 8, 2011 in Georg, Uncategorized | 13 comments

Noen menn er kanskje mer boomeranger enn andre. Og denne boomerangen har tydeligvis beholdt både høyde og fart mer enn hva er strengt tatt nødvendig. Tilbakevendende. Irriterende. Og jeg lurer bare på… Hva ER det han vil?

Når vår forrige samtale, som foregikk per tekstmelding, egentlig gikk ut på at han ikke brydde seg om meg, men synes jeg var grei til å tilfredsstille fetisjen sin.. Hvorfor? Og når jeg avsluttet samtalen med et spørsmål om han forstod at jeg blir lei meg av slike utsagn, og om han ikke husker helt normal sex med meg, og han bruker over en uke på å svare.. Har jeg lov å lure på hva faen er det er han vil da?

Han som har poengtert klart og tydelig at han ikke bryr seg om meg, hvorfor gidder han å bruke energi på å svare meg så lenge etter? Burde han ikke bare gitt faen? Er det ikke det man gjør når man ikke bryr seg? Eller er det sånn at han bryr seg likevel? Det hadde nesten bekymret meg, for jeg har ikke akkurat fått inntrykk av at han vil meg vel. Ikke nå i det siste, iallfall.

Så, jeg tenker bare… Varfor gör han på detta viset? Hva i alle dager er det han vil oppnå?

Om han ikke vil ha noe med meg å gjøre, som han sier, om han ikke bryr seg, kan han ikke bare la meg være i fred?

Øffor, øffor, øffor dådå! Varfor gör han på detta viset?

Denne boomerangen her hadde kanskje ikke hatt vondt av å miste litt høyde eller fart. Det hadde iallfall gitt meg færre uhyggelige møter med sms-inboxen på mobilen min. For jeg forstår virkelig ikke hvilken annen hensikt disse meldingene har, enn at jeg skal bli litt opprørt av dem. For man blir jo det. Jeg blir jo det. Ikke fordi han ikke vil ha meg, men fordi han må gjøre et nummer utav akkurat det hele tiden!

Jeg forstår ikke hva det er han vil. Jeg liker ikke ting jeg ikke forstår! Så jeg sa “Slutt!”. Det er nok nå.

You can have whatever you like.

Posted by sukkerspinnet on okt 24, 2011 in På ville veier | 10 comments

(Noen ganger kan lukten av øl og en gammel lipgloss fra ELF bringe frem et lite minne fra i fjor. Et minne fra en kveld jeg drakk øl og brukte den lipglossen, selvsagt.) Musikklink, selv om jeg egentlig ikke liker den sangen.

Etter altfor mange øl og mislykkede forsøk på dansing sitter jeg på en barkrakk og ler. Den fineste mannen i rommet står inntil meg og synger i øret mitt. You can have whatever you like. Men jeg bare ler og ler, istedet for å si hva jeg vil ha. Jeg vil ha ham. Jeg liker ham! Så vi danser litt, drikker litt, ler litt. Og han synger til meg, you can have whatever you like, selv om han ikke kan synge, selv om de spiller en helt annen sang.

Jeg holder han tett inntil meg mens vi danser utav takt. Jeg har det jeg vil ha.

Og så går vi hjem, lenge før byen stenger, fordi vi har lyst. Han leier meg over Vaskerelven, forbi teateret og hjem. Han holder hånden min så hardt at det nesten er litt ubehagelig, men det er litt trygt også. Han slipper ikke. Jeg har en sang på hjernen. You can have whatever you like. Men så kommer vi hjem, og hører på en helt annen sang.

Vi er ikke sammen, men vi har lyst på hverandre. Ingen andre vet hvor jeg er, hvem jeg er med. Det er ikke skummelt, det er hemmelig og fint og spennende og trygt. Vi er ikke sammen, han er ikke min, jeg er ikke hans. Men jeg kjenner ham jo. Og han kysser meg sakte mens jeg ivrig og klønete prøver å dra av ham buksene. Han sier vi bare skal legge oss, så da gjør vi det.

