Jeg og Mamma skulle ut og spionere litt i natten.

Ja, på en mann, altså.

Det var altså sånn at en nettflørt til en venninne av min mor befant seg i en hage litt lenger oppi gata til det o store barndomshjem. Der hadde nemlig denne nettflørten en fjern slektning. Hvordan vi viste om lokalisering og slektstre til denne nettflørten vet jeg fortsatt ikke, men vi har vist vårt helt eget nettflørt-intelligence-bureau i hjembygda mi. Her samles det informasjon og spioneres over en lav sko!

I nattens mulm og mørke skulle vi ut og spionere litt på denne nettflørten. Det er bare det at sommernetter ikke er spesielt mørke av seg. Men, vi latet bare som vi gikk oss en spasertur, og passet på at vi fremstod som et par nattlige mosjonister da vi spaserte forbi hagen nettflørten befant seg i. Vi var veldig tilfeldige, stille nattlige mosjonister.

Helt til det dukket opp en frosk.

“UUUUUUUUUUÆH!” sa Mamma. “Hysj!” sa jeg. Så fortsatte vi som før. Dyktige spioner vet jo å late som ingenting og bare fortsette oppdraget som planlagt.

Det gikk veldig bra. Helt til vi traff på en plastbit som LIGNET på en frosk.

“UUUUUUUUUUÆH!” sa Mamma og grep meg i armen. “Hysj!” sa jeg. Så gikk vi hjem.

Vel hjemme kunne vi rapportere tilbake til Mammas venninne at jo, nettflørten var der, han. Men på grunn av frosker og plastbiter i veien, var det egentlig kun det vi hadde klart å observere. Jeg vet fortsatt ikke hva mer det var meningen vi skulle observere eller finne ut av, men vi fant altså ikke ut av noenting.

Jeg og Mamma er ikke så flinke spioner, kan det se ut som. Spesielt ikke når det er amfibier eller andre dyr på veien. Hadde det ikke vært for frosker og plastbiter hadde vi sikkert ha spionert mye mer effektivt!