Oslo er travelt, altså! Jeg har stresset med overflytting fra UiB til UiO, som gikk skeis på grunn av papirer og frister og udugelighet. Så nå går jeg her på vent da, til januar. Og da begynte jobbjakten. Jobbjakt er tidkrevende greier. Spesielt om man er som meg, og det ikke frister å søke på jobber som telefonselger. Eller avisbud med bil.

Ærlig talt.

Men jeg fikk meg jo jobb da. En god en, til og med. Bedre betalt enn avisbud med bil og telefonselger tilsammen, regner jeg med.

Så nå, som alt dette er i boks, og jeg har lært meg hvordan jeg navigerer meg til og fra (retningssans, hallo?), hvordan Oslo funker og litt sånn, så har jeg det faktisk ganske bra!

Jeg har dog gjort meg noen observasjoner her i storbyen:

Barn i Oslo er tydeligvis aldri på skolen – de er på t-banen. Spesielt når jeg tar den hjem etter en slitsom nattevakt. De er bråkete og livlige, slik barn ofte er. Det vil si, irriterende, når man har jobbet i 13 timer. Veldig, veldig irriterende.

Seriøse jurister fra respektable departmenter puler som faen.

Kommer man 10 sekunder for sent til siste t-banen hjem, må man betale 250 kroner til taximannen. Taximenn med gebrokken norsk synes jeg virker særs eksotisk, siden jeg ikke snakker oslodialekt.

Det er ikke slik at det alltid regner på Vestlandet, og alltid er sol i Oslo. Det regner faktisk overraskende mye i Oslo. Det har iallfall regner hver gang jeg har sjekket yr for opplett, vasket klær og hengt ut klesvasken. Det er åpenbart at jeg har en klesvaskforbannelse hvilende over meg.

Man kaller eneboliger for villaer. Der jeg kommer fra, kaller vi det hus.

Jeg tiltrekker meg jomfrugutter som venter på den rette. Disse setter ikke pris på forslag om å pule i buskene.

Pronomen og detarminativ er vanskelig. Hvem bil, hvem butikk, dems hus, henne er glad. Jeg antar at dette har en sammenheng med at skolebarn i Oslo er på t-banen og bråker i skoletiden.