Selv om vi har lyst, selv om ingen andre vet, selv om vi har lov, så bare sover vi. Trette og fulle. Følelsen av klam hud mot rent sengetøy, og smaken av en lipgloss fra elf på leppene. Armene hans er så tett rundt meg at det nesten føles trangt. Nesten. Sterke armer som kan bære meg fra sofaen og inn på soverommet. Men det er varmt, og det lukter av den fineste mannen man kan tenke seg. Så det er greit at det er litt trangt. Jeg kan kjenne pusten hans mot nakken og hjerteslagene hans mot ryggen min. Man sover godt da, selv om man egentlig sover best alene. Før jeg sovner tenker jeg at jeg kommer sikkert til å være fyllasyk når jeg våkner igjen.

Men det gjør ikke noe. For da er han der med paracett, vann og det aller beste som finnes på rufsete morgener. Og i morgen er det ingen som kommer til å lure på hvor jeg er, for jeg skal ingenting. I morgen kan vi gjøre som vi vil, og det vil vi jo alltid når vi våkner sammen.

You can have whatever you like. Jeg har jo det.

Til Georg, v5.0

Posted by sukkerspinnet on okt 4, 2011 in Georg | 6 comments

Jeg skulle jo hente det jeg har hos deg. Men så har du kastet det, når jeg sender melding og spør? Hvorfor har du det? Har du så stor aversjon mot å se meg igjen at du ikke orker se meg ett minutt, engang, for at jeg skal få tilbake de tingene jeg sa jeg ville ha?

Men jeg sa det var greit. På filmer sier de alltid at man er “the bigger person” om man sier slike ting. Ikke at jeg følte meg så stor av det. Jeg sa det var greit at du hadde kastet det, jeg ville bare ikke at det skulle bli liggende, at du skulle ha det. Kanskje teit av meg, men det virket jo som du hadde forståelse for det.

For jeg var jo kanskje lovlig sent ute, med å melde fra om at jeg ville hente tingene. Jeg var jo det.

Og så ble jeg bare enda større, selv om jeg følte meg som akkurat samme størrelse som alltid. Jeg sa jeg håper du ikke har noen dårlig samvittighet mer, det trenger du ikke. Jeg hadde det iallfall gøy, for meg var det ikke noe å skjemmes over. Og det er helt sant, jeg hadde det gøy så lenge det varte. Jeg hadde det utrolig gøy, og du ga meg et sug av elleville sommerfugler i magen hver gang. Selv om jeg aldri tenkte noe videre eller noe mer, ble jeg alltid like glad hver gang det kom en melding, hver gang du dukket opp igjen etter at jeg ikke hadde sett deg på lenge. Selv om jeg aldri tenkte på å bli din, så tenkte jeg på varmen din, hendene dine, alt det hemmelige som er finest beskrevet om det er usagt.

Du var et tilbakevendende eventyr som handlet om ingenting, men det var så utrolig fint fortalt!

Du kan tenke hva du vil om meg. Du kan like meg så lite du bare vil. Men jeg vet det var fint. Jeg vet vi hadde fine øyeblikk og minner jeg kommer til å ta vare på. Så kan jeg være litt irritert fordi du ikke vil ha meg, og ha litt såret stolthet og alt det der. Men jeg vet at jeg har iallfall ikke vært stygg med deg, jeg har vært ærlig, og jeg har krevd ekstremt lite tilbake. Kanskje har jeg krevd for lite, selv om det innimellom har føltes som altfor mye.

Jeg ga deg akkurat syndsforlatelse. Samvittigheten din burde være ren nå.

Til Georg, v4.0

Posted by sukkerspinnet on sept 25, 2011 in Georg, Uncategorized | 11 comments

Jeg skal slette deg. På telefon, på facebook, overalt. Men ikke i dag.

