Jeg stod og ventet på grønn mann, der nede med Griegghallen og et eller annet museum på andre siden av gaten. Litt sånn lettere henslengt, med hette på hodet, hendene i lomma og noen litt mindre flatternde sko på beina. Det regnet jo, som det ofte gjør i Bergen.

Og plutselig, på andre siden av gaten, kom denne karen her gående. Helt ærlig talt, så var han ikke særlig flatterende han heller.

Jeg kvapp litt til, men kun på innsiden. En innenpåkvepp, uten noen utenpåreaksjon. Litt sånn hjertet i halsen og høy puls i to sekunder. Jeg mener… hvorfor er universet laget slik at man skal måtte treffe på slike menn i ettertid? Menn man har pult, helt uten entusiasme, altså. På en onsdag, mens man står der, lite flatterende antrukket, og har et helt uskyldig, fullstendig anstendig ærend? Er ikke dette et litt ugunstig, kanskje?

Selvsagt brukte jeg all min energi på å late som jeg ikke la merke til ham, og å krysse veien så langt unna ham som overhodet mulig. Helt effortlessly, selvsagt. Det krevde litt innsats.

Men jeg tror ikke han så meg. Strutselogikk tilsier at taktikken min fungerte utmerket.