Smittefarlige følelser
Mannen jeg har lyst på hadde lagt ut et nytt profilbilde på facebooken sin. Det var så fint at jeg hadde lyst å printe det ut og ta det med meg hjem. Det var faktisk så fint at jeg måtte ringe til en venninne og berette om hvor fint det var.
Han hadde på seg uniform! Å herrejesus!
Det var ingenting jeg heller ville enn at han skulle sende en melding og be meg med ut. Eller noe. Merkeligere ting har skjedd, så det var jo ikke fullstendig usannsynlig, heller. Han har sendt melding til meg mange ganger før, tenk! Men som den flinke studinen jeg jo er, konsentrerte jeg meg om forelesning og pensum istedet for å faktisk ta mot til meg å sende en melding til ham. Det var kanskje like greit, for mens jeg satt på forelesning, tikket det inn en melding fra ham.
Hurra og woho og alt det der. Melding fra mannen jeg har lyst på er alltid så gledelig, spesielt siden han var lagret med et smilefjes bak navnet sitt. Men meldingen var ikke gledelig i det hele tatt. Han spurte nemlig om jeg hadde opplevd ubehag nedentil, og om jeg ikke kanskje burde ta en test?
Hva faen.
Jeg har ingen anelse hva som ble sagt resten av den forelesningen. Men nå er han lagret som bare navnet sitt, uten smilefjes bak. Man kan da ikke skremme stakkars, uskyldige små piker med slike meldinger midt på formiddagen! Det er jo uhørt! Jeg driter i at han har vondt i tissen, og at han tydeligvis tror det er min feil. Og jeg driter i å fortelle ham at han er den eneste jeg har ligget med på flere måneder, siden det kan virke som han tror jeg har smittet ham med uhumskheter.
Det er ikke jeg som har smittet ham, selv om han sier at jeg er den eneste han har hatt sex med på, Oh Em Gee, tre uker! Men om han har noe, så har nok jeg det også, så test må taes. Selv om det ikke er det artigste som finnes.
Og den meldingen med “Jeg ville jo bare si det til deg:)” kan han bare sende dit peppern gror. Ok, sa jeg. Selv om jeg egentlig bare hadde lyst å spørre om hvor mange han hadde sendt melding til. Nedentilmelding. Om ubehag og oppfordring til testing.
Jeg håper dypt og inderlig han har sendt den til flere enn meg, for jeg var frisk for noen måneder siden, og han er den eneste jeg har hatt siden den tid.
Det verste av alt? Jeg synes fortsatt han er fin i uniform.
Vedr. labfrakker
Vi skulle ha lab, og i den anledning hadde vi behov for å gå til anskaffelse av hver vår labfrakk. Vi hørte rykter om at disse kunne skaffes veldig billig på vaskeriet på Haukeland, og på studentbudsjett så utvikler man gjerne en forkjærlighet for billige alternativer. Vist faen skulle labfrakk anskaffes på vaskeriet på Haukeland, siden der kostet frakkene en sjettedel av det de visstnok kostet på labfrakkbutikken.
Med friskt mot, og femtilapp i lomma, la jeg ut på ferden opp mot Haukeland. Jeg gikk altså. På labfrakkjakt. Med femtilapp som mitt utvalgte våpen. Word of advice, femtilapper suger som våpen.
For det første, vaskeriet på Haukeland har tilsynelatende ingen inngangsdør. Jeg sier tilsynelatende, for jeg regner jo med at det finnes en inngangsdør på dette bygget, uten at jeg helt var istand til å lokalisere den. Men jeg kom meg nå iallfall inn, etter litt om og men. Jeg så sikkert litt ut som en veldig udyktig spion der jeg gikk frem og tilbake rundt dette vaskeriet og kikket før jeg fant en port man kunne bevege seg inn igjennom. Det var altså ikke en dør, men en port. Litt under og ved siden av sånn på et tilbygg. Men jeg kom meg jo inn.
Og der hadde de sikkert tusenvis av labfrakker! Egentlig tenkte jeg at det burde jo bare være greit å ta en og forsvinne samme veien som jeg kom, men ærlig og redelig og anstendig som jeg er, fortsatte jeg innover til jeg fant en vaskeridame.
Noen gang hørt om det innfløkte korridorsystemet som finnes under bakken på sykehuset?
Men jeg fant en dame til slutt, holdt femtilappen hånda, og spurte fint om jeg kunne få kjøpe en labfrakk. Hun smattet litt på tyggisen sin. Og smattet litt til. “Neeeei, det har vi sluttet med,” sa hun. Faen.
