Svensken synes forrige innlegg var ganske artig. Og han vil informere om at han faktisk har en penis. En stor og flott en. Jeg kan ikke bekrefte om dette stemmer eller ikke. Men jeg har hørt rykter om at penisen har vært i bruk.

Og jeg ble ikke sjalu.

Noe som bekrefta det jeg egentlig har mistenkt en stund. Svensken har sneket seg inn i friendzona. Så langt inn i friendzona at ingenting er flaut, jeg kan spøke med hva som helst, og han bare himler med øynene når jeg er teit. Det er litt fint, egentlig. Og jeg synes det er stas når han går på date. Når han går på date med jenter som ikke er meg, altså.

Men Svensken er fin. Han er ærlig, uansett. Vi kan prate om realfag, likestilling og fjas. Han tar meg med på motorsykkeltur når jeg har det kjipt. Han sier at det går bra. Det er fint det. Det er det venner gjør.

Og hvorfor kan ikke gutter og jenter være venner? Altså, jeg ser jo at han er kjekk, jeg hadde til og med lyst på ham en stund. (Ok, veldig lyst, veldig lenge.) Men nå er det mer kameratslig. Og det er greit. Det er faktisk veldig greit. Venner er ofte finere enn flørter. Og selv om jeg hadde lyst på ham, var jeg aldri forelsket.

Dessuten, vennskap varer lenger enn en flørt. Jeg liker det slik.