Jeg skal hente det jeg har hos deg, så du ikke har noe av meg med deg. Hos deg. Men ikke i dag.

Jeg skal finne noen som er bedre for meg. Helst i dag.

Til Georg, v3.0

Posted by sukkerspinnet on sept 23, 2011 in Georg | 4 comments

Samvittigheten din, ja..? Dukket den opp akkurat nå? Er det noe du har kultivert nå den siste tiden, nå siden sist?

Jeg er ikke så tøff som du tror, som alle andre tror. Av alle mennesker i hele verden, så er det vel du som vet akkurat hvor sårbar og skjør jeg egentlig er under alle sløyfer og designer brand make up? Av alle menn jeg noensinne har tatt på, så er det vel bare du som har forutsetning for å vite hvor lite tøff jeg egentlig er.

Det er fysisk, ingen forpliktelser, ingen forventninger. Det er bare fint. Hvilken mann er det som ikke vil ha det? Var jeg så dårlig på alle de tingene du liker, at du ikke gidder mer? Var jeg ikke god nok, ikke flink nok, ikke pen nok? For jeg tror ikke på deg, jeg tror ikke på at samvittigheten din har noe med det å gjøre. Da burde den vel ha dukket opp i fjor? Samvittigheten, altså? Den burde ha dukket opp på høsten, før jul eller rundt nyttår. Kanskje i januar eller februar. Kanskje i påsken. Kanskje i sommer. Kanskje du burde ha sagt i fra om den før nå.

Eller fikk du den nå i dag?

Om samvittigheten din er så sterk i dag, om moral plutselig ble en avgjørende faktor, hadde jeg ikke fortjent mer enn en melding på telefonen? Det var bare det det var, men jeg synes du kan behandle meg fint uansett. Jeg synes du kunne ha vært ærlig, for det der med samvittigheten tror jeg ikke på.

Jeg er hun som har snørret på deg, blødd på deg, grått på deg. Jeg er hun du har fortalt familiehemmeligheter og og fremtidshåp. Jeg er hun som har vært bare en ting for deg. Jeg er hun du har brukt til å utforske alle fantasiene dine.

Har du brukt meg opp nå?

Det var kanskje mer for meg enn for deg. For meg var det nemlig fint. Det var kanskje ikke det for deg? Om du ikke respekterer meg nok til å snakke med meg, så har du brukt meg på en helt annen måte enn jeg har brukt deg. Og jeg føler meg liten, udugelig, skitten og brukt. Jeg har lyst å kjefte på deg, skjelle deg huden full, fortelle deg hvem det er som har tatt initiativ til alt dette. Fortelle deg hva du faktisk kan ha dårlig samvittighet for, om du først skal drive med akkurat det. Jeg har lyst å fortelle deg om at jeg faktisk ba deg slutte å kontakte meg, om du ikke brydde deg om meg.

Men jeg orker ikke se deg. For jeg er sint, og når jeg er sint gråter jeg. Og om jeg gråter, tror du det betyr noe helt annet enn det det egentlig betyr.

Og så har jeg lyst å fortelle deg at jeg er helt enig i at det ikke kan bli oss to på ordentlig. Jeg kunne aldri blitt forelsket i en som deg, selv om jeg har det finest i verden sammen med deg. Herregud, jeg kan mer om ting innenfor ditt fagfelt enn deg noen ganger. Du skriver så mye feil at jeg blir gal! Men jeg sier ikke til deg at du ikke er boksmart og nerdete nok for meg. Det hadde blitt for dumt, for du er jo ikke dum i det hele tatt. Så jeg innrømmer det ikke helt for meg selv engang. For ærlig talt er jeg ikke smart eller nerdete nok selv til å stille slike krav.

Men, om ikke annet, så er jeg ganske ærlig tror jeg. Er du? Samvittigheten din? Er det helt ærlig?