På vei ut igjen, bet jeg meg merke i at det var noe sånt som sikkert fem hundre labfrakker hengende på et stativ. Jeg hadde litt lyst å ta en og løpe min vei. Men så var det dette her med det innfløkte korridorsystemet, da. Om man skal begå et tyveri, kan det være en fordel å ha sånn noenlunde peiling på fluktruten sin.
Egentlig så tenker jeg at dette hadde vært et tyveri av så liten verdi at det kunne ha blitt sett på som mer en rampestrek enn en kriminell handling. På den annen side, så vet man jo aldri. Tenk om jeg hadde blitt politianmeldt for tyveri på Haukeland Sykehus, da! Huttetu!
Hva hadde skjedd da? Kunne de stengt meg ute på livstid, på grunnlag av nasking? Jeg føler det kunne blitt noe ugunstig for meg. Jeg tror ikke min overdrevne, irrasjonelle frykt for kreft hadde avtatt om jeg hadde vært utestengt fra Helse Vest. På grunn av nasking. Man vet jo aldri hva som kan skje, og man tenker veldig mye merkelig mens man går seg litt vill i korridorene under jorden der oppe på Haukeland.
Men jeg kom meg ut, altså. Til slutt. Og jeg gikk derifra helt uten labfrakk. Det har jeg kjøpt, på ærlig vis, til hele tre hundre kroner på en arbeidstøybutikk. Tenk!
Og den er merket med navn, adresse og telefonnummer. Jeg kan jo ikke risikere at noen skal finne på å stjele den.
Møte fortiden på grønn mann
Jeg stod og ventet på grønn mann, der nede med Griegghallen og et eller annet museum på andre siden av gaten. Litt sånn lettere henslengt, med hette på hodet, hendene i lomma og noen litt mindre flatternde sko på beina. Det regnet jo, som det ofte gjør i Bergen.
Og plutselig, på andre siden av gaten, kom denne karen her gående. Helt ærlig talt, så var han ikke særlig flatterende han heller.
Jeg kvapp litt til, men kun på innsiden. En innenpåkvepp, uten noen utenpåreaksjon. Litt sånn hjertet i halsen og høy puls i to sekunder. Jeg mener… hvorfor er universet laget slik at man skal måtte treffe på slike menn i ettertid? Menn man har pult, helt uten entusiasme, altså. På en onsdag, mens man står der, lite flatterende antrukket, og har et helt uskyldig, fullstendig anstendig ærend? Er ikke dette et litt ugunstig, kanskje?
Selvsagt brukte jeg all min energi på å late som jeg ikke la merke til ham, og å krysse veien så langt unna ham som overhodet mulig. Helt effortlessly, selvsagt. Det krevde litt innsats.
Men jeg tror ikke han så meg. Strutselogikk tilsier at taktikken min fungerte utmerket.
Overraskelsesintervju?
Mobilen min ringte, som den jo ofte gjør. “Hallo?” svarte jeg. Mannen i andre enden presenterte seg, uten at jeg helt fikk med meg hvor han jobbet, og så ble han bare helt stille.
Hallo? tenkte jeg. Seriøst, hallo? “Hei,” sa jeg.
Så begynte han å snakke om at jeg hadde søkt en jobb hos dem, og hadde en så interessant CV. Hadde jeg det? Ingen anelse! Men jeg har søkt på flere jobber i det siste, så det hadde jeg sikkert.
“Ja, det har jeg!” sa jeg. Liar, liar! Jeg hadde virkelig ingen anelse. Det har jeg fortsatt ikke.
Han lurte på om jeg kunne komme på intervju på mandag klokken ti. For det første, ti er litt tidlig, siden jeg egentlig ikke trenger stå opp før tolv på mandager, for det andre, så ante jeg fortsatt ikke hvor i allverden denne mannen ringte fra.
“Klart det!” sa jeg. Man må jo det om man vil ha jobben. Problemet er at jeg ikke ante hva denne jobben var. Eller hvor. “Kan du gi meg en veibeskrivelse?” spurte jeg. Er jeg ikke lur?
Jeg vet fortsatt ikke hva denne jobben er, men jeg vet hvor jeg skal, jeg har jo fått en veibeskrivelse. Jeg vet hvem jeg skal snakke med. Jeg har fortsatt ingen anelse om hva slags jobb dette gjelder. Men jeg har jo tydeligvis søkt på den, så det er sikkert en bra en.
Håper jeg. Ingen anelse!
Read More
Kommentarer